Og pilgrimsferden går sin gang

Dette – stedet hvor jeg nå befinner meg – er hva de kaller “det store hotellet” i Valcarce-dalen, og det fremstår som et lokalt samlingspunkt for alt og alle som ferdes langs veien. Det er et yrende folkeliv nede i baren/restauranten som stort sett holder seg dagen ut, for ikke å si langt inn i natten. Ved dette tidspunkt har jeg avsluttet dagens oppgaver med hva vi må kalle et tilfredsstillende resultat. (Utleieren jeg snakker med har bestemt seg for å leie ut til meg, men behøver enda noen dager på å sette opp kontrakt, med advokat og så videre, men selve dealen har blitt gjort. De liker meg best blant alle de som har vist interesse for leieobjektet.) Uansett har jeg nettopp sprettet en flaske vin: Viña Espolon 2015. Den er fra regionen Ribera del Duero (mer eller mindre her) og kostet ni euro på supermarkedet, som er mindre enn hva man må betale for aller billigste alternativ i Norge, men ligger i overkant av “middels prisklasse” her. Hva er det å si? En ti år gammel vin i denne prisklassen er enten “velutviklet og drikkeklar” – som denne viste seg å være – eller så har den bikket over sin egen kvalitetstopp og er i ferd med å utvikle eddiksyre og/eller “aceton-smak”. Jeg var heldig.

Når vi snakker om flaks så definerer jeg dette som en konsistent tendens til å oppnå “stang-inn” heller enn “stang-ut” (for å bruke en fotballmetafor), men man må altså i utgangspunktet treffe stang. De typene som alltid skyter langt utenfor har aldri flaks. Sånn er det med den saken. Flaks er når marginene spiller seg ut til din fordel etter at du allerede har gjort så godt du kan i forhold til selve oppgaven. Uflaks finnes i prinsippet ikke, men det er likevel vanlig å bruke dette ordet for å trøste de evneveike. Du vet. Sånn at de ikke skal behøve å føle virkelighetens nådeløse smerte. Sånn at de ikke skal behøve å ta grep for å forbedre seg. Slik har verden blitt. En løgn her og en løgn der. Falskhet og hykleri. Før man vet ordet av det er man fanget i et spindelvev av “alternativ virkelighetsoppfatning” som mange aldri noensinne kommer seg ut av. Jeg tenker om meg selv at jeg er en ordentlig jævel av det mest hardkokte slaget, men det virker likevel som om folk oppfatter meg som et sjarmtroll. Sannsynligvis liker de at jeg ikke kødder og bløffer. Jeg lover ingenting som jeg ikke akter å respektere og overholde ned til den minste detalj. Hva vet jeg? Det er sannsynligvis best å forholde seg til sånt i pengesaker og denslags. Vær slik som du ønsker at alle andre skal være.

Hotellrommet mitt er enkelt men velholdt. Jeg har en seng, et skap, et bord og en stol. Eget baderom med dusjkabinett. Fjernsyn med diverse kanaler, hvorav jeg bare bruker den som viser fotball og den som har 24 timers nyhetstjeneste. I den sistnevnte har det vært litt snakk om et kvinnemord som nylig skjedde i Marbella. De kaller det “kjønnsvold” og det defineres som et samfunnsproblem av alvorligste slag. Fra forsiden av blogg.no kan jeg se at noe lignende nylig har skjedd i Norge også, nærmere bestemt i Hønefoss. Hvor befinner fenomenet blogging seg i forhold til det mye eldre fenomenet folkesnakk? Folk tror det og det, basert i sin egen fordom og toskeskap. Du vet. Når tingene fortolkes slik man ønsker at de skal være, heller enn slik de faktisk er. Løgner og bløffmakeri. Usselhet som det heter på klassisk norsk. Det er stygt. Det er avskyelig. Jeg gidder ikke engang å tråkke på faenskapet. Æsj, noe så vemmelig. Hvordan går det an å bli et sånt avskum? Man kan bare spekulere, men selve jobben må håndteres av de psykiatrisk sakkyndige. Livet er for kort til å engasjere seg i forhold til sånt, ihvertfall uten at man får betalt for innsatsen.

Det ser ut til at jeg havner i Villafranca del Bierzo, som er en småby med cirka 3000 innbyggere, det vil si stor nok til at den har teater, museum og sånt (som jeg liker), foruten de vanlige greiene. Alt er urgammelt der, men selve navnet er nytt og basert på at noen franske munker etablerte seg der for tusen år siden eller så, for å betjene pilgrimene til Camino del Santiago (som går rett gjennom der). Det er en leilighet på cirka 150 kvadrat som de skal ha 450 euro i måneden for (som er omtrent 5200) og det kan man jo leve med, gitt at alt annet – særlig matvarebudsjettet – ligger på det halve av hva ting koster i Norge, eller ofte faktisk langt under dette. Dessuten er grønnsaker som regel helt absurd mye bedre av kvalitet enn noe man får kjøpt i normal dagligvarehandel i Norge, og kostholdet mitt er jo “grønnsaksbasert” (men definitivt ikke vegetarisk). Folk tror ikke typisk dette i utgangspunktet men Spania er faktisk et svært godt organisert og ikke minst menneskevennlig samfunn. Jeg opplever det som svært enkelt å tilpasse seg den spanske stilen. Selvsagt finnes det alt mulig rart her også – særlig i de store turistsonene i sør – men Spania er i det store og hele et minst like trygt land som Norge. Spørsmålet er vel sannsynligvis om man har sansen for landsbylivet – og/eller “livet på landsbygda” – eller om man er noen slags bakgårdskatt som bare fungerer i storbyen (noe jeg ikke gjør like bra). Spanjolene roser meg for at jeg er så flink til å snakke spansk, men jeg mistenker at de baserer dette på hva de typisk forventer av utlendinger mer enn det å “være flink til å snakke spansk” i streng forstand (som er hvordan jeg selv tenker). Jeg klarer nå uansett ihvertfall å kåle meg igjennom de fleste dagligdagse samtaler så det må man vel være fornøyd med.

Men nå sier vi hasta la vista (som ingen gjør i Spania) og flytter oppmerksomheten over på vinen.

 

 

Bruker ikke "sosiale media". Har ingen interesse for "sosiale media".
Posts created 1434

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette skjemaet er beskyttet av reCAPTCHA.
Googles Personvernregler og vilkår for bruk er gjeldende.

Related Posts

Begin typing your search term above and press enter to search. Press ESC to cancel.

Back To Top