Talus, eller egentlig ankelbein, er, i mennesket kropp, et bein i foten (pes). Det er det nest største av fotrotbeinet (ossa tarsi) i ankelen og utgjør den sentrale, øvre delen av fotroten (tarsus). Ankelbeinet støtter det overliggende skinnbeinet (tibia) og hviler selv mot det underliggende hælbeinet (calcaneus). Beinet danner den nedre sylinderformede leddflaten i ankelleddet som gir bevegelsen med å strekke ankelen som når vi sparker fra, og bøying i ankelen som er viktig når vi går i motbakker. Dyr med hover har rektangulære ankelknokler. Ankelknokler fra sau har fra gammelt av blitt brukt i terningspill.
(Wikipedia)
Som alle vet inneholdt grav nummer èn fra den såkalte Varnakulturen i Bulgaria – avbildet ovenfor – mer gull enn hva som er funnet i resten av verden sammenlagt fra den samme tidsperioden, for 6-7000 år siden, det vil si den såkalte “kobberalderen” — en overgangsform mellom yngre steinalder og bronsealder som karakteriseres av “tilløp til statsdannelser” etterhvert som folk organiserer seg rundt andre ting enn bare det direkte matnyttige. Politikken er med andre ord i ferd med å etablere seg som fenomen. Vi skal imidlertid fokusere på en av de andre gravene – nummer trettiseks – hvor arkeologene fant et unikt objekt: En kopi av talus fra sau, men utført i rent gull. Fra senere tider merker vi oss den etter måten vanlige tradisjonen med å bruke talusbeinet fra et offerdyr – for eksempel ved orakelet i Delfi – til å “spå” om hva man skal gjøre i vanskelige situasjoner. Saken er at dette beinet har fire forskjellige stabile posisjoner det kan lande i når man bruker det som en terning. Imidlertid er som alle vet en terning noen ganger ikke bare en terning. Hvis den brukes av noen slags prest eller sjaman kan det jo være snakk om “gudenes vilje” og denslags. Du vet. Den typen råd som noen ganger er dyre.
Fra noe senere i verden – nærmere bestemt i India – finner vi en berømt situasjon med terningspill, hvor familien Panda spiller mot familien Kurva (jeg siterer etter hukommelsen her, dette er ikke de korrekte navnene) og det hele leder frem til en episk krig som i det store og hele er hva Mahabharata – en “ganske berømt” bok fra oldtiden – handler om. Innskutt i Mahabharata finner vi Bhagvad Ghita, en seksjon hvor karakteren Arjuna har en moralfilosofisk dialog med guddommen Krishna, som etterhvert leder frem til det som Robert Oppenheimer så skjebnesvangert siterte etter den vellykkede avfyringen av verdens første atombombe: Jeg har blitt døden, en ødelegger av verdener. Slik begynte den geopolitiske doktrinen man på engelsk kaller MAD – Mutually Assured Destruction – og som vanskelig lar seg oversette til norsk uten at ordspillet går tapt. Jeg tror personlig at Oppenheimer var både kjent og inneforstått med hele den historiske konteksten av sitatet, for han var definitivt “en sånn personlighetstype”. Han ville neppe ha sitert Bhagvad Ghita uten å ha lest hele Mahabharata på forhånd. Altså skjønte han at det hele koker ned til noen litt ustabile typer som hisser seg opp rundt det som skjer ettersom terningen triller. Så blir det krig. Hvorfor blir det krig? De som studerer disse sakene er for det meste enige om at det koker ned til “tilfeldighetenes spill” og at selve saken i de fleste tilfelle ville vært bedre løst med andre metoder, men krigen tvang seg frem på grunn av opphisselse hos noen få individer, som så siden bare ballet på seg langt ut i det absurde, som en ustoppelig idiotmaskin. “Orgasmatron” som bandet Motörhead kalte det.
Noen ganger har folk lyst til å slåss, men som regel ikke. Et annet engelsk ord er weregild, som på norsk heter mannbot. Altså penger og annet – ofte gård og grunn – som man må betale til den avdødes familie for å fri seg fra deres rett til å ta hevn etter å ha drept noen. Vi skal imidlertid ikke henge oss opp i juridisk praksis fra eldre tider, bare påpeke ordets likhet med werewolf, altså “mannulv”, som opprinnlig ble betraktet som hundre prosent hamskifte – altså at man kunne enten fremstå som ulv eller som mann; disse nyere mellomformene har kommet til mest fordi de egner seg så godt for skrekkfilmformatet – men heller ikke varulven er noe tema i dag, det er ordet war og dets fonetiske opprinnelse som “jernlek” eller “den mandige sporten”, hvor selve ordet warrior betyr “autorisert mandig mann”, som har bevist at han duger i krigen og det ene med det andre. Som alle vet har det i alle tider vært en vanlig fantasi om “de maskuline dyder” at man skal være en stoisk beskytter av de svake, en frigjører av de undertrykte, og så videre. Klassiske ridderidealer. Evneveike troll kjennetegnes på så mye, men ett av de mange idiotsikre merkene de typisk bærer – med uironisk stolthet – er idèen om “alfahanner” blant mennesker. Jeg vet ikke hvor dette kommer fra. Noen har sikkert sett på et naturprogram på fjernsyn eller noe, om hvordan for eksempel ulveflokker typisk er organisert, rundt et “alfapar” som er de eneste i flokken som parrer seg, mens resten er enten deres eget avkom eller andre dyr som de har tatt til seg; felles for dem alle er uansett at de øyeblikkelig viser underkastelse for det dominante paret. Hvis ikke er det minst like øyeblikkelig på trynet rett ut av flokken, med eller uten juling på veien. Jeg antar en gruppe mennesker kan organisere seg på tilsvarende vis, men da snakker vi i det aller minste om “noe avvikende seksualatferd” i forhold til det typisk menneskelige.
Jeg leste nylig noe om den historiske skikkelsen Hannibal – han med elefantene over alpene – og spørsmålet om han var skurk eller helt, som ikke er så enkelt å besvare. Han startet jo egenhendig Den andre puniske krig, som varte i atten år, hvorav Hannibal tilbrakte hele femten av dem bak de romerske forsvarslinjene, på et tilsynelatende evig felttog hvor han bare vant, og påførte romerne deres verste nederlag både før og siden, på en nærmest rutinemessig måte. Han hadde enten verdens mest usannsynlige flaks til enhver tid, eller så var han verdens mest kompetente hærfører noensinne. Hvordan klarte han å holde hæren sin samlet og disiplinert gjennom så lang tid? Det var jo bare en brokete ansamling av leiesoldater som han personlig betalte for med sin egen formue. Sånne folk er ikke typisk lojale mot noen. De krever betaling og de skal ha det her og nå. Ikke noe snikksnakk. Jeg har selv aldri studert ved noe militærakademi men det vil forbause meg om de ikke den dag i dag snakker om Hannibal og Roma. Femten år bak fiendens linjer. Herregud. Bare det å fore mannskapet er et daglig problem som må løses på realistiske måter. Man kan jo ikke bare herje og plyndre uten hensyn uten å “få alle mot seg” på uholdbart vis. Hannibal ville aldri ha klart seg så lenge hvis han ikke forsto seg på å grave frem politisk støtte blant befolkninger som var misfornøyde med det romerske styret. Eller for å si det på en annen måte: Hannibal var definitivt ikke noen “alfahann” av den typen som “hevder seg” og praktiserer “dominans” overfor andre (hva nå enn dette betyr blant mennesker). Han var minst like mye en ekstremt kompetent diplomat og organisator som han var “en mandig mann på slagmarken”. Mesteparten av sjokkeffekten Hannibal hadde på romerne besto i at han alltid dukket opp der man minst ventet ham, og de klarte bare ikke å forstå hvordan det var mulig. Erfaringene fra Den andre puniske krig lærte romerne å marsjere så raskt som det de senere var kjent for. Om Hannibals lederstil merker vi oss ellers den politiske karrièren han hadde etter sin tid som hærfører. Stilen hans var preget av reformvilje, antikorrupsjon og “demokratiske” opplegg. Til forskjell fra en annen episk helteskikkelse – Alexander den store – etterlot ikke Hannibal seg en serie byer og festninger oppkalt etter seg selv (byen Barcelona har imidlertid fått navnet sitt fra familienavnet hans, Barcas), slik at det går ikke egentlig an å påstå at alt handlet om hans eget navn og ego, fordi det kan ikke føres noen bevis for en slik påstand, men mange for det stikk motsatte. Man tenker seg jo at de som velger leiesoldat som yrke ikke vil fungere bra sammen med en “dominant” ledertype med kommanderende stil, stort ego og det ene med det andre. Ihvertfall ikke særlig lenge om gangen. Hvis de ønsket seg en sånn livsstil kunne de jo bare blitt vanlige soldater i en regulær hærstyrke.
Hvilket bringer oss til valget i USA om fire måneder. Den sittende presidenten Joe Biden trakk seg nylig fra kampanjen og peker nå på sin visepresident Kamala Harris. Om henne vet vi blant annet at hun i sitt forrige liv var statsadvokat – altså “offentlig anklager” som de kaller det på amerikansk – og hun står mot en mann som allerede er kjent skyldig i mer enn tredve straffbare forhold tilknyttet dokumentfalsk og annet snusk som faller innunder “hvitsnippkriminalitet”, men tilhengerne hans bryr seg ikke om moral og sånt. De vil ha en alfahann, og av årsaker jeg ikke forstår tror de dette er Donald Trump. Riktignok ser han på mange måter ut som “en typisk mann” – avhengig av hva slags kriterier man bruker – men han fremviser ingen av de mandige idealene. Trump er ingen ridder. Ingen helt. Han er en skurk. Jeg ser ikke noe poeng i å diskutere dette. Det interessante spørsmålet er hvorfor folk tiltrekkes av en sånn type. Er han “frigjort” på den måten de selv skulle ønske at de var? Trump er jo litt sånn at han lyver, skryter og brauter uten smålige hensyn til tings bevisbarhet og denslags. Man møter forsåvidt denne mannstypen ganske ofte, men ikke vanligvis i høye stillinger. (Har du møtt min venn Børre på Facebook?) De har jo alvorlig svekkede sjelsevner, som man ville sagt i en kriminalpsykiatrisk sammenheng for bare få år siden. De forstår ikke hvordan verden virker, og enda mindre hva som får andre mennesker til å tikke og takke — ut over noen banale manipulasjonsteknikker de var nødt til å utvikle for å overleve med en horribel farsfigur i sin tidlige barndom. Eller visse psykoseksuelle strategier om du vil; hvor vold er – bokstavelig talt – riset bak speilet til enhver tid, både overfor seg selv og andre. Opplegget til Trump handler om å bløffe, lyve, true og “overvelde folk med en så usannsynlig mengde pissprat at folk blir helt paralyserte” og glemmer hva sakene egentlig handler om. Hvor lenge ville han ha overlevd som hærfører bak de romerske linjene? Trump er en ynkelig figur. Men tilhengerne hans er enda verre.
