Vi er alle enige om at fobi er når man er overdrevent redd eller engstelig for noe. Det kan være bortimot hva som helst, men det vanligste er tilstanden “sosial angst” som ofte består av mer enn bare èn fobi, men det er altså det som flest søker hjelp for. I min lallende naivitet gikk jeg ut ifra at det finnes en egen fobi som handler om vold, nærmest noen slags ekstrem berøringsangst — eller en etter måten urealistisk redsel for at man skal bli utsatt for vold. Det handler ikke om realistisk risokoanalyse, men om en irrasjonell følelse av at man er eksponert for en fare. Det nærmeste jeg kom var en artikkel på engelsk – “Fear of Crime” – hvor de interessant nok poengterte at det ligger i skjæringa mellom “frykt for gata” og “frykt for ungdomsgjenger”, som er i den samme retningen som jeg selv tenker. Problemet med sånne fobier er at de kan lede til at man utvikler et “funny kroppsspråk” som andre opplever som truende, eller i det minste vagt forstyrrende. Relativt sett uredde mennesker vil typisk bevege seg på en ledig måte og i den retningen de har tenkt seg, men hvis de begynner å stanse, nøle, gå i ring og så videre, vil de jo tiltrekke seg oppmerksomhet fordi det virker som de ikke vet hvor de er eller hvor de skal. Man ser ikke ut som en tilfeldig forbipasserende lenger, men som en som “tenker på noe” bare at ingen vet hva.
Søk etter fagmessige begreper på norsk ledet meg bare til diverse tiltak mot vold i nære relasjoner og denslags, foruten et antall ressurser og “kriseløsninger” for voldsofre, samtalegrupper, støttekontakter, og selvsagt politiets hjemmesider med alle relevante telefonnummer, men ingen leksikondefinisjon for “voldsfobi”. Jeg kan bare konkludere med at det ikke er en egen kategori i den diagnostiske manualen, men at det sorterer under “sosial angst” mer generelt sett. Hyggelig er det jo ikke, men en voldelig situasjon er vel per definisjon “sosial” i sitt vesen. Man er ikke alene på stedet, for å si det sånn. Fra en terapeutisk synsvinkel vil man vel sannsynligvis jobbe med å kartlegge årsakene til at “frykt for å bli utsatt for vold” legger begrensninger på pasientens sosiale frihetsfølelse. Posttraumatisk stress lyder som en rimelig arbeidsteori. De har en forventning om å bli utsatt for vold fordi de har en erfaring (eller flere) som tilsier at dette er et aktuelt alternativ. Det sitter i kroppen, så å si. Brent barn skyr ilden og det ene med det andre. Om det er aldri så irrasjonelt og urealistisk så oppleves det ikke slik for pasienten. De vet jo det de vet, eller tror de vet, eller “føler”, eller hvordan det nå folder seg ut. Poenget er at de opplever en “følelse av fare” som de ikke bare kan riste av seg eller ignorere. Dette er ingen spøk for pasienten. Angsten deres er jo høyst virkelig. Spørsmålet er bare om de skjønner at det ligger hos dem selv eller om de skylder på “noe der ute”, for eksempel de tidligere nevnte ungdomsgjengene.
Det finnes vel ingen mer klassisk paranoid vrangforestilling enn den om at “noen er ute etter meg” selv om det ikke finnes noe som kan tyde på dette. For eksempel at man er overvåket av PST, CIA, FSB, Mossad eller noe, selv om man etter alle objektive standarder er en håpløst uinteressant person som aldri gjør verken rett eller galt. Man sitter jo bare der hjemme og fantaserer om hvor galt alt kan gå “i verste fall”. Kanskje man har preppet litt, kanskje ikke, man går uansett rundt med en følelse av at alt kan (og vil) gå til helvete hvilken dag som helst. Jeg kjenner folk som har vært sånn i tyve år og mer. De er klare for hva som helst, men strengt tatt ikke forberedt på noe. Alt som skjer i livet deres er ting som “andre” kontrollerer. Deres eget sosiale ansvar begrenser seg til å være “klar” den dagen noe skjer, slik at de endelig får det store påskuddet for å stikke til skogs og bo i en barhytte eller noe. I mellomtiden røyker de noen aldeles imponerende mengder cannabis mens de “forsker” på det ene og det andre vanvittige opplegget på nettet — og sånn har livsstilen deres vært siden de ble trygdet en gang på 90-tallet. Jeg tenker farlige tanker tenker de om seg selv. Har du sett dette klippet fra Joe Rogan? Jeg gidder ikke å diskutere. Innenfor min virkelighetsoppfatning spiller det jo liten rolle hva folk tenker så lenge de aldri gjør noe, og da mener jeg ikke “informasjonsdeling i sosiale media”. At du vet hvem som drepte Kennedy? Herregud. Ingen bryr seg om hvem som drepte Kennedy. Vi har andre problemer nå.
