Labyrinten på Holmengrå ligger om lag 9 moh og er den best bevarte labyrinten langs kysten av Finnmark. Forskere regner labyrinten til å være fra første og andre årtusen før Kristus.
(Riksantikvaren.no)
Jeg leser ikke så mye som før. Jeg er jo lat. Nettet er enklere, dessuten er det forførerisk med “multimedia” på en måte som bøker ikke kan dekke opp. Du vet. Bilder, musikk og full pakke. Jeg har ikke i utgangspunktet noen lojalitet i forhold til noe ytringsmedium, slik at til tross for at bøker er det jeg vokste opp med og kilden til alt grunnlagsmaterialet jeg senere har bygget på, så liker jeg film bedre, ihvertfall så lenge det bare er “underholdning” vi snakker om. Hvis det derimot er snakk om å “lese seg opp” på et tema, så er det ingenting som danker ut den klassiske skriften. Uansett, jeg snublet over den labyrinten som er avbildet ovenfor i en historiebok en gang på 90-tallet — og la straks merke til at det er en gresk type labyrint som blant annet har blitt avbildet på mynter, vaser og diverse annen kunst, dessuten kalles de ofte trojaborg på folkemunne her i Norge (det finnes flere av dem, men den på Holmengrå i Varanger er best bevart). Hva betyr dette? Hvor kommer motivet fra? Hva handler det om?
Som alle vet slutter dialogen Kritias av Platon med at den greske sjefsguden Zevs akkurat skal til å si noe … men så tar alt slutt akkurat der. Jeg er tilhenger av tanken om at Platon mente å henvise til åpningen av Odyssèen av Homer, hvor Zevs på en måte fortsetter setningen med å klage på at mennesker beskylder gudene for å stå bak alt ondt her i verden, mens mesteparten faktisk kan skrives på kontoen for menneskelig idioti. Som jeg alltid sier: Mennesket har ikke forandret seg. Mennesket kan ikke forandre seg. Vi er jo bare dumme aper. Jeg mener, hva er det beste vi klarer å få til? Nesten alt vi gjør ender med at noen gråter. Noen skader seg eller går på et tap. Jeg vil ikke akkurat karakterisere mennesker som onde av natur – de fleste av oss er for dumme til å kunne kalles onde – men vi er likevel en ondartet skapning som har en utpreget tendens til å oppføre seg som en gresshoppesverm som fortærer og ødelegger alt i sin vei. Alle vet dette. Alle klager over det, peker på det og vifter hysterisk med både armer og bein, men ingen skjerper seg. De vil at de andre skal begynne. Først må de andre skjerpe seg, så skal jeg gjøre det også. Alle sier det samme. Derfor skjer det ingenting med saken. Sånn var det på Platons tid og sånn er det fortsatt.
Ingen vet hva de som lagde labyrinten på Holmengrå mente med dette. Imidlertid er det rimelig å anta at det handler om “kontemplativ vandring” hvor det er meningen at man skal oppleve noe, komme frem til en innsikt, repetere en tidligere hendelse innenfor kulturkretsen, eller hva som helst annet som motiverer folk til å “følge en merket løype” som tar så og så lang tid å fullføre under normale omstendigheter. For eksempel har de berømte linjene og figurene i Nazca i Peru så langt vi er i stand til å forstå hatt en lignende type “rituell” funksjon. Hvem vet hva dette “egentlig” handler om, det kan jo for eksempel være snakk om noe man gjorde av medisinske årsaker; gitt at man kanskje følte seg litt ute av det en dag og trengte en moralsk oppstyrker. Kanskje var det en straff? Du får gå i ring her inne helt til du fatter det. Vi vet ikke, men vi vet at mennesker før var akkurat som mennesker er nå. Ingenting har forandret seg i sjelen, selv om vi har mye mer og helt annerledes teknologi nå for tiden. Vi er fortsatt først og fremst idioter som art. Folk sier at “intelligens” er det som kjennetegner mennesket mest av alt, men det tror jeg ikke noe på. Det er bare propaganda, designet for at også de med begrensede kognitive evner skal føle seg bra. Selv tolker jeg ting – åpenbart – helt annerledes. Mennesket har den typen instinkter og egenskaper man typisk bør forvente å finne hos opportunistiske åtseletere som har få hemninger i forhold til hva de setter i gang med. Det virker ihvertfall ikke usannsynlig at mennesket kommer til å utrydde seg selv på grunnlag av hybris, eller “guddommelig overmot” av den typen de gamle grekere var veldig opptatt av.
Når det er sagt så legger vi videre merke til at den greske “ringlabyrinten” til en viss grad gjenskaper den Atlantismyten som Platon tar opp til behandling i Kritias, og også i Timaios (to av bøkene hans), men som senere har blitt tatt litt i overkant alvorlig av diverse evneveike troll som ikke forstår hva guddommelig geometri handler om — den første av disse Helena Petrovna Blavatsky, som også stiftet “Det Teosofiske Selskap” og blant mye annet rakk å inspirere tysk rasisme mot slutten av 1800-tallet, men det var fra henne Ignatius Donnelly hentet materialet sitt. Han er jo kjent som selveste grunnleggeren av nyere tids Atlantis-spekulasjon — som baserer seg i en fundamental misforståelse av hva slags mann Platon var. Hva slags tema var det han mente å belyse i dialogene sine? Som Zevs påpeker så er det ikke så mye “gudene” som kan til at menneskene lider som de selv. Det går an å gjøre ting helt annerledes men likevel tar vi største motstands vei og velger lidelsen fremfor nytelsen av årsaker som ingen så langt har kunnet forstå. Er det snakk om masochisme? Vi vet ikke. Vi vet bare at overmot er det som typisk tar livet av de som dør unge. Eller for å fortsatt sitere Platon, så lar det seg vanskelig gjøre å lære noen noe som de allerede tror de kan. Hvorfor tror folk at de kan tenke? Det ligner litt på hvordan de tror de kan danse, mens alt de gjør er å bare vugge litt hit og dit med kroppen, for det meste i takt med musikken, og hele tiden på en måte som om de ikke trives med det de gjør, men de gjør det likevel. De lider seg gjennom følelsen av å være klønete og malplassert på en ganske cringe måte, men de gjør det likevel. Hva er greia? Det vet vi ikke, men det kan kanskje ligne på alle andre ritualer folk har drevet med nedigjennom tidens løp, for å “sosialisere” og passe inn, eller hva vet jeg. Jeg bryr meg jo ikke om sånt.
Ondskapen i verden startet vel med at apene kom ned fra trærne og utviklet seg til mennesker.
Vel, teknisk sett er vi fortsatt aper — og mer dumme enn onde.