Kompetanse eller å være kompetent refererer i dagligspråk til kvalifikasjon, «dyktighet til noe», «å kunne noe» eller «å være i stand til», men begrepet brukes gjerne i flere ulike betydninger, og særlig i juss og pedagogikk er kompetanse et faguttrykk med en mer presis betydning.
(Wikipedia)
Uansett hvordan ting ellers er lagt opp rundt folks boligsituasjon så har alle typisk en ytterdør. Hvis det noensinne og av noen grunn blir aktuelt å bytte denne ytterdøra, er dette noe folk som regel tenker at de kan gjøre selv? Det tviler jeg på. Jeg mener, jeg kan gjøre det uten å føle noen form for tvil i forhold til noe ledd i hele arbeidsprosessen, men det er bare fordi jeg allerede har byttet noen dører noen ganger i løpet av livet så jeg vet hva det handler om. Det er ikke vanskelig, bare “fiklete” hvis man er alene om jobben. Imidlertid tror jeg at jeg ville tatt en telefon til forsikringsselskapet for å høre hva de synes om saken før jeg planla noe mer. Det er ikke sikkert det er nok at man kan selve jobben sånn rent teknisk sett, det kan også hende at man må ha noen slags faglig autorisasjon for at det skal være en “godkjent forsikringsjobb” dersom det siden blir aktuelt å kreve noen utbetaling etter innbrudd og så videre.
Hva annet skjer i huset? Jeg klarer ikke umiddelbart å komme på noen normal håndverksjobb som jeg ikke “kan”, eller i det minste “forstår” selv om jeg har lite hands-on erfaring med selve jobben (som typiske rørleggergreier). Jeg føler meg følgelig “kompetent” til å håndtere det meste av håndverksoppgaver som kan oppstå i en normal bolig, men det er langt ifra sikkert at jeg gidder. Ihvertfall ikke ved dette tidspunkt av livet. Kroppen min føler seg veldig ferdig med “muskelarbeid” selv om hodet ikke alltid forstår dette. Jeg merker det jo etterhvert når jeg setter i gang med noe på en litt for friskusaktig måte. Dette er også et element av begrepet kompetanse: Å kjenne sine egne begrensninger. Det er sånn sett mye jeg kunne gjøre for tyve år siden som jeg ikke engang gidder å prøve nå i dag. Det er jo ikke nok å vite hvordan jobben skal gjøres, den skal også rent fysisk gjøres. Ellers kompetente individer kan bli gjort “funksjonelt inkompetente” fordi de har tatt på seg mer enn de klarer å stå av i forhold til hvor mange armer de har, hvor mye tid og det ene med det andre.
Laurence Peter – en kanadisk professor i pedagogikk – lanserte i 1969 boka The Peter Principle som handler om “kompetansens død” så å si, særlig om den vanlige tendensen som finnes i arbeidslivet hvor man forfremmer dyktige folk helt til de når sitt inkompetansenivå i en stilling de ikke mestrer. Det blir for mye for dem, noe går galt, ting kommer ut av kontroll, firmaet mister kunder og taper masse penger, det blir skrik og skrål, ditt og datt, enden på visa er uansett at man blir degradert tilbake et par hakk og aldri siden forfremmet — hvis man ikke bare får sparken fra hele jobben. Senere har “prinsippet” blitt tatt i ymse retninger av mange andre, blant annet som navn på selveste “karrièrejaget” med alle sine hverdagstragedier, men jeg tror ikke det er i vanlig bruk lenger. De hadde jo et annet forhold til begrepet kompetanse i 1969. Det var ikke like formelt og organisert rundt alskens “tillatelser” som det siden har blitt, med krav til dokumentasjon og autorisasjoner i alle ender. Det handler ikke lenger fullt så mye om at man “kan” den oppgaven man har foran seg, men om at man “har lov” til å løse den, som man som håndverker bare kan ha dersom alt papirarbeidet er i orden. Om ikke på noe moralsk grunnlag så bør man i det minste av denne grunn tenke seg om et par ganger før man “betaler svart” for noe. Det kan bli en komplikasjon i en fremtidig forsikringssak hvis man ikke på noe rimelig grunnlag kan påstå at man “gjorde jobben selv”, som er den eneste gangen man bør betale svart. Altså når man selv er kompetent til å gjøre jobben, men man gidder ikke. Man vil heller bruke tiden på for eksempel en feriereise.
Vi kan ellers skille mellom “fagmessig dugelighet” av den typen man må ha innenfor håndverksyrkene og “intellektuell kompetanse” av den typen man må ha for å forstå et teoretisk problem. Disse to henger ikke alltid bra sammen, men det ene er ikke nødvendigvis noe hinder for det andre. Noen ganger hjelper det å ha god intellektuell kapasitet når man setter i gang med en praktisk oppgave, men man støter faktisk ganske ofte på “fagidioter” på den teoretiske siden, som ligner hjelpeløse barn i sin omgang med livets materielle aspekter selv om de er flinke nok som akademikere eller andre “kontorister”. Jeg forstår ikke egentlig dette. På den annen side kan jeg jo godt huske at vi hadde mange som var veldig “skoleflinke” i alle fag på ungdomsskolen, men samtidig fette dårlige i både gym, sløyd og sånne ting. De har jo også bevegd seg videre inn i arbeidslivet, og de bytter neppe utgangsdøra si selv, for å si det slik.
