Kvantefeltteori (engelsk QFT, Quantum field theory) er en fysisk teori som anvender kvantemekanikk på felter. Kvantefeltteori er basisen for store deler av moderne teoretisk fysikk, spesielt innen partikkelfysikk. Kvantfeltteorien kombinerer den spesielle relativitetsteorien med kvantemekanikken, ved å tillate skapning og tilintetgjøring av partikler, dvs. overganger mellom materie (med masse) og energi. Partiklene beskrives som ladning av felter, og krefter mellom partikler beskrives som utveksling av virtuelle partikler (virtuelle vekselvirkningsbosoner). Partikkelfysikkens standardmodell er en spesiell type kvantefeltteori – en såkalt gaugeteori – som beskriver den fundamentale strukturen hos materien og dens vekselvirkninger.
(Wikipedia)
I motsetning til hva folk tror har vi ganske god peiling på hva som foregår i den virkelige verden. Det er menneskesinnet som er vanskelig å forstå, dårlig kartlagt og uråd å “forklare”. Folk forstår ikke engang seg selv. Det er svært uvanlig å møte noen som kan gjøre rede for alt som foregår med dem og som har “kontroll over livet sitt” i videre forstand. De fleste strever med diverse “ukjente størrelser” som påvirker dem i hverdagen på kompliserte måter. Alle skjønner den mest banale fysikken: Verden består av stoff og krefter som virker sammen for å skape de tingene vi observerer. Vi kan beskrive egenskaper som størrelse, hastighet, vekt, dreimoment og så videre med tall og andre symboler og dermed etablere en matematikk som grunnlag for forståelse av fysikken. Så langt så vel. Alle skjønner dette. Mange klarer også å få med seg at tid og rom er koordinater i en høyere dimensjon, ikke separate fenomener i en banal “sansevirkelighet”. Men så begynner det store mørket å senke seg over hjerneland. Det er ekstremt vanskelig å “beseire” det fundamentale balletaket “sanseerfaringene” har på sinnet.
Vi sier gjerne ting som at “jeg tror på det jeg ser med mine egne øyne” uten noen kritisk refleksjon over hvor mangelfulle øynene egentlig er når det kommer til å samle inn data om “det som foregår der ute”. Det menneskelige sanseapparatet er veldig bra i forhold til et ganske begrenset sett med fysiske aktiviteter i det menneskelige livsmiljøet. Vi kaller dette banal eller naiv realisme. Man er i praksis et dyr som er fanget i “sansenes rike”, eller Samsara om du vil. På en måte er dette en uskyldstilstand (derfor ordet “naiv”) som handler om å forholde seg til kroppen og sinnet på en ureflektert måte. Eller altså den formen for “realisme” som handler om å ta “realitetene” som noe gitt. Det er ikke desto mindre svært vanlig å føle at “det er noe som ikke stemmer” med bildet. Folk sanser jo ting som ligger i grenseland av hva det er “meningen” at man skal kunne se, høre, føle og lukte som biologisk skapning. Vi har et “nytteområde” av ting som kan brukes til noe – ikke minst mat – innenfor det normale spekteret av livsaktiviteter og sansene våre er spesialisert i forhold til “det nyttige” sånn sett.
Elefanten i dette rommet er menneskesinnet. Hvorfor finnes det? Mange løser denne gåten med en walk-over; de postulerer at det er Gud som har gjort det sånn, ferdig snakket. Eventuelt kan man slenge på to halleluja og ett amen for effektens skyld. Imidlertid er ikke dette en tilfredsstillende forklaring for noe intellektuelt oppegående menneske. Det gir jo ikke i utgangspunktet noen mening at vi skal ha slik enorm kapasitet for databehandling. Selvsagt er det på mange måter en fordel, men det er også noe mistenkelig med det hele. Gitt at vi er typiske og “normale” skapninger, burde det ikke finnes tilsvarende livsformer som har utviklet seg på noenlunde lik måte over hele fjæla? Imidlertid observerer vi ingenting som tyder på noe slikt. Dette er en liten forstyrrelse. Det er nærliggende å tro at vi er spesielle. Et kosmisk unntakstilfelle. Det er også nærliggende å tro at alle mulige slags “fremmede raser” med høy IQ og avansert teknologi suser rundt der ute, hvorav noen av dem kommer hit, av ukjent formål.
Det er ubegripelig for meg hvordan det går an å tro på UFO, gitt at ordet UFO betyr at “de har vært her” (og er her kanskje ennå). Jeg liker ordet UFO fordi jeg tenker at det må stå for Utrolig Fjollete Overtro i forhold til interstellar romfart og andre aktuelle problemer tilknyttet tanken om at fremmede skapninger fra andre solsystemer – eventuelt “andre dimensjoner” på mer esoterisk vis – skal ha vært her på jorda, eventuelt er her ennå, eller “kommer på besøk” av og til. Det finnes mange varianter av det samme grunnprinsippet, som er at fremmede intelligenser enten samhandler med menneskeheten akkurat nå – rimeligvis på “skjulte” måter – eller har gjort det tidligere. For meg ser det ut som om folk ofte er skvetne i forhold til “grenseerfaringer” som for eksempel infralyd — som ofte kommer fra underjordiske vannløp og typisk får de som er sensitive for denne presumptivt ikke hørbare lyden til å både “se spøkelser” og det ene med det andre. Dette er jo ingen spøk for de som opplever slike ting, men de leter typisk i feil ende av problemet for å forklare – og kontekstualisere – det som hendte med dem. Vi er så vidt vi vet ikke omgitt av spøkelser, nisser, troll, utenomjordiske, underjordiske eller på andre måter “overnaturlige” skapninger. Det vi vet er imidlertid at hjernen er en kompleks affære som skaper den virkeligheten vi tror vi erfarer på måter vi ennå ikke forstår.
Det finnes tilsynelatende seriøse tiltak der ute, som for eksempel The History Channel, som jevnlig kommer med evneveike fantasier om hvordan aliens kom til jorda, bygget pyramidene samt mye annet, og så reiste de igjen. Det var det. Sånn forklarer altså de den mildt sagt krevende jobben det må ha vært å bygge mange av de mest imponerende kulturminnene vi finner spredt utover hele verden. Man behøver ikke å være ingeniør eller økonom for å forstå at hundre millioner tonn stein representerer et betydelig antall arbeidstimer for et svært stort mannskap, så man ender med spørsmålet: Hvorfor? Hva er poenget med å bygge det som i prinsippet er et kunstig fjell? Greit nok at de skal gravlegge er viktig person, men ingen er så viktige at det forsvarer å bruke den heltids arbeidsinnsatsen til “hundre tusen mann i tyve år” (som Herodot hørte i Egypt at de brukte for å bygge den store pyramiden hans Khufu). Herregud. Noen har sikkert regnet på hva det koster å arrangere innkvartering og forpleining for en sånn menneskemengde, for så helt lite er det definitivt ikke. Vi snakker jo for fanden om en middels stor by befolket bare av pyramidearbeidere som alle har normale behov for ernæring og underholdning. Dessuten skal alle oppgaver fortløpende organiseres og administreres slik at selve jobben går på skinner. Vi bør være imponerte over hva egypterne – og mange andre oldtidsfolk – fikk til med de midlene de disponerte. Dette er jo ganske formidable ting. Rundt femten millioner mennesker besøker hvert år Egypt for å se på herlighetene, mot en billettavgift, så det kaster jo litt av seg økonomisk også, den dag i dag.
Min personlige favorittepoke i Egypt er “Pyramidealderen” – også kjent som Det gamle riket – fra omtrent 2700-2200 før vår tidsregnings begynnelse, eller omtrent 4700-4200 før i dag. Vi ser en klar utvikling innenfor skikkene rundt kongegraver fra den førdynastiske epoken for 5100 år siden og gjennom både første og andre dynasti, frem til Det gamle riket begynner med det tredje dynastiet, eller mer spesifikt med at kong Djoser bygde den såkalte trappepyramiden i Sakkara, som var et aldeles uhørt byggverk for sin tid — eller for noen tid, for den saks skyld. Påfunnet tilskrives tradisjonelt arkitekten Imhotep, som senere ble dyrket som guddommelig. Det er jo ikke bare det man ser som er stort og imponerende, det er også et komplekst underjordisk anlegg tilknyttet Djosers gravsted. Man ser forsåvidt den gamle og den nye (relativt sett) tiden konvergere i dette anlegget. Gjennom et par hundre år hadde skikken vært mastaba, som er en rektangulært formet “blokk” av et gravsted med selve gravkammeret i sentrum og under jorden, men med et stort antall kammere for diverse gravgods hele veien rundt. Når de åpner mastabaer fra perioden før Det gamle riket finner de typisk tusener på tusener av krukker og flasker som må ha representert et betydelig forråd i materiell forstand. Tanken var åpenbart at den avdøde skulle ha “nok” av mat, vin og alle mulige slags husholdningsartikler til å klare seg gjennom et bra stykke tid “på den andre siden”. Helt i starten var det også menneskeofringer tilknyttet gravkulten, men dette forsvant i løpet av det andre dynastiet og ble erstattet av små statuer av det tjenerskapet som var påkrevet i henhold til personens sosiale rang.
Det virker som om Pyramidealderen innledet et nytt “format” i gravkulten. Hvorfor gravlegge den avdøde med alt mulig slags utstyr når man heller kan bygge et anlegg hvor folk kommer for å “yte sine bidrag” til at kongen – eller hvem det nå er – skal ha et komfortabelt liv i dødsriket gjennom mange hundre år senere? Det handler med andre ord om kollekt som man kaller det i moderne kirkelig sammenheng. Forsåvidt en stor kommersiell operasjon for det på stedet tjenestegjørende presteskap som samler inn alle offermidlene og sørger for at “de kommer dit de skal” i forhold til guder, konger, mennesker og det ene med det andre. Vi kan argumentere for at dødskulten til pyramidebyggerne pågår den dag i dag, i den forstand at folk reiser for å besøke disse stedene og betaler hard valuta for adgang, souvenirer og annet, akkurat som for fire tusen år siden. Den store pyramiden til Khufu er mest berømt, men hans far Sneferu – vi ser at navnet inneholder ordet “nefer” som betyr vakker, slik at han ville på norsk kanskje ha het kong Smukkas – var den som bygde flest av dem. “Roomservice i dødsriket” virker uansett som selve forretningsidèen bak disse prosjektene. De sluttet å bygge digre lageranlegg for gravgods – som uansett bare ble robbet så å si øyeblikkelig – og begynte i stedet å samle inn kollekt fra pilgrimene som kom for å besøke kongegraven. Man kan se for seg at dette var grunnlaget for en betydelig “presteøkonomi” tilknyttet driften av disse anleggene. Folk bringer kanskje mat og andre ressurser til “kongen” men han har jo forlengst sluttet å spise, slik at de materielle godene tilfaller de som jobber for kongen. Det er jo bare logisk. Nå i dag tilfaller offergavene formodentlig den egyptiske staten. Folk kan jo selv regne på hva femten millioner turister hvert år representerer i pengeverdi. Man bruker jo gjerne litt på å komme seg rundt og se alle tingene hvis man først besøker Egypt for å erfare kulturminnene der på kloss hold. Overalt betaler man inngangspenger, pluss at alle selvsagt skal ha både overnatting og servering i løpet av oppholdet sitt, slik at den totale turistøkonomien er “betydelig” og ikke noe som egypterne er innstilt på å miste – av noen grunn – med det aller første.
