Det kan være en tildels svært farlig illusjon å tro at man kan se på noen at de er psykopat. For eksempel ved å lytte til hvordan de velger å ordlegge seg eller hva slags kroppsspråk de viser. Psykopater har nesten alltid total stålkontroll over enhver detalj i atferdsmønsteret sitt. Hva de derimot ikke har er samvittighet. De forstår ikke engang konseptet. De kan være “akademisk interesserte” i andre menneskers følelsesliv fordi det fascinerer dem å trykke på knappene som fremkaller forskjellige typer reaksjoner, men det stanser der. Hva andre føler betyr ikke noe for psykopater. De føler ikke selv sorg og glede, frykt eller lykke, de er som regel kun opptatt av målbare prestasjoner. De er nesten alltid menn, selv om enkelte kvinnelige psykopater forekommer. Omgivelsene oppfatter dem som “naturlige ledere” og har ofte en tendens til å idolisere psykopatenes evne til å “få ting gjort”.
Psykopati er ikke en sinnslidelse og det finnes ikke som diagnose i DSM/ICD-manualene for statistisk basert psykiatrisk diagnostisering. Imidlertid finnes det en sjekkliste som kommer til anvendelse for eksempel under en kriminaletterforskning. De er ikke i utgangspunktet “onde” og fortjener nesten aldri den mytologiseringen man kan observere i for eksempel kriminallitteratur, på film, og så videre. Det finnes ingen større saklig grunn til å frykte psykopater enn en hvilken som helst annen kategori av mennesker som er som de er uten at de selv har gjort noe for å bli slik. Noen psykopater er “høyt fungerende” men de fleste er helt vanlige mennesker, bortsett fra at de har et avstumpet følelsesliv og en utpreget mangel på forståelse ev hvordan emosjonell tilknytning fungerer for andre. Begrepet sosiopat kommer til anvendelse når denne personen kan bedre karakteriseres som hensynsløs enn som manipulerende. Psykopaten er mer som en “katt” mens sosiopaten er mer som en “hund”. Begge kan være i stand til å begå uhyrlige forbrytelser men bare psykopaten “leker med maten”. Det er det sadistiske og manipulerende elementet som utgjør forskjellen mellom de to.
Utover 1970-tallet ble det iverksatt et stort program for samfunnsendring i den vestlige verden. Den modellen som hadde vært i bruk siden umiddelbart etter slutten av Den andre verdenskrig ble sjaltet ut til fordel for “ny økonomisk tenkning” basert i internasjonal frihandel og konkurranse om penger, kontrakter, jobber og det meste annet. Dette var et ideologisk basert veivalg som ble gjennomført både i det offentlige politiske liv og det private næringsliv. Idealet var “effektivisering”. En mer fleksibel og dynamisk økonomisk politikk ble ansett som nødvendig for å sikre fortsatt vekst og velstand i samfunnet. Privatisering av offentlig virksomhet ble introdusert med det formål å “slanke bort” de elementer av virksomheten som var ulønnsome, kostbare eller begge deler, slik at samfunnet som helhet ville bli mer økonomisk sunt og konkurransedyktig i internasjonal sammenheng.
Alt dette var (og er) imidlertid hva man på moderne norsk kaller bullshit.
Den nyliberalistiske ideologien (etter blant andre Friedrich Hayek) har aldri vært et realistisk prosjekt, og i motsetning til hovedkonkurrenten marxisme er det ikke engang fundamentalt menneskelig i sin natur. Det er gammelt nytt at de mest brutale, hensynsløse og manipulerende er de som vinner frem i en krigeraristokratisk fundamentert samfunnsmodell. Det ble imidlertid klinkende klart i løpet av det tyvende århundre at krigføring ikke er noen fremtidsrettet måte å drive forretninger, men samtidig vil bare en tosk fornekte at mennesker er farlige dyr slik sett. Følgelig landet man på “kokurranse” som det bærende filosofiske prinsipp mot slutten av forrige årtusen. Det er forsåvidt korrekt at det finnes “konspirasjoner” der ute, i den forstand at de som sitter med deler av makten i samfunnet søker sammen for å etablere strategier for videre fremdrift av mannskiten. Politikere, økonomer, næringslivsledere og andre arrangerer alle mulige slags internasjonale stevner og symposier med det todelte formål å både beholde den makten de allerede har og stake ut nye veier til mere makt og flere fremtidsmuligheter for seg selv og den gruppen de representerer.
Politikk er noe man fører med de midler man har. Det handler alltid mest om hva som er praktisk mulig å få til i en verden hvor ting aldri blir så bra som hva man kunne ha ønsket. Når konkurranse og “selvhevdelse” blir de grunnleggende prinsipper for samfunnslivet vil dette uten varians medføre den typen fjasete overfladiskhet vi typisk kan observere rundt oss i vår samtid. Men det vil også medføre at psykopater får et konkurransefortrinn via sin samvittighetsløse personlighetstype. Vanlig anstendige mennesker kvier seg for å lyve, stjele og utnytte andres svakhet eller ulykke. De føler et behov for å være “ekte” i sine liv heller enn å være performative. Bare et fåtall synes det er stor stas når alle andre misunner dem deres materielle rikdom og sosiale influens. Men slik har det blitt. Vår samtid favoriserer psykopater.
