En fascinerende neologisme er kommentariatet, et ord som beskriver “de som kommenterer på nettet” etter mønster av det gamle begrepet “komissariatet” som er et klassisk byråkratisk mareritt man så mye av særlig innenfor de mer planøkonomisk orienterte styringsformene i forrige århundre. En komissær er en person som sitter i en eller flere kommisjoner. Store norske leksikon definerer dette som “en gruppe personer som pekes ut for å undersøke noe, for å komme med forslag eller for å ta beslutninger” og fenomenet er beryktet for å sluke tildels enorme mengder tid og livslyst, men etterhvert kommer de med produktet sitt som gjerne kalles “innstillinger”.
Noen ganger får man en følelse av at kommentariatet – som består av mange individuelle kommentører – betrakter informasjon som noe “demokratisk”, i den betydning at flertallet har rett, noe som med en viss statistisk nødvendighet må dra i retning av en “folkelig” tolkning av diverse samfunnsproblematikk og annet som debatteres. Imidlertid vet vi jo alle at i den grad det går an å “ha rett” i en sak så er det som regel spesialister og/eller de som jobber med slikt til vanlig som i nesten ethvert tilfelle faktisk har rett når de uttaler seg om noe. Dessuten gjenkjenner man de som til sist ender med å ha rett på at de også nesten alltid er forsiktige med å “si noe sikkert” om ting det knytter seg stor varians og usikkerhet til. Dette er så statistisk forutsigbart at det nesten går lovmessighet i det at jo mer “sikker i sin sak” noen virker, jo mindre sannsynlig er det at vedkommende vet hva de prater om.
Det går nesten ikke en dag uten at jeg nevner kritisk tenkning. Det finnes i vår tid ingen bedre investering noe individ kan gjøre enn å tilegne seg god informasjonsdisiplin, evnen til kritisk tenkning og ellers så mye strukturert analytisk redskap som de føler seg komfortable med å håndtere. Den virkeligheten vi har i dag er ikke din bestefars virkelighet. Nå for tiden bombarderes alle med perverse mengder informasjon hver eneste dag og man må utvikle noen slags form for filter for ikke å gå fra forstanden. Imidlertid gjelder det samme prinsippet for sinnet som for kroppen: Det er best å la fagfolk sette opp treningsprogrammet ditt. De oppleggene man lager selv blir sjelden bra. For å si det sånn, det er en grunn til at psykologer er hverandres beste kunder. Samme grunn som hvorfor leger ikke stiller diagnoser på seg selv. Det foregår i virkeligheten et stort skifte i den kollektive menneskelige bevissthet på grunn av internettet. Det største skiftet av sitt slag siden man begynte med trykte bøker for fem hundre år siden.
For å kunne si noe om langtidsvirkninger behøver man først og fremst lang tid. La oss si når det blir mer vanlig blant folk å ikke kunne huske en verden uten internett. Da har det blitt “innarbeidet” nok til at folk anser det som en selvfølge. Hva vi allerede kan si er derimot noe om hva slags “trender” som ser ut til å manifestere seg og en av disse er det foran nevnte “kommentariatet” (som jeg mistenker for å bestå først og fremst av middelaldrende menn) hvor folk slett ikke sjenerer seg for å si sin mening og vel så det. Det man i gamle dager kalte sladder har fått en durabelig steroideinnsprøytning på sosiale media og det virker som om mange forbinder dette med “ytringsfrihet”, altså at hvem som helst skal kunne si hva som helst, sant eller usant – med visse lovregulerte unntak – uten at dette skal få noen konsekvenser for dem. Ikke minst av denne grunn er det viktig å tilegne seg sunn kritisk sans. Det er ikke alltid folk mener å lyve, men når de gjenforteller andres fantasier og tvangsforestillinger ender de allikevel som agenter for dårlig informasjon og usannheter. Som regel er ikke dette noe stort problem, men når krisa kommer og marginene blir små er, som man sier, “gode råd dyre” (men dårlige råd får man gratis). Kritisk sans ligner litt på forsikring, i den forstand at det er godt å ha når gode råd blir dyre, og tildels farlig å ikke ha når verden blir ustabil.
