Konspirasjonsteori er en forklaringsmodell som går ut på at ting som er galt i verden skyldes at mektige grupper i hemmelighet sammensverger seg for å fremme sin egen, skjulte agenda. Konspirasjonsteori er en nedsettende betegnelse som brukes for å signalisere at forklaringen er beheftet med logiske feil og problematisk omgang med fakta. Spekulasjoner om konspirasjon forekommer både som løselig snakk og som mer utviklede konspirasjonsteorier. De siste er gjerne innviklede og omfattende. Det skyldes at konspirasjonsteorier forutsetter at sammensvergelsen undertrykker sannheten. Direkte bevis er dermed vanskelig å finne, og man leter følgelig etter indirekte sammenhenger og noe som kan være indikasjoner.
(Store norske leksikon)
Innenfor filosofi og vitenskap fungerer det slik at man som en hovedregel skal holde seg til “mainstream” delen av verdensforklaringene. Jo lengre utenfor hovedstrømmen man beveger seg jo bedre bevismateriale må man samle inn og presentere på en ryddig måte. Hvis vi ser nøkternt på saken – og det bør vi jo – så er jo det kravet man fremsetter at alle andre skal komme til din posisjon, som i praksis betyr at hele elveløpet skifter leie. Sånt skal ikke skje uten at det foreligger svært gode grunner. Dette fungerer litt logaritmisk (uten at jeg dermed antyder at det finnes tydelige grenser) i den forstand at hver enhet av avstand man beveger seg bort fra hovedstrømmen vil fordoble beviskravet. Av denne årsak – samt også noen andre – er akademikere og akademisk orienterte tenkere lite begeistret for fantasister som krever at tankene deres må tas med i betraktningen, selv om de er nokså langt “der ute” og de presenterer heller ikke noe slags skikkelig arbeid som objektivt studiegrunnlag for andre som eventuelt måtte ønske å sette seg inn i materialet.
Første bud i dette bildet er at ting er ikke personlige. Riktignok finnes det store egoer, kranglete drittsekker og dominante personligheter i alle sammenhenger som involverer mennesker, men dette er et sosialt problem – i den grad det er et problem – det har ikke noe med selve faget å gjøre. Vitenskapen kjenner ingen nåde. Enten gjør man skikkelig arbeid i henhold til de standardene som gjelder eller så blir det å finne seg noe annet å drive med. Og filosofene er enda verre. Alle kommer til å le av deg hvis du ikke klarer å si onomatopoetikognat fort fem ganger og fortsatt forstå hva fanden du prater om. Det beste man kan gjøre hvis man – uansett av hvilken grunn – ikke ønsker å forholde seg til de harde formalkravene innenfor filosofi og vitenskap er å begynne som dilettant innenfor kunsten. Eventuelt etablere seg som en vanlig parasitt innenfor det såkalte næringslivet hvis man ikke har noen moralske standarder for hvordan man tjener penger. Hva vet jeg. Noen slags “konsulent” eller noe. Børsspekulant. Eiendomsmegler. Narkolanger. Det finnes så mye man kan jobbe med blant sånne som bryr seg om penger og status. Eller man kan bare ta “en vanlig jobb” hvor opplegget i det store og hele handler om å møte opp på et fast sted til en fast tid og ellers utføre de oppgavene man blir pålagt, innenfor en fast tidsramme og mot et fast månedlig honorar. Resten er mer variabelt – altså hva man på et mer detaljert nivå rent konkret jobber med – men den overordnede idèen er den samme.
For omlag femten år siden var jeg medlem av et engelskspråklig forum for filisofi og vitenskap som var veldig hardt moderert, i den forstand at så snart noen begynte å “snakke om Atlantis” eller vise tendenser til antivaksinepolitikk og det ene med det andre så var det øksa rett i panna uten advarsel. Man ble rett og slett kansellert på flekken. Mange syntes dette var urimelig men selv opplevde jeg det som frigjørende. Problemet med sånne evneveike troll er jo at de er støyende. Det er ikke noe poeng i å kaste bort tid på å spekulere om alt som “kan” ha skjedd – eller alt som “kan” være mulig – så lenge et normalt menneskeliv ikke engang er langt nok til å danne seg en rimelig oversikt over alt som faktisk har skjedd og som er mulig på basis av alt akseptabelt bevismateriale vi sitter med innenfor fagområdene. Vi snakker ofte om forholdet mellom “signal og støy” når vi forholder oss til et kvantum informasjon som noen presenterer. “Konspirasjonsteorier” – slik de i all hovedstak fremstår som fenomen – er plaget av svært mye “støy” rundt noen små kjerneelementer her og der av saklig “signal”. Eller som man sier med et populært norsk nyord: bullshit. Hvis man ikke vet om noe er sant – i den forstand at det er objektivt bevisbart på en måte som de fleste vil akseptere – så bør man i det minste si at man ikke vet det. Hva man enn måtte føle regnes ikke som saklig informasjon, selv om man naturligvis bør lytte til sine egne følelser og ta dem med i betraktningen når man fatter beslutninger. Det å vimse og våse på nettet med all mulig slags toskeskap er jo skadeverk i den forstand at det stjeler tiden vekk fra mer nyttige ting som man kunne engasjert seg i istedet. Slik tenkte man ihvertfall på det tidligere nevnte forumet, som dessverre senere ble nedlagt. Jeg tror det var noen slags personlige vanskeligheter som oppsto. Opplegget eksisterte jo bare fordi folk jobbet frivillig og gratis med å vedlikeholde det.
Selv synes jeg typiske konspirasjonsteoretikere kanskje er litt i overkant optimistiske i forhold til hvor mye kontroll folk egentlig har over tingene som skjer og verdens gang i mer generell forstand. Jeg klarer selv ikke å se at noen har styring på denne mannskiten. Trenger jeg briller? Spesielle fargefilter? Jeg ser egentlig bare enkeltindivider som jobber ut ifra sine individuelle særinteresser – om så dette måtte være “å hjelpe menneskeheten” (som er et latterlig uærlig motiv) – og all interferens som oppstår når alle disse “ringer i vannet” møtes. Noe samarbeid, noe medarbeid og noe motarbeid. Det blir med andre ord totalt kaos omtrent umiddelbart. Riktignok finnes faktisk konspirasjoner – ordet er fra latin og betyr “å puste sammen” – og man kan presentere som et saklig argument at det er sånn folk typisk får ting gjort. Det vil si når noen samler seg rundt en felles interesse og legger en plan, uansett hva vi snakker om. Alt fra infrastrukturen i en storkrig til neste dugnad i den lokale naboforeningen. Prinsippet er det samme. Man “puster sammen” når man sitter rundt et møtebord og legger en plan. Det er dette som er selve “konspirasjonen” hvis og når den eksisterer: Et møterom og et antall individer som snakker sammen. Sånn legges de fleste planer, inkludert de som flopper. Det er flest av dem. Det er altså ved dette punkt jeg mener at folks optimisme får dem til å overvurdere hvor kløktige og mektige det går an for mennesker å bli. Det meste av alt menneskeheten noensinne har planlagt ble jo føkka opp og ødelagt øyeblikkelig, det vil si så snart alle de klønete tukleapene begynte å løpe forvirret rundt i ring og skrike. Sic transit gloria mundi. Det er bare flaks når ting går bra. Alle vet dette. Flaks og tilfeldigheter er hva som ruler. Disiplin og planmessig arbeid er ekstremt vanskelig for bare èn person å få til og bortimot umulig for to. Har du møtt mange mennesker i ditt liv? Vi misforstår hverandre minst like ofte som vi oppfatter hverandre korrekt innenfor den hverdagslige kommunikasjonen, selv om vi “kjenner hverandre ut og inn”. Dette problemet baller bare på seg jo flere individer som trekkes inn i saken. Gjør resten av sannsynlighetsmatematikken selv.
