Kunsten å blogge på en korrekt måte

Intrige betyr renkespill, (rekke av) lure påfunn, knep for å komme en til livs eller for å fremme sin egen fordel. I narratologi er en intrige en komplikasjon eller en forvikling som danner kjernen i handlingen i en roman eller et skuespill og skaper spenning.

(Store norske leksikon)

Shopping

Black Week: Sjekk de råeste tilbudene som gjelder nå!

Det som kjennetegner et spill eller konkurranse er at det er et system som skaper vinnere og tapere i forhold til et mål. «Målet» for det sosiale spill er høyest mulig sosial kapital. Man kan gi flere mål på sosial kapital. Kort fortalt dreier deg seg om størrelser som status, rangering, makt, ære, oppmerksomhet osv. Transaksjoner som endrer verdien på den sosiale kapital kaller jeg for sosialt resultat. Positive resultater oppgis som sosial gevinst, mens negative resultater betegnes som sosiale kostnader. Individet søker sosial gevinst i den hensikt å øke sin sosiale kapital. Men individets atferd eller andre forhold kan også medføre at individet pådrar seg sosiale kostnader. Begrepet sosial suksess knyttes i denne sammenheng naturlig til de individer som lykkes med å tilegne seg rikelig med sosial kapital.

(Refleksjonsfilosofi.no)

Heter det å henge bjelle på katten? Sette hale på eselet? Jeg undres. Imidlertid spiller det ingen rolle. Poenget er at vi nå skal peke på det som bekymrer folk når det gjelder sosiale media. Jeg snakker om introduksjon av sosiale spill og dyrkelse av konkurransementaliteten. I praksis ender dette alltid med alskens skrik, skrål og “ungdomsskoledrama”. Jeg vet ikke hva disse idiotene ser for seg skal skje. Du vet. Disse som fremhever konkurranseinstinktet som noe man bør satse på som motor og drivkraft i samfunnet. Kanskje de har lallet seg inn i en etisk runkefantasi om edel kappestrid under innflytelse av den olympiske ånd, mens det vi får i praksis er lave knivstikk bakfra så snart man snur ryggen til noen ute i markedet. Så snart man fjerner en regel består alminnelig menneskelig tilpasning i å henfalle til det laveste moralske nivå som det er juridisk mulig å unnslippe med, simpelthen fordi det er kostbart å holde seg med standarder som ikke alle andre – eller ihvertfall flertallet av alle andre – også praktiserer. La oss si for eksempel hvis du bor i kollektiv og du er den eneste som rydder opp etter deg på (det felles) kjøkkenet og baderommet. Dette vil slite på tålmodigheten din ganske raskt.

Jeg har ikke tall på hvor mange relativt etablerte bloggere, medlemmer av diskusjonsforum og så videre, som har gått ut og erklært at de slutter, åpenbart i den ånd at nå er de “varslere”. Kanskje noe sånt som en hver uke i tredve år. De sier fra om et problem samtidig som de fjerner seg fra det. Ta det som du vil. Det som typisk skjer er at folk opparbeider seg kvalme i forhold til “orden og oppførsel” blant skolebarna på internett. Ting er jo fader meg helt ute av kontroll. Den formen for avgangstale vi typisk får er noe som handler om intriger, baksnakkelser, trusler, løgner, manipulasjon — og ellers hele kongerekka av sånn oppførsel som man forventer fra brunstige tenåringer som er på fylla for første gang. Men ikke fra voksne folk. Min personlige hypotese om hva jeg tror inntreffer er at de som “melder seg ut” på denne måten føler skuffelse. De hadde forventet noe annet. Noe bedre. Kort sagt, de er – eller var – naive. De tror at mennesker kommer til å oppføre seg bra når de blir gitt frihet til å gjøre – og si – mer eller mindre hva de vil. Empirisk sett finnes det imidlertid ingen saklige grunner til å tro noe sånt. Jeg kan bare konkludere med at de funksjonelt sett er barn. De vet ingenting om menneskenes historie. Om hva slags skapninger vi er. Jeg vil anbefale de som vurderer tilbaketrekning fra blogg eller andre medier om å ta en titt på det Sigmund Freud skrev om “ubehaget i kulturen” og kanskje også det Jean-Paul Sartre skrev om “frihetens kvalmende realisme”. Det krever jo ikke særlig mye av noen å “tolerere” bare sine egne venner og sånne ting som de liker. Begrepet toleranse blir ikke operativt før man er konfrontert med noe – eller noen – som man misliker, men som ikke desto mindre er “innenfor” i forhold til regelverket. Det er jo ikke forbudt å være en sosialt insensitiv drittsekk som “oppfører seg som et troll” i kommentarfelt og ellers. Det er ikke forbudt å være ondskapsfull og sadistisk overfor andre så lenge man passer på å være indirekte nok til at man senere kan hevde uskyld i alle anklager. Tvert imot, det er litt av en folkesport å “jekke ned folk” som er begeistrede på grunn av noe. Som alle vet er det intet som provoserer miserable typer mer enn å se folk rundt seg som ikke er miserable; de virker glade, frie, interessante, seksuelt attraktive og det ene med det andre, mens man selv bare føler seg mislykket og rådvill. Alt man har er søvnløse netter med rusgifter og hevnfantasier.

Ordet blogging er bare et ord som henger sammen med formatet til publikasjonsmediet. Jeg vil ikke karakterisere meg som en blogger, ihvertfall ingen typisk blogger, jeg er en essayist. Det handler om “selve skriveprosessen” og er ikke vesensforskjellig fra det å hamre ting ut på skrivemaskin og legge det i en stadig voksende bunke av ark, som i grunnen beskriver livsstilen min siden en gang på 70-tallet. Jeg har aldri gjort noen seriøse forsøk på å bli publisert av noe forlag. Jeg har sendt inn manus noen ganger men fått nei takk hver gang, så da bare trekker jeg på skuldrene og konkluderer med at det jeg driver med ikke er kommersielt interessant. Det er heller ikke særlig sosialt interessant, fordi det er vanskelig å “bruke meg til noe” innefor den femi florett-fektekunsten med ord de kaller “drama”. Jeg bruker øks. Fektekunst interesserer meg lite, jeg går for “kort prosess”. Hvorfor skriver jeg? Det blir et spørsmål av den samme kategori som hvorfor jeg spikker figurer av diverse emner som jeg finner i naturen. Eller hvorfor hjemmeinnredningen i huset mitt er så “bohemsk”. Jeg har ikke noe svar som er tilpasset samfunnets gjeldende standarder for hva som er “nyttig”, økonomisk interessant, sosialt fordelaktig og så videre. Jeg bare trives med det. Jeg skjønner jo at det er nerdete, som å samle på frimerker eller drive med “fuglekikking” — men folk må dæven døtte meg få ha særhetene sine i fred, også jeg. Dette er en smal blogg, i den forstand at jeg har typisk bare 50-100 lesere fra dag til dag, hvis man skal tro på det det lokale konkurransemålet postulerer. Det virker omtrent riktig. Det krever jo noe av leseren å jobbe seg gjennom det typiske materialet mitt. Jeg gjør ikke noe for å være “enkel” men jeg gjør ikke noe for å være “vanskelig” heller. Jeg kan forsikre deg om at det ville ikke være noe stort problem å skrive fullstendig ubegripelig abbelgabbel og likevel fremstå som “akademisk” i vendinga, men da ville jeg jo ha “beregnet mitt publikum” og det gjør jeg ikke. Alt jeg skriver er “rett fra levra” som folk sier, uten annet filter enn at jeg prøver å holde meg innenfor konvensjonene for “logisk meningsdannelse”. (Selv om jeg noen ganger bryter dem med vilje.) Dessuten er det knasende kjekt hvis jeg klarer å holde saueflokken noenlunde samlet i forhold til grammatikk og syntaks.

Det kommer til å være mye – alt for mye, som vanlig – snakk om Donald Trump frem mot straffeutmåling i saken hans uti juli, nå som han har blitt kjent skyldig i alle tiltalepunkter – hele 34 -trettifire- av dem – for denne saken med valgfusk, dokumentfalsk og så videre. Det vil sannsynligvis være rimelig hvis han får noe sånt som fem års fengsel, objektivt sett, i forhold til de “veiledninger for straffeutmåling” som gjelder for slike saker i amerikansk rett. I den grad de klarer å bevise noe er de faktisk ganske harde mot “hvitsnippforbrytere” i USA, men det som nesten alltid skjer er at de gjør en avtale på bakrommet – en såkalt “plea deal” – som avslutter saken uten noen publisitet. Sånn sett er dette en uvanlig rettssak først og fremst fordi det er en sak for åpen rett, som handler om korrupsjon innenfor politikken og det private næringsliv, men selvsagt også fordi mannen har jo tross alt avtjent en periode som president. Mer om dette vil sikkert bli sagt i alle år fremover, men mitt syn på saken er at et demokratisk flertall av amerikanerne ønsket seg et internettroll som president, så da ble det slik. Når det gjelder det å spy ut meningsløs garbel i skriftlig form – forsåvidt muntlig også, men temaet i dag er jo “skriving” – er det få som kan måle seg med denne karakteren. Sannsynligvis har han en hel stab med fnisende og hasjrøykende småtroll til å pønske ut de smarte formuleringene fra dag til dag. Eller en trollfarm om du vil. Altså en organisert gruppe som jobber med “trolling” gjennom en eller flere “falske profiler” på nettet. Herregud. Sånn har verden blitt. Det medfører sjelden noen konsekvenser for de som lyver og snyter på nettet. Kanskje har det visse “sosiale kostnader” – slik som det refereres til i sitatet ovenfor – men det kan like gjerne, kanskje enda mer gjerne, medføre en økning av status blant ens egne “følgere” når man er litt vågal i vendinga. Du er så rå asså. Felles for alle mennesker er jo at vi sliter med å “ordfeste” alle de tanker og følelser som gallopperer avgårde med oss som ville hester over alle hauger. Derfor søker vil til kunsten og litteraturen, for å finne “konsepter” vi kan bruke til råd og støtte for våre egne strategier. Hvorfor vi går på pøbben er en litt annen sak, som sjelden går særlig godt sammen med våre mer dypsindige spekulasjoner — men mye av denne ånden er ikke desto mindre hva som preger sosiale media på nett. Folk føler at de “er sammen” om enn riktignok på en virtuell måte, men i prinsippet er det ikke mer kunstig å snakke med noen på nettet enn i telefonen, kanskje bare mindre “direkte personlig” (det virker som om det er alminnelig internasjonal enighet om at det å snakke med noen i telefonen er “neste steg” i en prosess med å bli kjent med folk man har møtt på nett).

Jeg blogger ikke fordi jeg ønsker å “være sammen” med andre som blogger, og delta i diverse resiproke opplegg med dem. Som jeg sa i et tidligere avsnitt så er jeg strengt tatt ikke noen “blogger” i det hele tatt. Jeg skriver for å skrive. Før i livet – jeg er over seksti år gammel nå – var jeg sånn at jeg syntes det var fullkomment naturlig å legge ut på en tre-fire mil lang løpetur i variert terreng. Det er jo perverst, men slik jeg kjenner meg selv vil jeg si det er den samme mentaliteten som underligger skrivingen min. Jeg er imidlertid ikke noen atletisk guru for helse og gymnastikk. Jeg ligner mer på de der typene som samler seg i et hjørne av fengselet for å pumpe jern og konspirere. Faktisk har jeg fra munnen til en ekte mafiaprinsesse fra Philadelphia i USA at jeg er a real thug. Du vet. Sånn som Michael Cohen, eksadvokaten til Donald Trump. Det finnes en form for direkte (og “brutal”) omgangstone som egentlig bare funker blant kriminelle, og heller ikke der alltid like optimalt. Ironisk nok vil jeg si at de fleste kriminelle er mer ærlige som typer – i den forstand at de gir deg ingen “bullshit” (og når de gjør det så vet du at de har en eller annen greie gående mot deg) – enn hva man må regne med å støte på blant “vanlige sivilister” — som har en utpreget tendens til å leve med en livsløgn eller to. Eller illusjoner, om du vil. Du vet. Ting man tror på — som kjennetegnes ved den egenskapen at de ikke er virkelige ting. De er “konklusjoner” som man enten selv har trukket eller som man har fått fra andre, basert i lite annet enn mental gjørpe og friskluft rett fra ræva. Egentlig er det litt forutsigbart at det blir sånn i samfunnet. Løgn, bløff, svindel, utroskap. Vi har jo gått sammen om å gjøre livet enklere for oss alle ved hjelp av visse fellestiltak som skoler, sykehus, infrastruktur og det ene med det andre. Det er ikke meningen at man skal slite for seg selv med diverse problemer som burde vært tilbakelagt på “apestadiet”. Det er meningen at man skal “søke råd og hjelp” hos de dertil etablerte institusjoner i samfunnet, for eksempel lege, psykolog, sosionom og andre som har en sånn type jobb. Det er ikke flaut å “ikke klare seg selv” — det er tvert imot ekstremt usannsynlig at noen andre enn veltrente spesialsoldater og den typen folk vil “klare seg selv” i denne verden uten noen bidrag fra andre i noen form. Jeg vil klare meg ganske bra under ekstreme forhold selv om jeg er gammel og knirkete nå. Jeg vet jo det jeg vet om hva man skal og ikke skal hvis tanken er å “klare seg”, selv om kroppen ikke lenger kan brukes til å slå salto. Jeg er definitivt en sånn type som du har lyst til å ha med deg i krigen, men kanskje i noe mindre grad til et selskap med “dresscode” hvor opplegget er at man skal smile, skåle og lyve. Det kan ende med et forklaringsproblem overfor vertskapet. Hvorfor tok du med deg han der? Jeg er ikke laget for silke og champagne. Jeg er laget for ild og jern, stein og jord. Eller “blodets hvisken og beinpipenes bønn” som Knut Hamsun sa.