Det er ikke greit å være britisk i disse tider. Verdens mest forutsagte økonomiske katastrofe fortsetter å gå sin gang. Hvem har noen gang sett på maken? Man kan ikke bare kutte alle bånd og avtaler til verdens mest kjøpesterke marked – som ligger der nesten oppå dørstokken – og tro at alt vil gå seg til. Vi har noen greier på gang med Australia. Sannheten er at alle må forholde seg til EU. Det som skjer nå er at det ikke lenger finnes noen avtaler for standarder og prosedyrer mellom Storbritannia og EU, derfor blir enhver grensepassering formelt sett som for alle andre “tredjeland” (det vil si land som ikke er medlemmer og som ikke har noen avtale), både for varer og personer — som på den aller beste solskinnsdag betyr “bare” en vanhellig stabel med byråkratisk papirmølle for å få gjort noe som var automatisert på den tiden da Storbritannia fortsatt var EU-medlem. I praksis blir det mest så folk ikke gidder.
Hvorfor skjedde Brexit? Det handlet åpenbart om britenes problematiske forhold til utlendinger, både i utlandet og hjemme. Jeg kjenner selv et par individer som følte seg dypt krenket da de ble bedt om å forlate Spania, hvor de hadde vært fastboende i mange tiår. Men ikke nå lenger. Nye regler. Et britisk pass åpner ikke lenger alle dører i Europa. Jeg trodde ikke at det ville bli sånn. Herregud. Hva trodde de at de stemte ja til? Noe av greia med EU er friheten til å reise, bo og jobbe hvor du vil innenfor unionen. Det er hva man merker best som individ og privatperson, men minst like viktig er det indre markedets standardiserte tollregler for varetransport. Så lenge alle følger de samme reglene er det ikke noe poeng i å ha en masse ompapa ved enhver grensepassering innenfor EU. De gjør det for å hevne seg sier enkelte briter nå, men det er ingen rimelig påstand. Storbritannia ønsket å melde seg ut av EU og da må de forvente å bli behandlet likt som alle andre som ikke er medlemmer, eller som ikke har en fremforhandlet særavtale (som Norge og Sveits). C’est la vie.
Hva briter flest typisk merker er en oppgang i priser og en nedgang i varetilbud. Dessuten er det ingen ende på hvor mye de klager over at de nå nå stå i køen for tredjeland – sammen med afrikanerne – ved alle passkontroller, akkurat som om de ikke lenger er en del av den siviliserte verden, men det er jo akkurat dette som er poenget, de meldte seg ut med brask og bram. Nå kommer hverdagen. Det finnes sikkert litt “skadefryd” der ute, alt tatt i betraktning, nede på personnivå, du vet hvordan folk er, men det er ikke hevn og sadisme som ligger til grunn for det endrede regimet for tollpasseringer. Det er Brexit. Det britene stemte for og senere iverksatte. Nå er det alvor. Det virker som om de mest naive hadde det inntrykk at Brexit bare ville virke èn vei, det vil si at de fikk kontroll over hvilke utlendinger som slipper inn i Storbritannia; fantasien deres klarte ikke å konseptualisere de konsekvensene som “alle” advarte dem mot og som vi nå ser utfolde seg i praksis. De trodde at de selv ville beholde alle privilegiene de hadde vent seg til. Hva skal man si? Kanskje de ikke bør tenke at de skjønner seg på kompliserte diplomatiske affærer selv om det føles sånn etter et par øl på pøbben.
Hvilket bringer meg til hvordan vi greier ut politisk problematikk i Norge. Er vi smartere enn britene? Vi har i det minste et bedre rulleblad i forhold til europapolitikken, men det er et jokerkort som bare kan spilles når ting er litt på skråss, sånn til hverdagsbruk er det liten grunn til å tro at det gjelder andre regler for oss enn for dem. Brexit ville ikke ha skjedd hvis ikke britene hadde trodd at det var bedre ann alle andre, eller i det minste spesielle i europèisk sammenheng. Rikere, mer kultiverte eller noe. En kultur og en historie som man kan være stolt av. Sånne ting. De følte seg forulempet av portugisere og polakker som flyttet inn og begynte å oppføre seg som om de bodde der. Og da har vi ikke engang begynt å snakke om det som er dagens mest pressiente problem, nemlig småbåtflyktningene som kommer over fra Frankrike. Noen vil si at jeg bare er kynisk, men selv mener jeg at man alltid må ta med i beregningen “worst case scenario” innenfor politikken. Det er jo faen ingen barnehage vi snakker om heller. Ved det nåværende tidspunkt innkvarteres småbåtflyktninger – det er til enhver tid noen tusen av dem – i det den britiske pressen kaller “hoteller” men som vi ville kalt flyktningemottak (som selvsagt drives av private). Utenfor står til enhver tid en gruppe demonstranter som føler seg krenkede over hvordan regjeringen innkvarterer utlendinger i “hoteller” mens de selv må klore, slåss og gråte for føda. Skal vi si det er et iscenesatt problem? Jeg synes vi skal si det.
I virkeligheten er det enkelt for britene å løse dette problemet: De må bare opprette en prosedyre for å søke asyl i Storbritannia fra fremmed jord, for eksempel fra Frankrike – eller hvor som helst ellers, over nettet – men dette ønsker de ikke å gjøre. De vil beholde regelen om at man bare kan søke asyl i Storbritannia hvis man befinner seg på britisk jord. Men de vil også kriminalisere det å ta seg inn i landet på ulovlig vis, i praksis og for det meste via småbåt fra Frankrike. Det snakkes om organiserte bander som jobber med å bringe utlendinger inn i Storbritannia. Ting ser ikke bra ut. Vi kyniske ville si at de fyrer oppunder en sosial konflikt som ikke engang er sosialt relevant bare for å trekke oppmerksomheten bort fra den nærmest overnaturlig dårlige økonomiske politikken Tory-partiet har ført nå i snart tretten år. Det er ikke mye fint å si om diplomatiet deres heller, selv om Boris Johnson’s Travelling Clown Show reiser litt rundt her og der for å underholde massene og holde navnet sitt aktuelt. Så … jeg skal ikke kjede leserne, de særlig interesserte kan søke på Keynes, men det finnes ortodoks økonomisk vitenskap som med tre røde slash understreker at “austeritet hjelper ikke” — staten er nødt til å pumpe penger inn i samfunnet når det er nedgangstider, så tar man regningen når lysere tider kommer. Man kan ikke bare “kutte kostnadene” innenfor det offentlige, dette er ikke vanlige forretninger. Det er nødvendige ting som koster det det koster, så får vi bare skaffe pengene. Hvor finnes det mye penger?
