Som alle vet er tittelen på denne posten også tittelen på en roman fra 1976, skrevet av Doris Lessing. Kort fortalt handler boka om en fyr som mister hukommelsen, blir lagt inn på sykehus og deretter drar på en “indre reise” til deler av selvet som ikke er tilgjengelige under vanlige omstendigheter. Vil du vite mer? Les den føkkings boka. Hva dette handler om er noe helt annet, som midlertid er beslektet med temaet på flere ulike måter, blant annet fordi vi skal snakke om begrepsparet anabase og katabase slik de forekommer som psykologiske mekanismer tilknyttet samspillet mellom selvet og underbevisstheten. Det var en mann som het Xenofon. Hans krav på berømmelse ligger først og fremst i det å være han andre som skrev om filosofen Sokrates – altså i tillegg til hovedkilden Platon – i sin passende titulerte bok “Erindringer om Sokrates”. Imidlertid skrev han også verket Anabasis om det persiske felttoget til “de ti tusen” som var greske leiesoldater i tjeneste hos Kyros den yngre og bidro til hans kampanje mot sin eldre bror Artaxerxes 2, som endte – for Kyros’ vedkommende – men at han ble drept i slaget ved Kunaxa like ved hovedstaden Babylon i år 400 før null. Men for hopelittene – altså Xenofon og gutta – hadde eventyret bare så vidt begynt. De sto jo plutselig med det problemet at de var en fiendtlig gresk hær som befant seg langt pokker i vold inni Persia. “Anabasis” handler om opplevelsene deres mens de kjempet seg nordover til Svartehavet og deretter hjem til Athen. Det var jo en interessant erfaring for dem. Typisk sånt som man prater om resten av livet — men også sånt som andre prater om. Nærmere bestemt Aristoteles. Han var eleven til Platon, som igjen var elev av Sokrates, samtidig med Xenofon. Og hvem var eleven til Aristoteles? Jo det var Aleksander, han som senere ble berømt som “den store”. Han satte i gang et lignende felttog til Babylon.
Ordene anabase og katabase betyr henholdsvis oppstigning og nedstigning. I gresk dagligtale på den tiden brukte man anabasis om det å legge til land med et skip og så bevege seg oppover i landskapet, mens katabasis var det motsatte, det vil si å ta seg ned til kysten fra et fjellområde. Men i en psykologisk kontekst heter det anabase når man “stiger” og katabase når man “synker”. Man kan for eksempel ha noen anabasiske målsettinger, som i så fall krever at man “gjør et løft” som individ og menneske for å oppnå det man begjærer, eller man kan på motsatt vis ha “katabasiske prosesser” i underbevisstheten som drar deg ned i forhold til motivasjon, humør og fysisk form. Henger du med så langt? Toppers. Vi fortsetter. Såkalt kognitiv samtaleterapi handler om å jobbe seg frem til en bedre bevissthet om slike ting, som nesten alle sliter med å håndtere i hverdagen. Som han Bjørn Eidsvåg synger om: Vet ikke forskjell på opp og ned. En livsopplevelse som oppstår når og hvis man ikke ser forskjell på anabasiske og katabasiske energier. Vertigo. Det er forresten også tittelen på en film av Alfred Hitchcock, men den handler om høydeskrekk, eller rettere sagt den følelsen en person med høydeskrekk får når de allikevel av noen slags grunn blir nødt til å konfrontere fobien sin. Dette skjer jo som alle vet med karakteren til Jimmy Stewart i filmen. Siden går det som det går. Hallo. Dette er Alfred Hitchcock. Hva forventer du? Uansett, poenget mitt er at man kan trene seg opp til å bli mer anabase-orientert i hverdagen. Jeg vil ikke bruke ordet “positiv” fordi det handler ikke om lykkefølelse – og ihvertfall ikke om “politisk korrekte holdninger” – men om å innarbeide et mer konstruktivt vanemønster. Det vi si å på svært praktisk vis gå for de tingene som “løfter” det bevisste selvet mens man samtidig identifiserer, sirkler inn og eliminerer den indre katabasen. Altså tingene som “trekker deg ned”.
Egentlig ganske opplagte greier, kan du si, men som vanlig er det ikke bare bare. En hjemløs person som tigger på gata kan ikke “bare” få seg en jobb. Man må ta tak i det mest nærliggende problemet først. Det går i praksis ikke an å stå i en jobb på normalt vis hvis man ikke har noenlunde ordnede boforhold. På lignende vis må man være – eller bli – ærlig mot seg selv før man kan lære “forskjellen på opp og ned”. De fleste har jo noen ganske urealistiske idèer om seg selv, både på godt og vondt. Dette vanskeliggjør opprydningsprosessen i forhold til hva slags ting som trekker i hvilken retning. For eksempel kan man oppleve seg selv som en grei og hjelpsom person som “stiller opp” mens man i virkeligheten er en naiv tosk som blir utnyttet av svindlere. Eller man kan tenke på seg selv som en patetisk og håpløs person mens man i virkeligheten er et helt vanlig menneske som det ikke er noe spesielt med. Nesten alt folk gjør er motivert av psykologiske “skript” som igjen henger sammen med et større “narrativ” — eller verdensforklaring om du vil. Hvordan man skriver seg selv inn i denne “forklaringen” har alt å si for hvordan man typisk erfarer hverdagen sin. Hvis man ønsker “et bedre liv” – hva nå enn det måtte bety – bør man begynne med å analysere hvilke psykologiske skript man bruker, samt ikke minst hvorfor. Før man kan oppnå kontroll over dette problemområdet må man bringe noen slags orden inn i bildet. Eller klarhet som folk også kaller det. Altså det å bli “klar over noe” som inntil dette øyeblikk har vært en ubevisst prosess. Et vanemønster. Paradoksalt nok er det å oppnå selvdisiplin noe bortimot umulig å få til på egen hånd, eller ihvertfall så vanskelig at man kan like så godt skaffe seg en lærer i utgangspunktet, for å spare tid. Helst en filosof, eller i det minste en psykolog. Hvis de kaller seg guru, sjaman eller life coach bør man imidlertid styre unna. Sånne er nesten alltid bløffmakere. Du vil være bedre tjent med å ta timer hos en sangpedagog eller en danselærer. Seriøst. Dette handler jo om anabase og katabase. Det er ikke oppbyggelig for selvet å gå i tjeneste som økonomisk melkeku for sjarlataner. Les heller en bok. For eksempel den til Doris Lessing.
