Propensitet (via engelsk propensity fra latin propensio = «hang, tilbøyelighet») kan forstås som «virkeliggjøringspotensialet» til en hendelse, og er en tolkning av sannsynlighet som en objektiv fysisk størrelse. Forslaget om å tolke sannsynligheter som propensiteter går tilbake til Karl Popper, men lignende tanker finner man allerede hos Charles Peirce.
Popper brukte begrepet propensitet for å referere til det iboende «virkeliggjøringspotensialet» (eller «tilbøyeligheten til å skje») som mange naturlige prosesser har: Noen hendelser skjer ikke med ren nødvendighet, men med en viss sannsynlighet, som enten virkeliggjøres eller ikke. Menneskelig aktivitet kan påvirke slike propensiteter (dvs. bidra til mulige hendelsers virkeliggjøring), mens andre er helt uavhengig av menneskelig inngripen (f.eks. radioaktivt henfall). Virkeliggjøringa av en slik hendelse avhenger av egenskapene av de involverte objektene (f.eks. om en spillterning er ideal) og rammebetingelsene (f.eks. beskaffenheten til underlaget som terningen kastes på).
Popper innførte propensitetsbegrepet opprinnelig fordi han lette etter en objektiv tolkning av kvantemekanikken (som alternativ til den subjektivistiske København-tolkninga) Senere brukte han propensiteter også som et ledd i forklaringa av menneskers frihet. Som tolkning av sannsynlighet står propensitet i sterk kontrast til de mest utbredte andre tolkningene: I motsetning til frekventistisk sannsynlighet (som forstår sannsynlighet som den relative hyppigheten av en type hendelser) kan også en unik hendelse ha en propensitet. I motsetning til bayesiansk sannsynlighet (som forstår sannsynlighet som den subjektive overbevisningsgraden om at en usikker hendelse kommer til å intreffe) er en propensitet en objektiv størrelse.
Når propensitet beskrives som en «objektiv fysisk størrelse» (Popper sammenligner den med kraftfelt), så ligger i dette at den beskriver en reelt «uavgjort» situasjon. Ifølge de andre synene tolkes en sannsynlighet (så sant den er større enn null og mindre enn én) vanligvis som uttrykk for vår mangelfulle kunnskap: Vi vet ikke om hendelsen kommer til å inntreffe, men det er forutbestemt at den enten inntreffer (dvs. «egentlig» har en sannsynlighet på 1) eller uteblir (dvs. «egentlig» har en sannsynlighet på 0). Dette forutsetter et fullstendig determinert univers. Propensiteter tar derimot høyde for at universet ikke er (fullstendig) determinert, og at enkelte hendelser er usikre fra naturens side.
(Wikipedia)
Beklager den lange innledningen, men jeg ser ingen kortfattet måte å forklare begrepet propensitet — som ikke bare er et ukjent ord for de fleste, det er også en fullstendig fremmed måte å tenke på. Det vanlige er at folk typisk tror de lever i en “solid verden” befolket av skapninger og ting – det filosofer kaller naiv realisme – men dette er i seg selv et propensativt forhold. Det normale er å ha en tendens til å oppfatte verden som en materiell tilstand (fordi dette er den billigste måten å drifte organismen og livsprosessene), men det er ikke fysisk korrekt. Det vi ser er et bilde av verden og virkeligheten, vi ser det ikke “slik det egentlig er”. Naturen har gitt oss et sanseapparat som er funksjonelt i forhold til hva slags skapninger vi er, men det finnes mildt sagt mye mer der ute enn hva vi umiddelbart er i stand til å oppfatte. Hvis vi for eksempel plutselig fikk sanseapparatet til en drageflue (det som mange feilaktig kaller en øyenstikker) ville vi ikke forstå noe som helst av de innkommende sansedata. Vi ser på den samme verden men “øynene som ser” er noen helt andre.
Jeg vil ikke karakterisere meg selv som noen utpreget vennlig person. Imidlertid er jeg av prinsipp og vane alltid høflig mot alt og alle, enten de “fortjener” dette eller ikke. simpelthen fordi dette over tid medfører det færreste antall fastkjøringer i noe slags sosialt klister som oppstår fordi folk føler seg forulempet eller provosert. Korrekt men svært kjølig, antar jeg at vi kan si. Nesten alle sosiale situasjoner i samfunnet er jo upersonlige i utgangspunktet, så hvorfor gjøre dem personlige? Selv tror jeg dette er hele mysteriet bak hvorfor jeg aldri egentlig opplever ubehagelige ting i forbindelse med for eksempel trafikkontroller eller passeringer av tollsted. Jeg hører historier om folk som har blitt dårlig behandlet av politi og andre typer offentlig tjenestepersonell – til og med av dørvakter, bussjåfører, kelnere og annet servicepersonale på den private siden av ting – men hvorfor skjer dette aldri med meg? Jeg er en minst like fæl drittsekk som noen annen, ofte mye verre. Arrogant er jeg også. Hele pakka. Men altså høflig, og det virker som om dette er alt som skal til. Jeg vet ikke hva motparten tenker og det interesserer meg heller ikke. De har sine greier, jeg har mine. Verden går videre.
Det er ubegripelig for meg hvorfor så mange bryr seg om “hva folk tenker” om dem og deres. Kan det finnes noe kjedeligere tema? Jeg er ikke engang interessert i hva jeg selv tenker slik sett, i den grad jeg overhodet tenker noe. Det skal veldig mye til for at folks fjollete nykker skal interessere meg. Da må det være et særlig dement individ, og i så fall er det som regel komisk. “Karakterer” er jo morsomme dyr, som kan ha en viss underholdningsverdi i noen minutter, men så er det på tide å komme seg videre. Du kan si at medaljens bakside i forhold til det at jeg ikke er vennlig består i at jeg heller ikke er fiendtlig – det beste ordet er “uinteressert” – og jeg tror folk sanser dette og slapper av. Jeg er ikke han som har kommet for å gjøre dagen deres begivenhetsrik. Faktisk tvert imot. Jo mer tid de bruker på meg jo kjedeligere blir arbeidstiden deres. Dette skjønner de ganske raskt. Dersom de er den typen maktperson som liker å plukke ut noen som de kan behandle på en litt halvsadistisk måte, fordi sånt gjør arbeidsdagen morsommere, så er jeg en veldig dårlig kandidat. De uinteresserte er uinteressante. De vil ha noen slags fargerik papegøye som sier mange ord og oppfører seg snålt. Da blir livet som å være på safari og timene går raskere. Folk forteller meg jo sånt (pluss at mange skriver åpent om det). Maktpersoner plukker dem ut og tyner dem, for ingen god grunn overhodet, bare for egen sadistisk nytelse. Dette er hva de sier. Hva skal jeg tro?
Noe interessant i tiden er transkjønnede individer. Eller altså, hver for seg er de jo bare menneskelige individer som har noen greier de sliter med, og i så måte er de ikke mer interessante enn hvem som helst andre, men selve fenomenet transkjønnethet er noe det blir snakket om både her og der. Folk har tanker. Hva er mine? Vel, det ville definitivt vært snålt hvis noen jeg hadde kjent over tid som Geir plutselig skiftet til Gerd (eller omvendt), men jeg ville jo vent meg til det etterhvert. Hvis det er sånn de vil ha det så blir det sånn. Vi skal jo uansett ikke ha noen kjønnslig omgang, så hva fanden spiller kjønnet deres for rolle? Men jeg er sannsynligvis mer “personorientert” enn hva som er vanlig, selv om dette bare er en bivirkning av at enhver situasjon – med alt sitt innhold – er en unik situasjon for meg. Dette gjør at de som befolker situasjonen blir “unike for situasjonen” selv om de bare er en del av landskapet — og jeg antar dette kan forveksles med “personlig respekt” selv om det er dypt og fundamentalt upersonlig. Hva jeg sier er at jeg har ikke noe problem med at det i praksis finnes minst åtte milliarder forskjellige kjønnsidentiteter der ute (noen har mer enn en). Eller for å være mer eksakt, jeg betrakter verden fra et “demiseksuelt” perspektiv, hvilket i praksis betyr at primære kjønnskarakteristika ikke har noen tiltrekningskraft, eller engang realisme som kategori. Jeg behandler alle like nedlatende uansett hvem de er, men altså på en høflig måte. De er jo idioter, men samtidig har de denne skjøre lille egoblomsten i sitt aller helligste indre som man må vokte seg for å trampe på. Imidlertid er det sjelden at folk tar det ille opp når jeg forteller dem at tenkningen deres ikke holder fagmessig standard. De fleste ønsker å høre om forbedringspotensialet jeg kan se.
Biologisk kjønn er propensativt. Det er ikke noen “solid kategori”, det er en tendens til å for det meste føle seg slik eller sånn. Noen ganger blir hjernen forkjølet og man tviler på hvem man er, men alle faller til rette med “noe” som kan være cis hvis alle sjekkpunkter stemmer i forhold til biologisk konfigurasjon av kroppen og psykologisk konfigurasjon av mentaliteten, men hvis man havner med ett bein på hver side, så å si, for eksempel en mann som er “født i en kvinnekropp” (som på ingen måte er en eksakt beskrivelse av saken, men det er en metafor alle kan forstå), blir man nødt til å krysse fjellet over til den andre siden. Les “Gallerkrigene” av Julius Cæsar. Cisalpina betyr “på denne siden av fjellet” mens transalpina åpenbart betyr det motsatte. Er dette komplisert? Ikke for meg. Det er jo ikke jeg som skal krysse fjellet. Imidlertid tror jeg de det gjelder snakker sant når de sier at dette er både personlig og vanskelig. De ville ikke gjort det hvis de ikke opplevde det som nødvendig. Det hjelper ikke når naive realister kommer på banen og erklærer at etter deres mening finnes det bare to kjønn og dette er enden på visa. Man er født sånn. Men de vet jo selvsagt ikke hva de snakker om. Når leste de sist en biologisk fagbok om kjønnsbestemming av indivisuelle eksemplarer innenfor en art? Jeg vedder fitta mi på at det har de aldri gjort. De bare gjentar noe andre har fortalt dem — og fordi de er dårlige tenkere forstår de ikke at kjønn er propensativt. Det ser sant ut for meg. Nok en gang er vi tilbake til min gamle kjepphest: Det som gjør mennesker til idioter er ikke alt de ikke vet men alt de tror de vet. Naturen har gjort oss mennesker til vimsete aper som er tildels sykelig opptatt av sex. Mange andre dyr har “løpetid” og diverse sesongmessige variabler i parringsatferden sin, men mennesker har full tenning hele tiden, året rundt, ikke uofte på bekostning av både fysisk og mental helse. Det koker i hormoner og gnistrer i alskens løse ledninger i tenkamentet. Dette virker som en god idè. Og sånn går dagene.
