Sånn kan det gå.
Ikke før hadde jeg vent meg sånn noenlunde til formateringsverktøyet på “miniblogg.no” – la oss kalle det barneskolen – så havner jeg her, hvor intet er det samme. Hva skal man si? Vi lever i en verden hvor form er viktigere enn innhold, men for å være helt ærlig (og det bør man jo) så driter jeg i hele formen. Alle mulighetene er lite mer enn distraksjoner. Det er fint å kunne skråne eller fete opp ord og bokstaver der hvor dette passer, eventuelt variere fonter og skriftstørrelse, men hva skal man med et pent ansikt hvis det ikke er noe innenfor?
Dette fungerer slik: Jeg setter meg ned og skriver det som faller meg inn der og da. Jeg har ingen plan ut over det å produsere tekst. Og jeg produserer ikke tekst for noe annet formål enn å forlyste meg selv. Imidlertid er det knæsj hvis noen leser og liker det, selv om dette strengt tatt er en sekundær motivasjon. Det som er viktig er å leke med ord og bedrive alskens akrobatiske krumspring med begrepene. La oss si at denne bloggen er halvt rock’n’roll, halvt filosofi, sterkt krydret med livserfaring fra det ideologisk kriminelle skråplanet. Det bør være unødvendig å si men jeg sier det likevel: Jeg representerer ikke noe (eller noen) annet (andre) enn meg selv.
Kjepphester er ikke min greie. Det er uforutsigbart hva slags tema jeg velger. Dagsformen avgjør denslags. Jeg tror ikke det er rimelig å regne med at alle vil like det jeg produserer, verken hva angår stil eller detaljarbeid, men for å sitere Herman Wildenwey: Dette vil ergre de store, men enkelte små vil det more. Jeg skrev blogg på engelsk i mange år (jeg har bodd i både USA og England) men etter at den anglofone verden gikk totalt av skaftet har jeg vendt ræva til hele “det engelske” og har ingen planer om å reise til noe sted hvor man for det meste snakker engelsk noensinne igjen i løpet av resten av mitt liv i denne gale verden. Hvilket bare beviser at selv jeg har grenser.
Imidlertid har jeg av mystiske årsaker og via enda mer mystiske metoder havnet i et forhold med noen som bor i Colombia, så nå er det spansk for alle penga. Ifølge de som har peiling på slikt er spansk det fjerde mest talte språk i verden (534 millioner), etter engelsk (1.132 millioner), mandarinkinesisk (1.117 millioner) og hindi (615 millioner), Det sies at hvis man kan både spansk og engelsk vil man forstå en av tre mennesker på internett og 60% av alt innholdet. Jeg vet imidlertid ikke i hvilken grad det hjelper å kunne norsk. Norsk er et ganske eksotisk språk på verdensbasis, men jeg observerer at det er fortsatt ganske populært i Norge. Utlendinger synes generelt sett at nordmenn er kule, men det er delte meninger om dette på hjemmebanen. Det er ikke urimelig å si at jeg kan norsk, men jeg snakker også engelsk (flytende) og spansk (haltende), dessuten tysk (i noe mindre grad) og fransk (bare til nødsbruk). Dette er for det meste nok i Europa.
Hvorom allting er, med dette er vi i gang, så vil det vise seg hvordan det går.
Til sist en gammel vane: Dagens sang, for denne gang.
