Noen unge menn hadde tjent betydelige pengesummer på diverse forbrytelser – ran, utpressing, heleri, hallikvirksomhet, narkosalg; de hadde hva man kaller en variert portefølje – og de syntes av en eller annen grunn at dette burde dokumenteres, så de hadde regelrette skrytealbum på ymse nettsteder. Alle med så mye som to aktive hjerneceller ser hvor dette bærer hen: Da politiet til slutt gikk til aksjon mot banden brukte de selvsagt deres egne fotoer og videoklipp mot dem. Var ikke det litt forutsigbart? Herregud. Dette er ikke åndseliten. Jeg har selv ingen form for telepatisk kontakt med politiet og vet ikke mer om hvordan de jobber enn hva jeg kan lese meg til, men jeg innbiller meg at de sier tusen takk – altså kanskje uten å akkurat si det på ordentlig, men de tenker det sikkert – når de kriminelle allerede har gjort halve etterforskningsarbeidet for dem. Eller kanskje de blir provoserte. Hvorfor er folk alltid så jævlig dustete? Det må jo være slitsomt å hele tiden forholde seg til rævenden av menneskeheten. Visst finnes det smarte, godt organiserte og profesjonelle folk som begår forbrytelser på en “forretningsmessig” måte, men dette er ikke hovedregelen. Mesteparten av alt som havner hos politiet er snuskete tåpeligheter. Løgnene er gjennomsiktige, motivene er banale og lite av det egner seg for spennende plott i kriminalromaner.
Hvilket bringer meg til saken: Herregud for noen ting de finner på innenfor nyere kriminalfortellinger, både som bok og som film. Kanskje i noe mindre grad som teater men det finnes sikkert diverse fantasier om seriemordere og denslags der også. Jeg vet ikke. Jeg følger strengt tatt ikke så veldig nøye med på “det som foregår” og har ikke gjort det på mange år, selv om jeg får med meg både det ene og det andre. Da jeg gikk i åttende på ungdomsskolen – det var i 1977 – hadde vi som engelsk prosjekt blant annet å lese romanen “Ten Little Niggers” av Agatha Christie. Dette var hva boka het helt frem til langt utpå 80-tallet — og det finnes sikkert individer som synes det må være en politisk korrekt skam at man nå bruker tittelen “And Then There Were None”, selv om denne tittelen fungerer vel så bra i forhold til innholdet. Hun dama der hadde uansett en ganske bisarr fantasi til britisk høyborgerskap å være. På den annen side, gudene vet hva som egentlig foregår bak de velstelte fasader. Man hører jo om ting. Hvilket selvsagt er et utmerket utgangspunkt for alskens mysteriefortellinger om hevndrap og blodskam. Det er som kjent innenfor slekta det foregår. Sånn har det alltid vært. Når man står foran et muromkranset storgods oppført i middelaldersk arkitektur er det ikke vanskelig å fantasere frem “noe” om død og djevelskap. Normale folk bor jo ikke på sånne steder. Og det går ikke an å bli rik og mektig uten at man pådrar seg fiender underveis, så det er alltids mye å ta tak i. Finnes “slottsromaner” som sin egen sjanger? I så fall hadde Agatha Christie et Venn-diagram over forfatterskapet sitt som omfattet både kriminalroman og slottsroman. Hun var jo ikke akkurat noen Charles Dickens når det gjaldt å konstruere typegalleriet til fortellingene sine. Strengt tatt skrev hun vel neppe noen gang om “ekte kriminelle” i den forstand. De er jo ikke like spennende i virkeligheten som i folks fantasier.
Men det var altså selve saken, som er at hvis ikke en forfatter skriver om virkelige hendelse så er det oppdiktet, og i så fall henger alt på hva de klarer å fantasere frem fra gud-vet-hvor i sitt eget mørke sinn. Man har liksom noe slags våpenkappløp gående og sånn har det vært lenge nå. Liker du gysere, som man sier i Danmark? Ting som gjør at du grøsser? Det har aldri vært bedre tider for denslags. Jeg lurer på om en tenkt fremtidig KI – kunstig intelligens – klarer å skille fantasi fra virkelighet sånn sett. Jeg mener altså når de virkelig setter i gang med automatiserte historiefortellere. Allerede nå i dag er det visstnok slik at man kan føre en tilsynelatende normal og fornuftig samtale med slike maskiner. De tenker jo strengt tatt ikke, de bare spytter ut noe de har beregnet at du med stor sannsynlighet ønsker å høre, basert i helt andre parametre enn de sosiale mekanismene som fører folk sammen — eller støter dem fra hverandre. Parametre som vi ofte ikke engang kjenner, siden en kunstig intelligens på mange måter er en “svart boks” som det er menneskelig umulig å forstå. Ganske interessant, det der. Siden jeg er en artig type hadde jeg en gang en telefonsvarer – av den gamle typen, med kassettbånd – hvor beskjeden jeg hadde lest inn begynte med å si dette er en automatisk telefonforteller. Skjønneru? Jeg har alltid vært en dust. Men noen må jo gjøre den jobben også, slik at de normale får et klarere bilde av hvor grensene deres går. Okei, han der blir litt mye for meg. Så beveger de seg videre. Men saken er altså at nå har vi allerede en maskin som bare spesialister – og/eller veldig kløktige hoder – klarer å “avsløre” som et ikke-menneske. Hva skal det bety? For eksempel noe sånt som at om ikke svært lenge vil KI-maskiner levere minst like mye og minst like bra skrivearbeid som det “ekte forfattere” er i stand til. Vi begynner å tilnærme oss begrepet kulturprodukter på nye og spennende måter. Noe av streiken blant manusforfatterne i Hollywood nå nylig handlet om denne problemstillingen. De føler seg utrydningstruede.
Hvorfor er folk på nett? Det er svært nyttig for banktjenester og den typen ting, dessuten kan man sende eposter (jeg har hatt den samme eposten siden 1997) og sånn sett “få ting gjort” — men jeg våger å påstå at mesteparten av alt folk gjør på nett faller inn under paraplyen for fritid og underholdning. For å si det på radiospråk: Forholdet mellom støy og signal er ganske skjevt på nettet. Visst er det mye nyttig men det er minst like mye unyttig, for ikke å si direkte skadelig. Ikke nødvendigvis ondsinnet skadelig – selv om dette også forekommer – men på en nærmest troskyldig lallende måte fordi man ikke evner å tenke kritisk og derfor lar seg bløffe av all slags løgn og forbannet dikt. Uansett hvor klinisk kørka du måtte være så vil du helt garantert finne meningsfeller på sosiale media. Sånn har det blitt. Det finnes liten grunn til å tro at ting vil bli noe bedre etterhvert som KI-maskiner overtar mye av fantasifabrikasjonen. Er det ikke ironisk at omtrent samtidig med at “alle” nå til enhver tid bærer med seg et kamera med opptaksmuligheter, så klarer de sant fordyde meg å finne opp en maskin som kan fremstille falskt billedmateriale. Dermed mister jo de virkelige opptakene sin troverdighet som bevis for eksempel i en straffesak. Så vidt jeg vet kan spesialistene allerede lage sånt — og det er ikke lenge før alle har den samme muligheten. Tror du på det du ser? Det kan bli et problem for deg i ikke alt for fjern fremtid. Er det tillatt å lage en kunstig intelligens som fremstiller kriminalromaner “i Agatha Christies ånd”? Jeg tror det i prinsippet bare er et spørsmål om opphavsrettigheter — og de utløper jo etter 50-100 år, alt ettersom. Det er ihvertfall ikke noe teknisk som står i veien for prosjektet. Er ikke det fascinerende? Vi befinner oss “ganske nær” en situasjon hvor det å fremtille innhold som blogger eller videoprodusent i det minste kan automatiseres. Så får vi se hva som skjer i praksis.
