For mitt eget vedkommende vil jeg si at bloggen min egner seg best for slike som liker “dype” temaer og som ikke er redde for å google ting på egen hånd. En gang for mange år siden – men ikke på denne plattformen – fikk jeg en indignert klage fra noen som syntes at jeg brukte for mange fremmedord. De er ikke fremmede for meg var den eneste replikken jeg gadd å gi som tilbakemelding på den kommentaren. Hvor dust må man være for å sitte der med en datamaskin og ikke få til å søke på ord og uttrykk man ikke umiddelbart forstår? Selv gjør jeg dette hele jævla tiden, ofte selv om jeg føler at jeg forstår “bra nok”, fordi dette er en farlig følelse. Den leder til toskeskap i praksis. Anta alltid og uten unntak at du ikke forstår bæret. Det er dette som fungerer best i lengden. Still flere og bedre spørsmål. Tenk gjennom alle saker to ganger, deretter to ganger til. Gjerne enda flere. Husk at mennesker er idioter av natur. Det er bare systematisk selvkritikk gjennom lang tid som kan kurere deg for dette predikamentet. Å være “naturlig” er det samme som å være dust. Beklager, men sånn fungerer det. Eller kanskje du har en annen erfaring? Kanskje det fungerer bra for deg å handle først og tenke etterpå?
Intelligens har ikke noe med dette å gjøre. Det som først og fremst kjennetegner de veldig smarte er at de gjør større, mer avanserte og mye mer katastrofale feil enn de som er mentalt evneveike. Atferden er imidlertid den samme. Man føler seg sikker. Man føler seg trygg. Man føler at man vet nok om et tema. Så går man ut og gjør dumme ting. Menneskenaturen er som den er. Derfor går det som det går. Sånn sett er det ingen forskjell på Kong Salomo og Jørgen Hattemaker. Bare usentimental selvdisiplin hjelper mot den naturlige tendensen til å være en idiot. Tror du at jeg er dum? er et spørsmål folk ofte stiller når de føler seg provoserte fordi det blir for mange teoretiske forklaringer og for lite dynamisk handling. Svaret er alltid ja. Alle mennesker er jo dumme, det er ikke engang et spørsmål. Det eneste relevante er om de har kontroll på sitt eget indre troll eller ikke. Det vil si den foran nevnte selvdisiplin — som først og fremst handler om følelsesmessig kontroll. Det finnes for eksempel ingen jobb som blir bedre gjort fordi man er sint mens man gjør den. Eller “lei seg” eller hva det nå skal være. Er du eller er du ikke et voksent og ansvarlig individ? Det er spørsmålet. Og nettopp derfor er dette filosofiens første bud: Kjenn deg selv. Ikke som det du ønsker å være men som det du faktisk er. Jeg har aldri møtt noen som ikke gjentatte ganger har sagt til seg selv “du er en idiot” og som har visst at det var sant, ihvertfall der og da. Men det er bra når man har kommet dit. Man lærer noe.
Den vanligste formen for narcissisme er skyldfølelse. Man er fortsatt begivenhetenes sentrum, men på en negativ måte, som man erkjenner fordi da kan man velte seg i deilig skyldfølelse, akkurat som om man er en betydningsfull person. Du vet sikkert hvordan dette fungerer. Det er min skyld at det og det hendte. Bestrafe mich, som Rammstein sa. Straff meg. Jeg er jo verdens sanne sentrum (og dette føler jeg aldri så sterkt som når jeg føler meg skyldig). Det å være skyldig er et veldig sterkt erkjennelsesteoretisk virkemiddel som misbrukes uten blygsel hver eneste dag der ute. Folk har til og med laget svære religiøse opplegg rundt dette med skyld og soning. Så sitter de der da, de skyldige små, og hyler av fryd fordi de betyr så mye. Jeg angrer sånn! skriker de. Vel, det driter jeg i. Det betyr ingenting. Et minutt med konstruktiv handling veier tyngre enn tyve år med tannskjærende fortvilelse. Og hvem faen er du? La oss samles rundt realiteter og ting som behøver å bli gjort heller enn å runke krampe på oss rundt alle disse jævla følelsene som strengt tatt bare angår deg selv og en to-tre andre. Når vi snakker om “mental helse” bør vi begynne med selve det helsemessige fundamentet: Mens sana in corpore sano, en frase som stammer fra Juvenals “Satire X” og som vanligvis oversettes til “en sunn sjel i et sunt legeme”. Juvenal nevner dette aller først i en liste over ting som er viktige i livet — og denne listen har stort sett forandret seg lite. Hva vet vi om livet nå som man ikke allerede visste for 2000 år siden? Vi kan sikkert si mye om somatisk medisin, teknologisk fremskritt og så videre, men selve livsfølelsen var ikke annerledes. Det har den heller ikke vært på flere millioner år, eller så lenge menneskeheten har eksistert.
En sunn sjel henger seg ikke opp i forbigående uvesentligheter, selv ikke om de er plagsomme. En sunn sjel klager ikke over myggen, men henger opp myggnetting. Alle skjønner at det ikke er noe kult å bli spist levende av insekter. Det er ikke noe man behøver å si, ihvertfall ikke mange ganger. Hvor er kilden til menneskelig narcissisme? Etter min mening springer alt ut fra den eksistensielle angsten, nærmere bestemt vissheten om at man er en skapning som kommer til å dø. Mer vet vi ikke. Imidlertid er det lov å håpe at “det finnes noe mer” eller hva det nå skal være, la oss si for eksempel noen slags fortsatt eksistens i en annen dimensjon. Folk sier jo så mye rart. Noen av dem blir helt ville i blikket når det kommer til sånne ting. Igjen, det handler om eksistensiell angst. Eller hvis man er psykopat så handler det kanskje om å utnytte de andres angst til å skaffe seg selv sosiale, seksuelle og økonomiske fordeler her og nå. Sånt er også ganske vanlig. De dyktigste i faget blir regelrett rent ned av desperate mennesker som søker trygghet og visshet, så det er ikke til å undres over at denne formen for metafysisk bløffmakeri omsetter for omtrent 3500 milliarder kroner i året, eller omtrent ti prosent av den samlede narkoindustrien målt på verdensbasis (og inkludert både alkohol og reseptbelagte medikamenter). Alle vet jo at alkoholen er det hinsides enhver sammenligning farligste narkotiske stoffet vi har, både direkte og indirekte. Altså både i form av alt skadeverket som folk gjør i fylla og de negative sosiale ringvirkninger folks alkoholmisbruk trekker med seg. Hvorfor bruker folk alskens dop? Igjen, den eksistensielle angsten. Man føler seg jo ofte bedre når man “tar noe”, eller ihvertfall så lenge rusopplevelsen varer. Deretter kommer jo nervene tilbake. Siden går man kanskje noen runder på denne måten — og det som skjer da er at den syke sjelen begynner å seriøst slite på kroppen. Jeg vet ikke om det finnes noen forskning på dette. Er det en statistisk sammenheng mellom rusmisbruk og religiøsitet?
Hvordan måler man om det man har er en god blogg? Plattformen kvantifiserer det i form av et antall lesere, hvorav “de beste” har opptil flere tusen lesere hver dag. Selv er jeg ikke særlig god slik sett. Jeg gjør jo heller ingenting for å “markedsføre” greia mi. Hvorfor skal jeg det? Selv om jeg kjenner ordentlig etter klarer jeg ikke å finne noen del av meg som oppfatter dette som viktig. Nesten alle blogger i hele verden handler ikke om noe mer eller mindre enn tankeløst babbel, også denne. Jeg skriver bare sånt som faller meg inn, med minimalt mye “research” involvert, typisk bare en rask kontroll av årstall og denslags. Jeg stoler jo ikke på min egen hukommelse noe særlig mye lengre enn jeg klarer å kaste den. Hele faenskapet er bare fanteri. Si for eksempel som når jeg forveksler år 550 og 560, enda alle vet at det skjer mye på ti år. Herregud noe så dustete. Og dette hølete lappeteppet av en hukommelse er liksom det jeg skal stole på? Ikke faen, som man sier i de traktene det jeg bor. Her skal alle fakta dobbeltsjekkes minst to ganger, før det hele avsluttes med en ganske grundig etterkontroll av staving og tegnsetting. Likevel hender det at feil sniker seg gjennom kvalitetssikringen. Sånn er menneskelivet. Det blir aldri helt greie på noe som helst, man får bare gjøre det beste man kan med det man har og la det stå til. I morgen kommer en ny dag med nye utfordringer. Om jeg leser andres blogger? Ja det gjør jeg, men jeg har (nesten) helt sluttet å kommentere. Internettet består omtrent halvt om halvt av kikkere og blottere, noe som sikkert fungerer helt utmerket for dem men selv er jeg ingen av delene: Jeg bryr meg ikke om hva andre driver med og det interesserer meg lite hva de eventuelt måtte mene om meg og mitt. Jeg kommer uansett til å være meg og gjøre mitt. Så får Gud, eller hvem som enn er ansvarlig for dette rotet, være den dømmende makt i saken.
Jeg leser kort og godt de blogger jeg opplever som interessante, underholdende eller begge deler. – Hvilket tilsvarer hva jeg selv bestreber meg på å levere på min egen blogg.
– Det er ikke kvaliteten på utgivelsen som avgjør besøkstallet, og derav listeplasseringene. Hovedsakelig, er dette relatert til slikt som ‘kjendisfaktor’ ved oppstart, antall år i gamet, egenreklame/markedsføring, og ‘drahjelp’. Selv var jeg så heldig å få den sistnevnte drahjelpen for noen år siden i form av en fremsnakk av bloggen av han som den gang tronet på listetoppen. Generelt, er min opplevelse som blogger at vi aktualitetsbloggere har en tyngre vei å gå for å komme oss opp og frem enn de øvrige genre, men for mitt vedkommende, har det aldri vært noe alternativ i så måte, så jeg anser meg heldig som har klartå kare meg dit jeg er, for å si det sånn. Selvsagt spiller jo også dette med tid en avgjørende rolle her, da det faktisk er noen av oss som er nødt til og jobbe for føden, og dermed ikke har anledning til å utkomme med typ 3 innlegg daglig, 7 dgr i uken 🙂
Joda, jeg har for det meste fått med meg hvordan ting virker.