USA ble dannet i 1776 da 13 britiske kolonier på atlanterhavskysten rev seg løs fra moderlandet. Landet har i løpet av sin korte historie utviklet seg til å bli den mektigste staten i verden, både økonomisk, kulturelt, politisk og militært, og er etter Sovjetunionens sammenbrudd den eneste supermakten. Det som særlig kjennetegner nasjonen, er et enormt mangfold, i naturresurser, topografiske og klimatiske forhold og befolkningsgrunnlag (etnisk, kulturelt og religiøst) i kombinasjon med en sterk nasjonaltradisjon, politisk og kulturelt.
(Store norske leksikon)
Ved dette tidspunkt må USA anses å være avsluttet som “sosialt eksperiment”. Det er lenge siden de var den største, om ikke den eneste smeltedigelen for tilflyttere fra hele verden. Blant alle ting USA noensinne har vært verdensledende med er det vel bare militær slagkraft som gjenstår. Alt annet har de blitt parkert på, tildels av egen fri vilje. Det er jo på ingen måte mystisk hva som kommer til å skje når man eksporterer alle sine industriarbeidsplasser — mens Kina har tatt alt de kunne få av produksjonsarbeid helt siden Made in Hong Kong var det alminnelig kjente lavmålet for billig drit. Hva kan man si? Det er jo sånn man starter et firma. I førsten tar man alt man kan få bare for å “komme igang” og så bekymrer man seg om lønnsomhetsstrukturen etter at man har etablert en stabil drift. Det motsatte fungerer aldri bra. “Ingen lønn, alle pengene tilbake i bedriften” er hoevdregelen ihvertfall i et par-tre år etter at man starter opp noe. Jeg klarer ikke engang å se at noe annet noensinne kan funke, med mindre man har den mest ugudelige form for griseflaks.
Jeg tolker presidentvalget som suicidalt. Det er et overlagt selvmordsforsøk iverksatt av folk som har mistet alt håp. Hva tror de kommer til å skje? De mest realitetsorienterte Trump-tilhengerne jeg har sett bli intervjuet sa de håper at han vil ødelegge staten. Du vet. Rive alt det gamle ned sånn at en ny Fugl Føniks kan reise seg fra asken. Eller noe. Hvem vet. Dette med “amerikansk storhet” er vanskelig å bli klok på. Hvor stor går det an å bli? Og i forhold til hva da? Retorikken er ikke realitetsorientert og de som angivelig skal gjennomføre dette programmet er ikke kompetente. Ekvivalenten til det å gå på stoff – bare på en nykter måte – er å være et såkalt følesesmenneske. Og da mener jeg ikke at man er eller har en dramatisk personlighet, men at man “går på teft” når man fatter sine beslutninger. Dette oppfattes som genialt blant sånne som ikke vet hva ordet genial betyr, som i tilfellet Elon Musk, som visstnok har blitt hyret inn av Trump for å “effektivisere” det offentlige. Hvorfor tror folk at denne bisarre karakteren er genial? Sannsynligvis på grunn av alle pengene. Det er jo sånn man måler alt i våre dager. Hva er det verd? Hva koster det? Hvor mye tjener jeg på det? Alt noen behøver å vite om Musk er imidlertid dette: Da han tjente “noen millioner” på å selge seg ut av et opplegg for første gang gikk han sporenstreks avsted og kjøpte en superbil av merket MacLaren. Senere samme dag totalvraket han bilen. Hva skjedde? Sannsynligvis trampet han for hardt på gassen og dermed dro bilen “rett til skogs”.
Det jeg skal frem til er at det er alt annet enn genialt å “slippe kreftene løs”. Du vet. Trampe for hardt på gassen, enten det skjer i bokstavelig forstand eller som metafor. Selvsagt kan man relativt sett gi flatt jern med en vanlig familiebil uten å miste kontroll, men dette går ikke an å gjøre med en maskin som er bygget for å gå fra 0-200 på fem sekunder. Da må man være Michael Schumacher eller noe. Ihvertfall en rimelig godt trent racerbilsjåfør. Hva er en idiot? Det er noen som overvurderer sine egne evner og sitt eget informasjonsnivå. Hvordan eksakt idiotiet manifesterer seg varierer fra person til person, sak til sak, men prinsippet forblir det samme. Alle vet dette. Hver gang folk senere gjør opp regnskap og ser på hvorfor ting gikk skeis ender de alltid med å konkludere at de feilvurderte noe, ikke oppdaget en “skjult risiko” tidsnok og den typen ting. Eller altså, det vil si, i den grad de selv tar noe ansvar for det som hendte. Hvis jeg visste det jeg vet nå. Det å være etterpåklok henger ikke særlig høyt men det er bedre enn å aldri være klok overhodet. Som for eksempel den typen som tar all æren når alt går bra men som skylder på andre når det ikke gjør det. Kjenner du noen sånne? Den nye gamle amerikanske presidenten er et bra eksempel. En narcissistisk sosiopat som styrer fra reptilhjernen. Det virker ikke sannsynlig at han engang er i stand til å se andre mennesker som noe annet enn midler til sin egen selvforherligelse, eller eventuelt som “hindre” i henhold til det samme formålet. Det er litt uhyggelig at amerikanerne har valgt en sånn type til å representere seg akkurat nå. Trump er jo en såkalt klimaskeptiker som bringes inn i en eksekutiv maktposisjon ved et tidspunkt når ting er mer kritiske enn noensinne. Men hva betyr vel sånt for en 78 år gammel mann?
Det er vanskelig å uttrykke hvor farlig det er å gi stor makt og alskens ville krefter til en idiot. Så lenge det “bare” er en bil er det imidlertid begrenset hvor mye skade de kan gjøre. Ting blir verre når de kontrollerer gasspedalen til en industriell og militær supermakt. Hvorfor vil noen gi makt og styring til en sånn type som Trump? Det gir bare mening hvis hensikten er å gjøre skadeverk. Det er jo så fullstendig fette forutsigbart at dette kommer til å gå rett til helvete at det er vanskelig å fatte at noen ikke forstår det. Følgelig må konklusjonen bli at det er ond vilje som ligger bak. Du vet. Sadisme og ønsket om å “hevne seg” på verden eller noe. Psykiatrisk er det uansett. Jeg oppfatter det som suicidalt, som når vi snakker om at noen “har et dødsønske” men det er ikke eksplisitt, det fremkommer som destruktiv atferd på en dysassosiativ måte, som når folk skjærer seg selv i armen og den typen ting. Alles darling innenfor psykologien – Sigmund Freud – postulerte at det finnes en motkraft til Eros, altså livslyst og seksualdrift, som kan kalte Thanatos. Døden som aktivt prinsipp i livet, eller kanskje som noe man “protesterer” mot gjennom å være tøff i trynet og vise dødsforakt. Det må være noe sånt som ligger bak personkulten rundt Donald Trump. På NRK.no la jeg merke til en karakter ved navn Danby Choi som sa noe om norske unge menn og hvordan Trump er kul blant dem. En av gutta, liksom. Samtidig lot unge Choi seg avbilde med sigarett, så vi kan i det minste fastslå at han har noen ganske skeive idèer om hva som er kult. Hvem synes det er kult å røyke i 2024? Det gir ingen mening som noe annet enn en provokasjon. Thanatos-energi. En av mange små ting man kan gjøre for å markere avstand til “det politisk korrekte” og vise at man går sine egne veier.
Under pandemien la jeg merke til atferd blant mennesker som jeg tidligere bare hadde lest om. Hvis man ikke “godtar” at det har fremkommet et nytt og farlig virus blant mennekeheten – og innretter seg deretter – hva er da sjansen for at man vil godta klimaproblematikken? Det gjør de da heller ikke. Dette handler om tro, nærmere bestemt om vantro. Det er ironisk at de avholder toppmøte om klima i Baku, Aserbadsjan, samtidig som folk teller på fingrene, plystrer, eller hva de nå gjør mens de venter på å se hvor denne runden med Trump som amerikansk president vil ta verden — selv om alle allerede vet at det kommer til å bli noen slags jævelskap. De vet bare ikke eksakt hva eller hvordan. Imidlertid er det ingen grunn til å være optimistisk, eller engang likeglad. Verden har aldri vært i en farligere situasjon enn nå. Fortsatt går det til en viss grad an å late som ingenting, men 2024 har vært det varmeste året vi har registrert på mange millioner år, og neste år vil sannsynligvis skru temperaturen opp enda et hakk. Som forutsagt og forventet, gitt forurensningsprofilen til de postmoderne menneskesamfunnene. Noen spissformulerte dette ved å si at Joe Bidens moralske ryggesløshet overfor Israel har dømt hele menneskeheten til døden. Poenget var tydeligvis at hvis det hadde vært en fast holdning i dette spørsmålet fra dag èn så ville også Demokratene ha vunnet valget. Det er en tanke. Jeg vet ikke hvor sannsynlig det lyder men at sånt overhodet blir tenkt sier jo noe om hvor desperate ting har blitt. Folk griper etter halmstrå. Det har utgått rødt varsel om storm i Spania igjen, og denne gangen tar ingen noen sjanser som helst. Alle så hva som hendte i Valencia. Folk evakueres fra områder i Andalucia sannsynligvis i noe større grad enn hva som senere vil vise seg å være nødvendig, men det er jo bedre å “feile på den trygge siden” av ting enn å leke med livet i dødelige vannmasser.
Hva kan man gjøre? Det er jo alltid det mest vesentlige spørsmålet. Det virker ikke klokt å bekymre seg for noe som man uansett ikke kan påvirke. Det som må skje vil skje. Albanias president – av alle sannsynlige og usannsynlige kandidater til en sånn rolle – gikk off script på klimatoppmøtet og ble nesten litt filosofisk i forhold til hvor alvorlig problemet er og hvor lite seriøst folk later til å ta det. Det er omtrent der jeg har befunnet meg i førti år. Jeg er vant til det. Folk bryr seg i det store og hele ikke om noe annet enn seg selv og pengene sine. De sier kanskje mye flott men det er handling som teller. Det er i handling man viser hva man er. Minutt for minutt, hele livet igjennom. Det finnes ingen “forklaringer” som veier tyngre enn resultatene av det man gjør. Ikke “hva man synes at man har oppnådd” når man står og gjør seg til foran speilet, men de materielle konsekvensene som lar seg måle i henhold til objektive standarder. Problemet med Amerika er at de er ikke realitetsorienterte. De søker et kick. En vibbe. Noe de kan føle. Nærmere bestemt noe de kan være stolte av og identifisere seg med — og alt hva som ellers måtte inngå i pakka når de snakker om “storhet”. Du vet. MAGA. Make America Great Again. Det er selve kjernen av salgsvaren til Trump. Merkevaren. At folk kjøper sånt vås ville normalt ha måttet stå for deres egen regning, men ting er ikke normale lenger. Vi har bare to-tre år på å få ting i såpass balanse at det ikke går over stupet i forhold til havstrømmer og den typen ting. I praksis betyr det å få utslippene ned i null, helst for tyve år siden, men når som helst nå er bra, mange takk. Folk skjønner ikke hvor kritisk ting har blitt fordi de som presumptivt sett har ansvaret for å veilede befolkningen og fatte de riktige beslutningene tar ikke jobben sin seriøst. De bryr seg bare om stemmetallet ved neste valg. Sånn er spillereglene i politikken. Å “passe jobben sin” handler jo nesten aldri om å gjøre jobben, bare passe på at man beholder den.
