ADHD er en tilstand som er kjennetegnet av konsentrasjonsvansker, hyperaktivitet og impulsivitet. Tilstanden viser seg fra tidlig barnealder og kan vare inn i voksen alder. Forskere er enige om at ADHD skyldes en kombinasjon av flere ulike årsaksfaktorer. Både miljømessige og genetiske forhold spiller inn.
(Store medisinske leksikon)
Folk flest vet godt hva Den første verdenskrig var: Et blodig gjørmehelvete som tok livet av en hel generasjon med unge menn. Ingen hadde sett noe sånt før. Jeg mener, folk hadde sett plenty krig, men ikke på den måten. Det vil si massiv ildkraft men ingen bevegelighet. Det kunne gå med hundretusenvis av soldater i løpet av hvert eneste forsøk på “fremrykning” – uansett om det var det røde eller det blå partiet som tok initiativet den dagen – og dem var det mange av. Ferie og fritid – altså når man ikke løp rundt og risikerte livet mellom piggtråd og innkommende artillerigranater – besto i å sitte nedi den gjørmete grøfta med kolera, koldbrann og hittil ukjente psykiatriske syndromer på alle kanter; spille kort og bøtte innpå all den alkohol man kunne få fingrene i på enhver slags fantasifull måte. Ganske trøstesløst, kan du si. Det var mange som aldri kom hjem. Mange millioner av dem. Hvorfor vil generalene helst ha 18-19 år gamle soldater? Fordi de er for små til å ha utviklet selvstendighet i noen meningsfull forstand, men de er store nok til å håndtere voksne våpen.
Granatsjokk ble første gang beskrevet – og forsøksvis sammenfattet til en koherent diagnose – i kjølvannet av Den første verdenskrig. Til å begynne med ble det avvist som feighet. Du vet. Den tilstanden som ofte inntreffer hos folk som ikke har lyst til å dø den dagen. Merkelig det der. Det er akkurat som om folk klamrer seg til livet på irrasjonelt vis selv om de ikke har noe realistisk håp om å overleve. Det snakkes litt om sånne ting på militære rekruttskoler verden over — men ingen stiller opp for å demonstrere hvordan man på tilstrekkelig tappert vis bør ta imot geværkuler med brystkassen. Er det meningen at man bare skal forstå sånt helt naturlig? Jeg føler selv en viss grad av protest ved tanken på at jeg kunne vært en av de som døde på det stedet, på den måten. Herregud. Det foregikk en del “disiplinering” av uskikkelige soldater – de ble anklaget for feighet og drept av sine egne – som jo er nødvendig for å motivere de som ennå ikke er døde til å marsjere i det generalstaben anser å være riktig retning. Per i dag snakker vi om “traumatisk stress” og diverse lidelser som følger i etterkant av ekstreme opplevelser som ikke bearbeides terapeutisk men setter seg som en “kronisk infeksjon” i pasientens psyke.
Etter min mening bør enhver soldat som sendes inn i dødelige kamphandlinger langs en frontlinje regnes som tapt – selv om de ikke dør der og da – for samfunnet, verden, menneskeheten, familien, vennene og ikke minst “for seg selv” — fordi det de er med på kommer for all deres fremtid til å fremmedgjøre dem i forhold til alle de som selv ikke har noen slike erfaringer. Kanskje var det ikke slik på 1700-tallet, men det har definitivt blitt sånn i dag. Det finnes ikke lenger noe sånt som “lokale konflikter”. Alt baller på seg med all muig slags jævelskap som ringer i vannet, i alle retninger, med stadig flere dominobrikker som faller på måter ingen kan forutse; vi bare vet det vil bli vanskelig. Ikke selve krigen, sånt har vi forsåvidt god greie på, det handler jo bare om å drepe og dø, men hvordan livet skal gå videre etterpå. Alle har jo mistet så mye og ingen klarer å glemme noe av det. Hjulet som er laget av hat og hevn krever å få rulle videre. Det spiller liten rolle hva slags “intensjoner” folk stiller med i begynnelsen av livet sitt. Nye motiver vil bli tildelt dem etterhvert som bølgene fra verdensbegivenhetene når frem til også dem. Det eneste “trygge sted” det er meningsfullt å snakke om er et sted som ligger langt unna “det som skjer”. Jeg skal ikke uttale meg på andres vegne, men jeg mistenker at mange fantasier folk har om å “flytte ut på landet” handler om trangen til å legge litt avstand mellom seg selv og “galskapen”. (Færre mennesker betyr imidlertid ikke automatisk mere fred, men det vet de jo ikke ennå.) Selv har jeg vokst opp på landet så jeg “har det i ryggraden” men jeg kan se for meg at alle “de åpne rommene” kan være skremmende for de som er født og oppvokst med alle “veggene” man typisk har i byrom. Dessuten kan stillhet faktisk føles ganske truende.
Menneskelige individer lever sine liv “på kort og lang sikt” – altså innenfor flere ulike tidshorisonter samtidig – hvor man delvis motiveres av “langsiktige planer” og delvis av tilfredsstillelse her og nå. Det er i dagens Norge ikke meningsløst å spørre en tyveåring om hvor de tror at de kommer til å være med livet sitt om fem år, mens det vil være nærmest uhøflig – taktløst – å spørre en ukrainer om det samme. Eller unge mennesker i Gaza. Herregud. For øyeblikket er de sannsynligvis fulltidsengasjert i å holde seg levende som best de kan, men hva slags fremtid kan de se for seg selv om det eventuelt blir “fred igjen”? (Normaltilstanden i Gaza før det pågående felttoget var jo ikke akkurat noen dans på roser heller.) Dette er kanskje psykologisk banalt, men vil ikke folk være mindre tilbøyelige til å gjøre desperate ting – inkludert men ikke avgrenset til terroristaksjoner – hvis de føler at de har en fremtid? Jeg har selv aldri deltatt i skuddvekslinger langs en front i noen krig, men jeg ser for meg at “tiden krymper” for de som er på stedet, slik at alt de kan fokusere på er akkurat her og nå, sine nærmeste omgivelser, venn og fiende i en dødelig farlig situasjon. Det er ukjent om man overlever krigen som sådan. Selv om man klarer seg ut dagen kommer det jo flere dager. Hvor intenst er dette? Selvsagt gjør folk bisarre ting når det er krig. Det er jo en bisarr kontekst å befinne seg i. Man hører mye rart, inkludert at man “bare må tilpasse seg” og følge programmet, men det er vel forsåvidt alminnelig anerkjent at ingen skal behøve å følge et sykt program. Tvert imot. I henhold til internasjonale konvensjoner om “krigens lover” og det ene med det andre er man forpliktet til å nekte å etterkomme kriminelle ordre, hvilket er en regel av tvilsom verdi og enda mer tvilsom håndhevbarhet, fordi hva gjør man hvis valget står mellom å henrette krigsfanger i henhold til – kriminell – ordre eller bli drept av sine egne offiserer for ordrenekt? Dette er ikke noe utenkelig scenario – ikke engang blant norske militærstyrken – hvis “den rette gærningen” havner under hardt press i “de rette omstendighetene”. Folk klikker. Alle vet dette. Det er heller ikke alltid de man tror som det går verst for, og omvendt.
Krisen i psykiatrien ser ut til å ha blitt et evig tema i seg selv, på linje med Ødipuskomplekset eller “Heltens reise”, men hva betyr det? Jeg kan ikke huske at noen snakket om ADHD i løpet av mine egne skoledager, som sammenfaller med det beryktede 70-tallet. Alt vi hadde var “barn med tilpasningsvansker” og diverse velmente spesialklasser som i hovedsak virket mot sin hensikt. Det var jo ikke alle det ble folk av. Det var ikke engang alle som overlevde. Det er aldri enkelt å si hva som er hva når folk tar livet av seg, men jeg har en følelse av at visse individer jeg har kjent som endte slik ville ha klart seg bedre hvis de hadde blitt behandlet bedre. Kanskje jeg tar feil. Kanskje ikke. Spiller det noen rolle? De døde er døde. De levende lever videre. Noen blir klokere mens andre blir bare enda mer fette fanatisk innbitte “fordi de har rett” og så videre. Hvor lenge varer et øyeblikk? Nei, seriøst. Det er et alvorlig ment spørsmål. Hvor mye tid føler vi at vi har å bruke på hver ny ting som dukker opp i synsfeltet før det virker naturlig å flytte blikket? Jeg snakker selvsagt om det berømte oppmerksomhetsrommet nå. Det lille spennet av tid som reklameagentene føler at de har på å nå frem med busdkapet sitt. De kan neppe gjøre regning med særlig mange sekunder før de må være ferdige med å plassere viruset sitt i underbevisstheten din. Inntrykkene står jo i kø i våre dager. Det er så mange som skal ytre seg om så mangt. For å beholde hodet noenlunde i vater må man rett og slett sjalte bort mye av det. Du vet. Avskrive det som uvesentlig bakgrunnsstøy, mens man holder fokus på det man har å gjøre i sitt eget liv den dagen. Helt til slutt: Dette med femten minutter lange popsanger er selvsagt en vits som spiller på “oppmerksomhetsspennet” hos radiolyttere. En popsang skal være tre minutter lang, gi og ta litt. Ellers mister folk interessen og søker seg til en annen radiostasjon før man har hatt tid til å lese opp budskapet fra de som betaler for denne tjenesten. Reklame finnes overalt i vår tid. Alle har noe de ønsker å selge, om så bare “seg selv”. Midt på 60-tallet oppstod den såkalte psykedeliske musikken. Det var meningen at den skulle ha en “bevissthetsutvidende” effekt på sitt publikum, men ble ofte – uten saklig grunn – anklaget for å væte “narkomusikk”. For eksempel et band som Pink Floyd slet med slike anklager i all sin tid, uansett hvor mye de selv faktisk var treningsnarkomane sunnhetsapostler på privaten. Uansett, utover 70-tallet forvandlet dette seg til “progressiv rock” hvorav en spesifikk undergruppe var såkalt Krautrock. (Det er et tysk substantiv så man antar det skal ha stor forbokstav.) De satset på lange og monotone – “dronende” – lydlandskap som var designet for å bringe lytteren til en trancelignende tilstand av eufori. Sånt funker dårlig på radioen, kan du skjønne.
