Pryd og komfort er klassiske motsetninger innenfor klesdesign. Vi kan si det koker ned til hvem man prioriterer når man kler seg. Hvis man bryr seg mest om seg selv velger man komfort. Hvis man bryr seg mest om “de andre” velger man pryd. På bildet ovenfor ser vi britenes dronning Elizabeth – ikke hun nylige men hun før der igjen – kledd for noen slags anledning som kategorisk utelukker det å slå hjul ute i hagen, men antrekket er forsåvidt imponerende på sitt vis. Nå bærer hun riktignok ikke maske, men ellers er det full Maskorama. Jeg tror vi må dra en skillelinje mellom kostyme og antrekk. Hvis man så personen på bildet ovenfor sprade rundt i en bygate så ville de fleste mest sannsynligvis tenke at de skal på noe slags kostymeball. Eller at de er gale. Det finnes uansett ingen “normale” grunner til at folk skal kle seg sånn. Men så er da heller ikke dronningyrket noe særlig mange behøver å sette seg inn i. Det er klart de behøver å se litt “alternative” ut. Sånt vil fjerne tilløp til “kameratslig” tonefall når man henvender seg til denne utenomjordisk utseende skapningen. Dronningens kostyme hjelper ikke for hennes personlige bevegelighet, men det gjør rutiner og ritualer ved hoffet mer bevegelige.
Folk kler seg for høytid i denne høytiden. Mange kjenner på litt ubehag i grenselandet mellom pryd og komfort. Folk kler seg typisk mer “for hverandre” enn “for seg selv”, Det skal være litt ubehagelig. Skoen skal klemme litt. Snippen skal gnage litt. Og svett må det for guds skyld alltid være. Formelle krav og tradisjoner er jo som de er. Det å “være seg selv” og det å “representere seg selv” er to forskjellige ting. Hvordan har du det nå om dagen? Bare bra. Jeg har det alltid bare bra. Hvorfor si noe annet selv om det eventuelt skulle “være” noe annet? Det er ikke nyttig på noen måte. Jeg vil for det første faen ikke ha noen råd fra de der. Herregud. Vi skal bare hilse og smile. Si noen ting som ikke betyr noe men som høres passe hyggelige ut. Det kom snø til jul i år også. Jepp. Sånn er livet. Noen ganger henger man i balansen mellom antrekk og kostyme. Når og hvorfor bærer man dress? Dåp. Bryllup. Begravelser. Juleselskap. Har jeg utelatt noe? Det spiller ingen rolle, poenget er uansett at “dress som arbeidsantrekk” signaliserer at folk på en eller annen måte jobber med makt, eventuelt at de ønsker seg en slik jobb. Mørk dress med rødt slips er toppsjefens antrekk. Røkla fordeler seg utover et subtilt kodesystem for slips kontra dressfarger (ikke engang alle kjenner til dette) som så å si utgjør deres gjengsymboler eller “fotballfarger”. Sånn er menneskene. Hell i dem nok rusmidler og en regressiv tilstand inntreffer. Vi blir til gryntende aper uten mål og mening. Er det noen som står på kjøkkenet og joiker? Åja. Det er min onkel Herman. Han har funnet den flaska med maltwhisky som jeg fikk til jul. Nei onkel Herman. Fy onkel Herman. Jeg har allerede lovet å åpne den flaska ved en spesiell anledning sammen med noen. Eksakt da og ikke før. Kom igjen. Jeg kan sjarmere meg ut av at den er åpnet og prøvet littegrann men jeg kan ikke bortforklare det hvis den er halvfull eller det som verre er. Det blir galt.
Alle disse juleselskapene som kom og gikk. Ikke visste jeg at det var de som var livet. Imidlertid er det mye man kan gjøre også utenfor selskapslivets sone av marginal diskomfort. Man kan for eksempel fordype seg i artister som kom og gikk i løpet av 2023. Det er slik fatt med meg at jeg setter pris på teater når de skal sette sammen promosjonsvideoene sine. Jeg vet ikke engang hva det betyr å “være naturlig”, men jeg liker generelt sett ikke det jeg ser når folk inisterer på å være inspirert av “det naturlige”. Kort fortalt, kostyme er et viktig element innenfor konseptet rockestjerne. Det nytter ikke å stille som “en av gutta” hvis ikke det er selve markedsføringspoenget. Etter at noe er spilt inn, regissert, koreografert, redigert og publisert på nettet i digitalt format er det bra fette langt vekk fra naturen, er det ikke? Jeg synes det. Derfor er det best at man er bevisst på hvor dette produktet kommer til å havne fra første øyeblikk av, eller profesjonell om du vil. Det er ikke, skal ikke være og kan aldri bli “personlig”. Man representerer ikke “seg selv” som individ og person når man står på scenen, enten dette er bokstavelig ment som teater/konsert eller i en filmsammenheng for å lage musikkvideo, man skal fremføre en kunstig karakter som møter publikum litt som hvordan dronning Elizabeth i portrettet ovenfor møtte hoffet sitt. Makt handler ikke om å finne seg selv. Det handler om å finne de andre. Tiltrekke seg oppmerksomheten med et eller annet overdådig flæsjete og beholde den med fjetrende ritualer om ting som knapt er til å forstå, man må bare dyrke dem og hengi seg til guden som bor i den store lyden og som treffer deg fra alle kanter samtidig som trykkbølger fra et jetfly som står og ruser motorene. Sånn skal en rockekonsert være. Scenemakt er et ord som ikke brukes ofte nok. Men alle vet at visse artister har det i fleng mens andre sliter med å bli lagt merke til. De som har scenemakt er de som “har publikum i sin hule hånd” men fordi det er vanskelig å peke på hvorfor det er slik ender folk ofte med å kalle det “scenemagi”. Eventuelt karisma. Hvem vet. Det vi observerer er ihvertfall at produksjonsteknikk hjelper – høyt budsjett gir ting som ser finere ut – men bare hvis talent allerede foreligger.
Åpenbart liker jeg den “ubeskjedne” typen rockestjerne som både er veldig talentfulle og som vet at det er slik. Det er ikke produktivt innenfor opplegget til en sceneartist å være beskjeden, det ser bare falskt og tilgjort ut. Det finnes bare ett gir som funker innenfor rock’n’roll og det er hundre prosent flatt jern uten frykt eller nøling. Det er tre regler som gjelder. Kom til saken. Fremfør saken. Avslutt fremføringen. Bare de som mestrer alle tre kan bli rockere. Hvis man har alle tre inne, men bare disse tre tingene, ender man som tregreps pønk’n’roll som går over stokk og stein i hundreogfemti, men bare i toppen tre minutter og uten gitarsolo. Wham. Bam. Slam. Ferdig. Alle liker sånt, bare se på hvor mange Ramones t-skjorter man ser til enhver tid og overalt, men folk liker typisk også noen litt mer progge ting. Mer Led Zeppelin kan du si. Eller hva som helst blant de mange tusener av band som har tilkommet siden. Jeg er selv ikke særlig “trofast” som musikkelsker, i den forstand at jeg har en favorittartist som jeg “holder med” uansett hva slags musikk de kommer med. Mange har det. Jeg har sett folk med Metallica tatovering, for å si det på den måten. Herregud. Det er minst tredve år siden Metallica var et vanlig band. De er et multinasjonalt selskap nå. Er de på børsen? Jeg aner ikke men det ville ikke forbauset meg. Hele opplegget er komisk — men det betyr lite fra eller til for meg. Jeg liker de Metallicaproduktene jeg liker. Generelt sett de tingene som ble laget før Cliff Burton gikk tapt. Resten kan de andre få ha i fred for meg. Jeg ville ikke gått på konsert med dem heller. Jeg så dem i 1986 for å si det sånn. Ingen av oss er de vi var den gangen. Jeg så forresten at Saxon har blåst liv i det gamle fantasikjøretøyet fra midt på 70-tallet. Det er på turnè. De gir ut plate. Hva er de nå, 70-80 år gamle? Herregud. Saxon fremtår også vel så mye som et stort internasjonalt firma som et rockeband befolket at et antall musikere. Det er en stor produksjon. Brian Tatler jobber for Saxon nå. Det var på tide at han ga opp å prøve å få igang Diamond Head igjen. Mye har jo skjedd siden året 1980. Den gangen var “de fire store” henholdsvis Iron Maiden, Saxon, Judas Priest og Diamond Head. Teknisk sett er alle de fire fortsatt i drift som “foretak” med opphavsrett til en samling musikk, noe merchandise og så videre, men måtelig aktive som kunstnere. Jeg er uansett ikke interessert hvis de ikke leverer noe som holder mål i dagens miljø, uansett hvor hotte de var på 80-tallet. Hvis alt de har å komme med er samme gamle leksa så vil jeg heller ha noe nytt. Som for eksempel deathcore.
