Referanse: NRK.no
Artikkelen i lenken ovenfor viser økt fokus på helse og internasjonal økonomi, men svekket interesse for klima og innvandring. Spørsmålet var hvilke som var de mest bekymringsverdige problemene i år. Jeg antar det handlet om å velge mellom gitte alternativer, siden ikke noen hadde nevnt krigen i Ukraina annet enn som indirekte element (økonomi), og det må jo ha vært hovedbekymringen i 2022 for flere enn bare meg. Det er alltid lettere å starte kriger enn å avslutte dem, dessuten går det ikke alltid som planlagt. Mye kan skje.
Hovedpoenget og artikkelens overskrift er at folk virker mindre opptatt av klimaproblematikken i år enn i fjor. Det fremgår imidlertid at klima fortsatt er en av de tre store (sosiale forskjeller og helsesektoren er de to andre). Variansen betyr sannsynligvis ikke noe på det praktiske plan, det er neppe noen “trend” som er på vei inn. Jeg tror ikke jeg selv ville oppgitt klima som en av mine tre store blant de alternativene som tilbys i undersøkelsen. Helse, sosial og skole er nok mitt svar. Klima er samtidig så åpenbart et globalt fellesskapsproblem og så langt unna noe jeg kan påvirke på noe vis at det blir veldig abstrakt. Jeg foretrekker å investere bekymringene mine i noe jeg ihvertfall har noen slags marginal mulighet til å påvirke. Dessuten gjør jeg allerede vel så mye som det er rimelig å forlange på individnivå i forhold til “korrekt livsstil” (som jeg antar man måler i bærekraft). Jeg kan gjøre mer men da må det tas politiske grep som legger forholdene til rette for dette.
Hva tenker egentlig mennesker om klima? Det vil være umulig å nå målsettingen for 2030 uten massiv omlegging av livsstil for de aller fleste og dette er tung politisk salgsvare. Folk er mer bekymrede for bensinprisene nå i dag enn klimaet om ti år, for å si det slik. Derfor vil det sannsynligvis gå til helvete. Og med “helvete” mener jeg global sivilisasjonskollaps. Vi ser allerede noe slags barbarisk sammenbrudd i vanlige folks holdninger til fakta og sannhet. Det er mye mistenksomhet der ute, som tildels manifesterer seg som hatefull agitasjon rettet mot både imaginære “konspirasjoner” og virkelige mennesker i en tid når samarbeid og solidaritet er viktigere enn noensinne. Først og fremst lokalt der man bor og oppholder seg, men også internasjonalt. De klimaproblemene vi så smått har begynt å observere i form av dramatiske værhendelser – flom, hetebølge, storm – vil bare tilta i både intensitet og hyppighet i årene som kommer. Klimaflyktninger er allerede noe som finnes og vi er nødt til å ta høyde for at det vil bli mer av dette. Mye mer. Landene i sør er i ferd med å bli tildels ubeboelige om sommeren. Matvareforsyningen trues av både langvarige tørkeperioder og intenst regn (når det først kommer).
Maskinbasert stordrift innenfor landbruket er en modell som må omstruktureres i retning av et stort antall mer arbeidsintensive småskalabruk som har bedre motstandskraft mot værhendelser av alle slag enn store monokulturelle anlegg. Vi må rett og slett “tilbake” til en tid hvor de fleste mennesker i landet jobber med landbruk, de fleste av dem selvbergingsøkonomier med noe salg direkte til forbruker. Situasjonen i dagens Norge er imidlertid at vi importerer omtrent halvparten av alle matvarer. Sånt går an når man er rik. Så lenge det finnes noe å få kjøpt, vel å merke, som slett ikke er noen selvfølgelighet. Norge har aldri vært noe optimalt landbruksland, men det går an å tyne det mangedobbelte av dagens produksjon ut av det foreliggende ressursgrunnlaget, så det er liten grunn til bekymring slik sett. Mulighetene er ikke oppbrukt. De er ikke engang særlig godt utnyttet. Vi må innse at vi sakte men sikkert beveger oss i retning av en situasjon hvor maten bare blir dyrere og dyrere etterhvert som den blir vanskeligere å få tak i. Det å eie et stykke god, dyrkbar jord vil i løpet av ikke mange år bli mer verdifullt enn “hus og hotell på Rådhusplassen” så å si. Dagens plen er fremtidens kjøkkenhage.
