Ikke langt fra der jeg bor ligger et tettsted hvor de har et treningsstudio som de lokale innbyggerne kaller Tarzanfabrikken. Hva det navnet betyr og ikke betyr for folk henger naturligvis mye på hva slags forhold de har til Tarzan. Hva slags posisjon har Tarzan blant de unge i dag? Vi som vokste opp på 70-tallet husker ham som en av “de fire store” i tegneserieuniverset (de andre tre var Supermann, Lynvingen og Fantomet). De var actionhelter sånn som menn skulle være på den tiden. De ordnet opp. Og vi ungene samlet flasker, gikk med avisen og alt hva ellers vi måtte gjøre for å finansiere neste nummer av tegneserien, uke etter uke. Sånn var livet. Kultur må man jo ha.
Tarzan ble lansert med apeskrik og jungeldans den 7. januar 1929. Skjebnen er jo som den er, så ironisk nok ble Buck Rogers i det 25. århundre (se illustrasjon ovenfor, hvor Wilma, dama til Buck, som han rekrutterer omtrent umiddelbart etter at historien har begynt, gir ekstra kraft til laserkanonen hans ved å massere ham nederst på ryggraden) lansert på den samme dag, med et tema som lignet på det i Tarzan, i den forstand at grunnpremisset bak begge disse karakterene var at de var “feilplassert i tid og rom” og i utgangspunktet gitt dramatisk dårlige odds for overlevelse, men begge reiste seg likevel i kraft av sin indre styrke til lederskap i sine nye miljo; Tarzan som apenes konge og Buck Rogers som “fortidens mann som kom for å redde fremtiden” (uten å forvirre leseren med tidsparadokser og denslags).
Pilotepisoden av Buck Rogers handler om hvordan han vender hjem fra “den store krigen” – som i 1929 selvsagt betyr første verdenskrig – men så skjer det noe og han mister bevisstheten i fem hundre år. Sånn kan det gå. Han våkner opp til en ny stor krig, men denne gangen er det “de røde mongolene” som har utslettet hele Amerika, bortsett fra motstandsbevegelsen — som han slutter seg til og etterhvert overtar lederskapet for. Som vi ser, et ikke uvanlig amerikansk tema. De hadde sin første red scare allerede på 1800-tallet og er minst like hissige på dette området den dag i dag. Staten USA er jo så å si grunnlagt på frykten for konger og adelsmenn, som i den pragmatiske verden betyr frykt for at en autoritær stat skal regulere og dempe folkets frie livsutfoldelse — men dette er jo hele poenget med å ha en statsmakt, så enden på dette selvmotsigende forholdet har blitt til at den staten de har er så skummel at den friker ut og begynner å skyte hver gang den ser seg selv i speilet. Man kan jo som alle vet ikke bekjempe makten ved å bruke makt, men man kan alltids prøve.
Sensur er undertrykkelse av tale eller annen offentlig kommunikasjon som kan anses som upassende, skadelig, følsom eller ubeleilig som bestemt av en regjering, mediene eller andre kontrollorgan. Det kan gjøres av myndigheter og private organisasjoner eller av personer som driver selvsensur.
(Wikipedia)
I det herrens år 1596 ble det ved kongelig forordning i Danmark-Norge bestemt at bokhandlere som unndro seg sensur gjennom å bruke utenlandske trykkerier skulle miste all sin eiendom, pluss to fingre. I 1635 diskuterte professorkomitèen ved universitetet i København (som sto for selve sensurarbeidet) om ikke Goethes Faust burde forbys, siden den kunne forlede unge mennesker til å søke å inngå pakt med djevelen heller enn å følge kirkens påbud om bot og faste. Under Struensee – danskenes svar på Rasputin – ble det i 1770 innført fullstendig trykkefrihet i Danmark-Norge, i den forstand at “alt var lov”, men det varte bare i to år før Struensee ble “avskaffet” og den gamle garden tok tilbake makten. Imidlertid hadde folk fått smaken på uinnskrenket ytringsfrihet så etter stadig tiltagende “pressefrekkhet” ble det i 1799 gjeninnført kongelig sensur, denne gang styrt av politiet, og mange harde dommer ble avsagt i årene som fulgte. Kong Fredrik 6 (1766-1839) var ikke nådig mot “opplysningstidens skrivefrekkhet”. Det lignet på mange måter dagens “woke” debatt. Full ytringsfrihet ble innført i Norge gjennom grunnlovens paragraf 100 i 1814, deretter i Danmark gjennom deres grunnlovsparagraf 91 i 1849.
Konvensjonell visdom påbyr at selv om man kan si hva man vil, så bør man vurdere både tid, sted og publikum. Om noe er “passende” er en svært relativ sak. Visse ting er aldri passende (oppfordring til ulovlige handlinger, distribusjon av overgrepsmateriale, og så videre) mens andre ting er greit noen ganger, men veldig teit andre ganger. Internett er jo et offentlig sted (såfremt nettsiden ikke har adgangskontroll) men folk er likevel tilbøyelige til å “oppføre seg som om de er hjemme”. Man er ikke undertrykket bare fordi man ikke kan si og gjøre hva man vil “som om man er hjemme” når man faktisk ikke er hjemme, men enten på det man kaller “annen manns eiendom” eller på offentlig sted. Bite tennene sammen og holde kjeft er noen ganger (egentlig ganske ofte) det beste man kan gjøre i den for hånden værende situasjon, selv om det muligens kan ligge noen slags terapeutisk effekt i det å uttale seg om ting man har “følelser” i forhold til, selv om man kanskje ikke har særlig mye greie på dem ut over dette. Amerikanerne har mange “følelser” i forhold til Amerika – forstått som et storslått ideal mer enn som en politisk realitet – og blir ofte veldig engasjerte når man skal debattere begrepet “frihet” — naturligvis uten å ha noen slags fette peiling på verken juss eller filosofi, alt de har er følelser. Men til gjengjeld tar de disse svært alvorlig.
Buck Rogers ble aldri lansert i Norge, ihvertfall ikke på noe organisert vis. Kanskje tematikken ble vurdert som “for amerikansk” for det norske markedet av tegneserielesere? Norge ble jo faktisk og fysisk invadert og okkupert av tyskerne i 1940, men det er likevel ikke vanlig å gå rundt med den samme “invasjonsfrykten” i Norge som i USA. Eventuell russerangst fra Den kalde krigen hadde en tendens til å være veldig fatalistisk. Kommer de så kommer de, vi kan ikke gjøre mer enn å forsinke dem en stund. Det er jo ingen som tror at “selve Norge” vil forsvinne bare fordi det blir invasjon og okkupasjon. Kanskje blir det vanskelig en stund, men så snur ting igjen. Sånn er livet. Selv oppfatter jeg det som absurd å engste seg for at Norge skal bli borte, eller at “vår kulturarv skal bli utvisket” eller hva som helst annet dusteri de prater om, disse som har store øyne men små hjerner. Hvorfor bor det folk i Norge? Det er jo ikke akkurat verdens beste landbruksland. Fe og fisk kan vi alltids tørke og oppbevare slik at vi har noe å gnage på gjennom den syv måneder lange vinteren, poteter holder seg også bra, men du må for faen jobbe for å overleve i Norge. Ingen skal komme og fortelle meg at ikke en neger fra Uganda heller ville bodd i Uganda hvis man fikk de samme betingelsene der som i Norge, til og med jeg ville heller gjort det. Høylandet i Uganda ligner på Colombia. Selv om de ellers har et tropisk klima ligger det jevnt på omtrent 25 grader i høylandet året rundt. De har ikke “sesonger” sånn som oss. Uansett blir svaret på invasjonen av innvandrere som har lyst til å komme til Norge fordi de har hørt så mye bra om NAV, at man bistår nasjonene i sør med å etablere stabile samfunnsinstitusjoner og sunn økonomi. (Kanskje særlig i Midtøsten.)
