Jeg vet ikke hvordan man skal tolke det når den innkommende presidenten i USA står foran en jublende forsamling og lover at Amerikas offisielle politikk for fremtiden skal være at det finnes bare to kjønn; mann og kvinne. Javel, liksom. Er det å forstå som siste ord i saken? Det virker som en pussig ting å engasjere seg i på presidentnivå, eller på noe nivå, for den saks skyld, annet enn når noen har en epimedisinsk og/eller psykoseksuell komplikasjon i sin kjønnsidentitet, slik dette oppleves på det subjektive plan. Saken er jo at Trumps påstand ikke er sann. Det korrekte å si – som alle selv kan observere – er at for det meste finnes det to nokså avgrensede og klart definerte kjønnskategorier; mann og kvinne. Men dette er ikke alt som eksisterer. Det finnes også en mer – hva skal man si – uklar sone, befolket av individer som på ulikt grunnlag ikke passer inn i noen “binær og heteronormativ” definisjonsmodell av kjønn og karakter.
Men nok om det. Problemet med Donald Trump er det samme som det alltid har vært: Mannen er fullstendig idiot. Det er ikke noe “mer” der. Ingen mystisk og nærmest overnaturlig genialitet. Ingen strategi, ingen disiplin, bare denne vemmelig høylytte typen som uttaler seg i øst og vest om ting han ikke har greie på. Hva tror folk skal skje? Det går jo ikke engang an å gjennomføre alle de tingene han har lovet til den massen av enda større idioter som har stemt på denne fjotten. De forventer seg politiske tryllekunster, men det finnes jo ingen politiske tryllekunster. Alle har de samme verktøyene å jobbe med — økonomisk, kulturelt og militært. Statens oppgaver forblir de samme uansett hvem som sitter med makten der og da. Det finnes ikke mange måter å drive denne typen butikk, og de som finnes ligner overhodet ikke på hvordan man gjør ting i det private næringslivet. Ved dette tidspunkt har jeg lest meg gjennom gudene vet hvor mange geopolitisk rettede analyser av hva Trumps andre runde som president i USA “betyr” for verden, men alle begår den samme tabben: De tror det finnes en plan. Problemet er bare at de forstår den ikke. Hva skal man tenke? Naivt er det peneste adjektivet jeg kan komme på, men idiotisk er sannsynligvis mer korrekt. Jeg kan selvsagt ikke si noe mer enn hvem som helst andre om “det som kommer til å skje” – jeg vet bare at når man hyrer en klovn bør man forvente sirkus – men jeg ser faktisk ingen grunn til å være optimistisk og håpe at den innkommende administrasjonen er for inkompetent til å få gjort noe.
Generelt sett er idioter mye farligere enn kriminelle og banditter, fordi disse siste har i det minste noen slags “rasjonell egeninteresse” som drivkraft i virksomheten sin – og dette gjør dem forutsigbare – mens idioter ødelegger ting og starter all mulig slags drama og jævelskap uten at de engang har noe å tjene på det. Det går minst like mye ut over dem selv, men fordi de er idioter skjønner de jo ikke dette på forhånd. Derfor går det som det går. Idioter prioriterer ikke fakta og sannhet, de har jo “sine egne idèer” som støtter seg i tro og følelser. Du vet. Livssyn og den typen ting. “Verdier” eller hva de nå kaller det for tiden. Bare tøys og jåss, men idiotene sitter med det demokratiske flertallet i de fleste av verdens land, så derfor må man “mate dette udyret” for å vinne politisk makt. Snakke om ting som folk er opptatt av. Selv har jeg ingen talenter som politiker fordi jeg blir generelt sett lei av meg selv og kjeften min lenge før noen andre blir det. Og jeg får bare ikke til å “repetere meg selv” langt inn i det kjedsommelige, fordi til tross for at jeg skriver mye så er jeg – først og fremst – det folk kaller “en handlingens mann”. Diskusjon er som regel ikke interessant. Meninger har ingen verdi. Det er bare hva folk rent konkret gjør og konsekvensene dette trekker med seg som har noen betydning. Jeg legger overhodet ingen vekt på “hvordan jeg føler meg” i forhold til det som er nødvendig å gjøre, så du kan jo selv regne ut omtrent hvor i landskapet jeg plasserer andres følelser: De er bare et element i tingens vanskelighetsgrad og/eller gjennomførbarhet på en indirekte måte — fordi “følelsesmennesker” er jo fundamentalt upålitelige. Eller idioter om du vil. En middels smart hund er enklere å jobbe med; noe folk forsåvidt anerkjenner – riktignok på en ubevisst måte – når de ramser opp årsaker til at de trives bedre i selskap med sin egen hund enn med andre mennesker. Ikke minst dette med folks lunefulle atferd, lumske temperament og stadig skiftende lojalitet og prioriteringer er vanskelig å forholde seg til. Hunder har jo ikke noe av dette. De er enkle skapninger som lever i henhold til sine dyriske instinkter.
Hvis Trump og Musk var Kjell Aukrust-karakterer som jeg kunne gi et hvilket som helst navn jeg ønsket, ville de ha hett henholdsvis Sindre Rævsprekken og Penis Plump. Reparatørene kommer. Herregud for noen evneveike fjols. Det er forsåvidt tydelig nok at de på mange måter ønsker å ødelegge staten, eller i det minste gjøre den tannløs og senil nok til at en liten gruppe teknomilliardærer kan etablere seg omtrent som den “mørke sammensvergelsen” de typisk fantaserer om på den politiske høyresiden — som igjen er en eklatant demonstrasjon av hvordan underbevisstheten fungerer: Den jobber for å støtte det bevisstheten er veldig opptatt av fra dag til dag, men på en “verdinøytral” måte, hvor lyst og frykt har like stor verdi som motivasjonsfaktor. Underbevisstheten er jo fryktløs. Den “leser” ingen verdiforskjell mellom for eksempel panikk og seksuell opphisselse. Begge deler tolkes som “sterk interesse” i underbevisstheten. Sjefen vil ha mer av dette. Tenk på det som en biologisk søkemotor. Din indre Google, så å si. Dette er ingen god metafor fordi det er mildt sagt upresist å gjøre en slik sammenligning, men det er illustrativt for forholdet mellom søker og søkemotor. Alt man er opptatt av – særlig det man føler sterkt i forhold til – fungerer som “bestilling” overfor underbevisstheten. Alle fobier er slike “energimønstre” som har dannet rekursiv loop til en sånn grad at pasienten “ser det de frykter overalt”. Sånn sett er ikke problemet deres paranoide vrangforestillinger. Dette er bare et symptom. Selve sykdommen består i at de ikke har noen selvdisiplin. Dårlig kontroll over seg selv og sine personegenskaper. Eller for å summere hele problemet opp i bare ett eneste element: De overvurderer sin egen kompetanse og/eller sin egen “viktighet” i verden og livet mer generelt. Er Elon Musk like stormannsgal som Donald Trump? Det er vanskelig å bedømme, men det virker jo slik. Det mest ironiske med hele opplegget er at det var først og fremst Obama som skapte fenomenet Elon Musk, fordi Musk var jo på plass i et politisk passende øyeblikk, med et opplegg for å bygge elektriske biler “med mer”. Noe annet finnes ikke der. Som person er jo mannen bare et stotrende og stammende troll som fantaserer minst like mye om “alt som går an å gjøre” som enhver annen hasjrøykende fantasist med dårlig bakkekontakt. Alle kan se dette. Alle kan se hva slags ideologisk søppelplass – for ikke å si utedass – han har omskapt Twitter til.
Tysklands president Frank-Walter Steinmeier skrev nylig ut nyvalg, som i henhold til planen skal skje den 23. februar, og tyskerne er “urolige” fordi Elon Musk har uttrykt støtte til partiet Alternativ für Deutschland – AfD – fordi dette er et nokså regulært naziparti av den typen Tyskland allerede har “nok” erfaring med (og forsåvidt alle andre også). Jeg ser bare to åpne muligheter her: Enten forstår Musk hva slags samfunnskrefter han tukler med eller så gjør han ikke. Hvis jeg skulle plassert noe veddemål ville jeg tippet at han vet det ikke. Han skjønner ikke hvordan mennesker fungerer. Musk er uten tvil flink til å sno seg og “utnytte systemet” – du kan se ham som noen slags supertrygdesnylter – men han er fullstendig fette evneveik i sin håndtering av mennesker. Denne greia kommer ikke til å ende bra, men det går ennå ikke an å si eksakt på hvilken måte, eller når ting vil gå til helvete. Imidlertid har jo “ting” allerede satt seg i bevegelse ute i verden. Folk lager sine opplegg for å håndtere “nesehornet i glassmagasinet” etterhvert som Trump og Musk setter i gang med å knuse og ødelegge ting rundt seg. Alle former for politisk ledelse i alle land forbereder seg på greia. Noen fordi de tenker å utnytte denne muligheten for alt hva den er verd, andre fordi de tenker å yte motstand mot den degenerative effekten dette “Alternativ for Amerika” nødvendigvis vil ha i forhold til alt internasjonalt samarbeid — som er så kritisk nødvendig ved dette tidspunkt, ikke minst fordi menneskeheten står overfor svært seriøse utfordringer på klimasiden. Trump har sagt i et antall intervjuer at han er fokusert på slagordet drill baby drill, som i klartekst betyr at han ønsker mer utvinning og forbrenning av olje og annet snask det går an å bryte løs fra jordskorpen med makt og vold. Han selv tror jo ikke på konseptet med menneskeskapte klimaforandringer — og selv om han eventuelt hadde trodd på det så er han jo snart åtti år gammel og har således selv ingen jordisk fremtid, så hvorfor skulle noen andre få det?
