Det finnes et tankeunivers hvor “psykisk helse” ikke betraktes som en virkelig ting, eller rettere sagt, de mener at innslagspunktet for når vi kan snakke om mental sykdom er satt alt for lavt, i den forstand at friske og arbeidsføre mennesker blir sykemeldt, ofte til og med erklært uføre, på et grunnlag som etter denne gruppens mening ikke kan karakteriseres som ekte sykdom. Slik de ser det er uførhet når man for eksempel har mistet en arm eller havnet i rullestol. Virkelig alvorlige saker. De tror ikke på mental sykdom som for eksempel “forkrøplende sosial angst” eller “invalidiserende depresjon”. Folk må ta seg sammen tenker de. Det var ikke sånn før i tiden. Noe alvorlig galt må ha skjedd med menneskene. Det er ikke noe tæl i dem lenger. Folk har blitt pyser. Hvorfor er det sånn?
Norsk arbeids- og velferdsordning (NAV) sier at det skal lønne seg å jobbe. Dette har de imidlertid ikke klart å få til, så de har måttet nøye seg med det nest beste, som er at det skal straffe seg å ikke jobbe. Det skal være ydmykende og ubehagelig å forholde seg til NAV. Dette har vært enklere å arrangere. Vi kan se at det virker på hva slags rykte NAV har ute i befolkningen. Hva slags vitser forteller komikerne om NAV? Hva tenker folk om “brukerne” – altså NAVs klientell – i forhold til sosial status på arbeidsmarked, boligmarked og alt det der? Hvilke er de typiske historiene folk forteller om sine erfaringer med å søke bistand hos denne samfunnsinstitusjonen? Det må jo finnes oppbyggelige historier om noen som har hatt positive erfaringer med NAV, blant annet dukker det stadig opp sånt i avisen, men jeg har selv aldri møtt noen. Alt jeg hører er mannskit. Folk blir helt mørke i blikket når de snakker om NAV. Hvorfor er det sånn?
Det arbeidsmarkedet vi har i dag ligner ikke på det vi hadde for noen generasjoner siden. Det går for eksempel ikke an å finansiere en helt normal familieøkonomi på bare èn lønnsinntekt, knapt nok på to. Ingen enslig person med vanlig inntekt har råd til å leie en vanlig toroms i annet enn de minst attraktive strøkene av norske byer nå i dag. Det blir vel snart som i New York og London hvor folk synes de er heldige hvis de får leid et bøttekott for bare ti tusen i måneden — altså et lite rom uten vinduer hvor det såvidt er plass til å strekke bena helt ut når man legger seg ned. De som snakker om at “det var ikke sånn før i tiden” må se på hele bildet for å forstå hvorfor ting er som de er. Før i tiden hadde vi husleieregulering. Bolig var betraktet som en rettighet, ikke et privilegium. For eksempel i Tyskland er det fortsatt vanlig med den “gamle” ordningen vi hadde her. I Wien bor oppimot 80% av befolkningen i leiebolig. Det er ikke sånn at vi må ha et boligmarked som i praksis fungerer som et pyramidespill, dette er et politisk valg. “Markedsleie” er også et politisk valg.
Vi kan spørre hvorfor det er sånn, men vi vet allerede svaret. Det er ikke “utviklingen” som har gjort ting som de er, det er politikken. Det er ikke sosialklientene som er dyre i drift, det er “eierklassen” — altså de som lever av avkastning på eiendom og andre investeringer. Om dem kan man si at de er avskum, men de gjør ikke noe ulovlig. De utnytter muligheter som er innbakt i systemet som politikerne har skapt. De kaller det smart. Jobb smartere, ikke mer. Grunnen til at det kan fremstilles på denne måten er at suksess måles i penger. Ikke nødvendigvis perverst mye penger, men definitivt mer enn man strengt tatt behøver. Som å ha kjøleskapet fullt men likevel bestille ferdigmat levert på døren. Fordi man kan. Man behøver ikke å jobbe for å få et måltid mat, man har jo penger. Og de har man fått fodi man er smart. Hakuna matata, den store livets sirkel er sluttet.
