Det er litt omdiskutert hva eksakt det er som gjør noen til en stjerne innenfor film, musikk og den typen ting, mens andre kan være hvor talentfulle som helst uten at det tar av for dem. Jeg har selvsagt vært så heldig at jeg vokste opp i en helt annen tid. Du vet. Før de begynte med “talentfabrikker”. Ser du hvem som er avbildet ovenfor? Det er David Bowie, i et øyeblikksklipp fra musikkvideoen til sangen “Ashes to Ashes” fra 1980. Jeg var 17 år den gangen og etter min egen litt umodne mening “ganske godt orientert” om samtidens kunst og musikk. Mitt første møte med artisten David Bowie var utgivelsen Low fra 1977 — som stilmessig sett var et brudd med Bowies tidligere arbeider, men det visste ikke jeg den gangen så jeg tok det som er isolert originalverk løsrevet fra sin kontekst, det vil si noe mer fremtidsrettet enn alt jåsset med Ziggy Stardust & The Spiders From Mars (som jeg altså ikke visste noe om ved det tidspunktet). Det er vanskelig å forklare dette nå i dag, men i 1977 var Low en veldig sær utgivelse som mange likte temmelig dårlig, særlig den gamle fansen hans David. Men hva visste jeg? Jeg var jo bare 14 år i 1977 — og brukte pengene jeg tjente på å gå med avisen til å kjøpe all mulig slags musikk som jeg ikke hadde noen slags peiling på. Imidlertid hadde jeg et ganske bra øre.
Finnes det personer som bestrider stjernestatusen til David Bowie? Sikkert, men jeg har aldri møtt noen. Enten de liker ham som artist eller ikke – noe som ofte henger på om de har hørt noe særlig av musikken hans – så er det ingen som diskuterer om han var et talent. Det er alt for åpenbart. Alle finner minst èn sang de liker i back-katalogen hans. De fleste finner flere. Det er egentlig ikke et diskutabelt tema. Det blir som med Queen eller Led Zeppelin. Hvis du overhodet har øre for musikk så kan du høre at “det er noe der”. Et bedre spørsmål er hvorfor sånt tilsynelatende ikke finnes lenger. Det korte svaret er fordi pengeinteressene tok over musikkindustrien og perverterte den kreative prosessen. Når vi snakker om “stjerner” i 2025 så mener vi ikke typisk gudsbenådede talenter men heller underholdningsmessige produkter. Noen som vinner en talentkonkurranse, for eksempel. Stjernekamp er jo en ting. De såkalte fagdommerne legger vekt på om artistene “viser noe av seg selv” og fremkaller følelser hos folk. Har de det som trenges for å “bevege” det dekadente publikum i vår tid? Det er et sørgelig opplegg — men det er jo bra fjernsyn, så da så. Jeg sier ikke dette til forkleinelse for noen av artistene som deltar i konkurransen, men også de skjønner jo at de har ikke noe å stille opp med hvis de skal sammenlignes med David Bowie. Det er ikke realistisk. De spiller ikke i den samme divisjonen.
Egentlig hadde Bowie tenkt å etablere seg som låtskriver, punktum. Har du noen gang hørt sangen My Way som Frank Sinatra er for evig assosiert med? Alle må ha hørt den til en sånn grad at de i det minste kan nynne melodien. Saken er at det var opprinnelig en fransk chanson om livets uutholdelige kjedsomhet; Comme d’habitude fra 1967, eller “den samme gamle leksa” på norsk. David Bowie meldte interesse for å få rettighetene til en engelsk versjon, men melodien endte etter litt om og men hos Paul Anka, som skrev den om til det selvnytende narcissist-eposet vi alle kjenner nå i dag — mens Bowie på sin side tok ut frustrasjonen over å ha “tapt” i spillet om rettigheter ved å skrive sangen Life on Mars. Deretter tok han selv ansvar for fremførelsen og en stjerne var født. Hvis du skakker litt på hodet og lytter nøye til Life on Mars vil du kunne høre hvordan de tekstlinjene han allerede hadde planlagt for Comme d’habitude på en måte kunne ha passet til melodien My Way. Dette er på ingen måte tilfeldig. Paul Anka gikk jo i en helt annen retning med selve “ånden” og budskapet i sangen, mens Bowie hadde planlagt en engelsk versjon som beholdt de eksistensielle spørsmålene og “angsten” over selve livets nådeløse spill med menneskene. Imidlertid endte saken som den gjorde og Frank Sinatra fikk et nummer – som han selv hatet – folk for alltid vil assosiere hele karrièren hans med. Dette er ganske meta. Du vet. En slags skjebnens ironi som brukte lang tid på å spille seg ut, men sånn er verden. Er det ikke det ene så er det det andre.
