Så, det finnes en kis som heter Warren Buffett. Han er rik, mystisk og gammel som alle hauger. Jeg kan ikke si jeg har mye til overs for fyren og sånn som han holder på, men jeg kan likevel ikke benekte at han er “flink med penger” fordi det virker som om han oppfatter bevegelser i markedet tidligere enn alle andre, sånn at “når det skjer” så står han klar til å gjøre sine egne sjakktrekk, eller “smi mens jernet er varmt” som alle bortsett fra smeden sier. Saken er at for omtrent et halvt år siden – altså før det amerikanske presidentvalget – la jeg merke til at Berkshire-Hathaway – det er selskapet til Warren Buffett – la ut for salg noen spanske eiendommer. Du vet. En viss nettside har en liste over alle som selger noe, som er en snarvei man kan bruke hvis man foretrekker en bestemt megler. De er jo alle forskjellige. Hmm tenkte jeg da. Jeg visste ikke at Buffett driver med eiendomshandler i Spania. Det virker litt “out of character”. Men hvorfor ikke? Kisen driver sikkert med alt det går an å tjene penger på. Siden tenkte jeg ikke mer over saken.
Litt nærmere i tid satt jeg imidlertid og så på programmet til en “markedsanalytiker” på YouTube. Et av punktene var at Berkshire-Hathaway “har noe på gang” fordi folk legger merke til at de bygger opp kontantbeholdningen sin. De selger seg ut både her og der, men de kjøper ingenting. Ihvertfall ikke ennå. Hmm tenkte jeg da. Er det ikke fortsatt slik at en pluss en er lik to? Jeg har sett dette. Nå driver jeg ikke selv med penger og trading og sånt, men jeg vet hvordan ting foregår og er noen ganger litt halvinteressert i hva slags helse- og sosialmessige konsekvenser som følger i kjølvannet av “uroligheter” i finansverdenen. Jeg mener, hvem husker ikke skitshowet fra 2008? Det var jo full baluba i ukesvis og stordramatisk mediadekning. Mange tapte sparepengene sine. Akk ja. Nostalgi er ikke hva det en gang var. Men uansett hva som hendte før i tiden — nå er vi der vi er og spørsmålet blir hvor vi går herfra. Jeg vet ikke om det finnes noen offisiell rangorden, men jeg synes ihvertfall at lite illustrerer konseptet “bortkastet tid” bedre enn å spekulere rundt “hva man burde ha gjort” en eller annen gang for lenge siden. Verden har gått videre. Du må bare henge med som best du kan. Så med dette i bakhodet ser vi på “verdensmarkedet” og klør oss i hodet. Hva skjer?
Galningen i USA har åpenbart havnet i den suicidale fasen av Macbeth-trippen sin. Herregud. Er det mulig? Det er faktisk vanskelig å fatte at det går an å være så kørka og likevel havne i en sånn jobb. Det er i det store og hele hva jeg tror fremtidens historikere vil fokusere mest på. Det vi kan observere er at børsene faller som barometeret rett før orkanen treffer deg. Ingen har sett noe sånt før. Markedet uttrykker en viss skepsis, kan du si. Det som skjer nå er at alle priser seg til et nivå som gjør at de kanskje vil overleve. Eller sagt på en annen måte: Nå er det mye billig å får kjøpt for de som tilfeldigvis har mye kontanter. Altså, ikke akkurat nå – fordi alle løper skrikende rundt med håret i brann – men så snart folk begynner å finne noe slags fotfeste i den nye situasjonen. Foreløpig er ting “ustabile”. Børsene kommer sikkert til å falle enda mer så snart uka kommer, men vi kan sikkert bare sitte stille og vente over helgen. Uværet kommer, såpass mye er fette sikkert, men foreløpig vet ingen hvor ille det blir. Er det ikke underlig at èn manns merkelige fantasier er nok til å sparke i gang noe sånt? Jaja. Amerikanerne har jo alltid vært snåle. 2025 er det førtifemte kvadratåret siden år null. Du vet. 45 ganger 45 er lik 2025. Det forrige var 1936. Jeg er en ræva matematiker, men jeg er ganske snedig med tallteori. Ihvertfall synes jeg det er komisk at årene 1936 og 2025 står på linje som pyramider i tiden. Hvor mange likhetspunkter kan du se? Universet har i det minste en viss sans for humor. Som mennesker har vi – de fleste av oss – det privilegium at vi kan se sånt, hvis vi myser på den riktige måten og anstrenger oss litt. Dette er hva komedie handler om. (Forsåvidt også tragedie, men de har en litt annen innfallsvinkel.) Man velger å le av det som er så dumt at det nesten ikke går an. Jeg mener, hva annet kan man gjøre? Om hundre år er allting glemt, som Hamsun pleide å si.
Når verden har gått av hengslene kan vi liksågodt danse til den finske funken:
