Gammaglimt er i utgangspunktet noe av det villeste som skjer der ute i verdensrommet. De er dødsskrikene til enorme spinnende stjerner som kollapser og blir til sorte hull. Idet massen i den fremmede sola pakkes sammen til en usannsynlig tett klump, skyter en supergigantisk gasstråle ut på hver side av stjerna. De lager et inferno av gammastråler som suser utover i evigheten. Står du i veien, blir du toast.
(Forskning.no)
Et drøyt år senere begynner det å fremkomme interessante studier av det kosmiske objektet GRB221009A – også kjent som BOAT, “brightest of all times” – og det later til at det som skjedde var en vanlig supernova som gikk av for 1.9 milliarder år siden. Imidlertid er det jo som alle vet slik at universet utvider seg med omtrent tyve meter i sekundet per tusen lysår, slik at objektet befinner seg nå 2,4 milliarder lysår unna jorden. Det er kort fortalt svært langt unna oss – lyset flyr jo med en hastighet av 299.792,458 kilometer i sekundet – hvilket er en fordel, fordi energien som kom frem hit til slutt tilsvarer omtrent en middels solstorm, sterk nok til å gjøre skade på følsomme instrumenter og elektronikk som eventuelt står utsatt til. Dette bekymrer oss litt. Altså at noe som startet så langt borte kan ha så mye slagkraft igjen når det endelig kommer frem hit. Sånn er det. Man lever farlig hvis man lever i dette universet.
Spørsmålet er om det er noe poeng i å fortelle folk om dette. Har de ikke allerede bekymringer nok?
Som det ovenstående sitatet fra Forskning.no sier, vi ville vært toast dersom BOAT-eksplosjonen hadde skjedd bare noen millioner lysår unna. Det finnes ingenting noen kan “gjøre” for å redde verken seg selv eller noe annet i forhold til sånne energimengder. Alt som ville vært igen av jorda var en avsvidd ruinhaug uten liv og atmosfære. Vår eneste “trøst” er at vi ville neppe merket noe. Kan man se en innkommende geværkule som treffer deg midt i pannebrasken? Det finnes ingen vi kan spørre, men vi tipper at svaret er nei. Plutselig går alt i svart og det var det. Snipp snapp snute. Vil du vite mer eller hva? som fortellerstemmen i det norrøne diktet Voluspå sier. Folk er veldig geskjeftige med alt dette demente tøvet sitt. De vil ikke vite noe som helst — de vil bare kose, dulle og lalle videre i det barnslige fantasiriket som hodet deres lever i. Vi er bedre enn de andre dyra sier folk til seg selv, samtidig som atferden deres dokumenterer en helt annen historie. Sånn er det. De fleste mennesker er bare evneveike troll som innbiller seg at de forstår noe.
Psykose defineres som en tilstand av forvirring og/eller alvorlig forstyrret virkelighetsoppfatning. Alle voksne mennesker kjenner, har møtt, eller i det minste hørt om individer som det “klikka for” slik at de begynte å oppføre seg på skremmende og bisarre måter, fremkaste rare tanker om verden, menneskene og sin egen rolle i det hele — og i det store bildet er slike ting “ganske vanlige”. Det handler som regel om at de har vært under stress og press gjennom lang tid, i noen tilfeller også om arvelig disposisjon (særlig ved schizofren sinnslidelse), og det sammenfaller sånn noenlunde med det man i tidligere tider kalte “nervesammenbrudd” (som man hadde ganske dårlig forståelse for – men desto mer overnaturlig frykt – ute i den alminnelige befolkningen). Den eneste effektive kur vi kjenner mot psykotisk sinnslidelse er stabile forhold med bra næringsopptak, mye ro og hvile, samvær med “normale mennesker” — og selvsagt noen grader av separasjon fra det som virket psykosefremkallende i utgangspunktet. Vi kan si det er et sammensatt symptombilde og en like sammensatt terapeutisk strategi. Det går som regel relativt bra når pasienten får adekvat behandling, men noen blir aldri helt “seg selv” igjen etterpå. Høres dette fornuftig ut? Da skal vi flytte blikket over på noe mye mer interessant, som er kollektiv psykose – også kjent som folie à deux – det vi si når psykosen rammer flere mennesker (minst to) på “synkronisert” vis. I praksis som regel at man har tatt til seg de samme vrangforestillingene og derfor utviklet de samme stressymptomene, som selvsagt virker gjensidig forsterkende (“bekreftende”) innenfor den aktuelle gruppen. Dette er hva vi typisk forventer å finne for eksempel i en sær religiøs kult eller i visse konspirasjonsmiljøer.
Imidlertid er mye av det vi betegner som normalt fette psykotisk når vi begynner å se nærmere på sakene. Her ligger en pussig egenskap ved språket. Det vi på norsk kaller “sunn fornuft” heter jo “common sense” – altså alminnelig fornuft – på engelsk. Men det finnes så langt jeg kan se ingen klar forbindelse mellom det sunne og det alminnelige og dette er et problem. Man kan være sunn uten å være alminnelig — og omvendt. Alle ser dette hver dag. Hvis man må velge mellom de to virker det umiddelbart som et klokere valg å satse på sunnhet heller enn alminnelighet, men det er kanskje bare meg. Andre kan ha et annet syn på saken. For meg handler ikke dette om å “ha rett” men om å observere menneskelig atferd – inkludert min egen – og skrive rapport om det jeg finner, med eller uten forslag til hypotese om hva det er som foregår. Imidlertid vet jeg – og alle andre voksne mennesker, over hele verden – at utsagnet “verden er gal” er noe av det mest vanlige å høre folk lire av seg i frustrerte øyeblikk. Dette er interessant. Hva betyr det? Selv er jeg jo alminnelig i den forstand at jeg ikke har særlig høye tanker om mine medmennesker, eller kanskje mer presist formulert det menneskeheten som helhet “driver med” og som gjennom mange “ringer i vannet” type dominoeffekter leder oss frem til det samfunnet vi har. Jeg antar at dette er hva de mener når de sier at verden er gal, altså menneskenes samfunn, for selve verden er jo verken her eller der i forhold til mentale prosesser og de handlinger disse leder til. Verden bare er, så er det et åpent spørsmål hvor mye av den vi forstår. Selv vil jeg si “ikke særlig mye” men mer enn ingenting. Jeg vil faktisk karaktersisere det som en psykotisk vrangforestilling når vi tror at vi har forstått noe. Det beste vi kan få til er en foreløpig teori — og selv de er ganske shaky på mange måter. Vi forandrer og oppdaterer dem jo til enhver tid, etterhvert som vi får tilgang til mer og bedre informasjon. Sånn fungerer vitenskapen, som er det eneste vi har som ligner på “sunn fornuft”.
