Nazister på vippen i Sveriges Riksdag?

Bildet ovenfor viser en tysk propagandaplakat fra 1930-tallet. Den gjengir en alminnelig paranoid vrangforestilling på den såkalte høyresiden i det politiske landskap, at de høyerestående raser skal bli utpult av mindreverdige undermenneskers enorme formeringstempo, slik at den edle hvite rasen vil opphøre å eksistere. En variant av denne tanken (som var mindre aktuell i Tyskland på den tiden) er at de samme mindreverdige raser skal gjøre selve formeringsprosessen på hjemmebane for deretter å skipe barna “hit” (altså til vesten), godt hjulpet av såkalte kulturmarxister “her hjemme” som ser seg politisk tjent med å importere fremmedkulturelle støttropper i en strategi som, nok en gang, handler om å avskaffe den hvite rasen, som jo er for intelligent til å la seg lure av agentene for en Ny Verdensordning.

Kanskje er det galskap, men det er i det minste komplett galskap. De har tenkt på alt.

Annonsørinnhold

Vårens kuleste sneakers til henne

Grunnen til at det er så vanskelig å definere hva eksakt fascisme, nazisme eller hva man nå skal kalle det betyr, er at de har ikke egentlig noe politisk program. De vil bare ha makten. Energien deres er misunnelse, misnøye, og en rekke andre ord som begynner på “mis”. De er sinte. De er redde. De liker ikke det de ser. De vil ha mer politi og strengere straffer, men de vil også ha billig sprit og flyreiser til syden, flere veier og lavere skatt. Velferd og strenghet. Selveste Hitler sa at “nasjonalsosialisme kan bety hva som helst”. Det partiet han ble medlem av i september 1919 het først “Det tyske arbeiderparti” men etter at han overtok som leder la han til “nasjonalsosialistisk” i partinavnet, fordi han kunne observere at nasjonalistene og sosialistene var de som på den tiden trakk flest medlemmer, så hvorfor ikke begge deler?

Legg merke til at de har alltid en fiende. Noe farlig. Noen de ønsker å “ta”. De vil ha hevn for all angst og uro som de føler.

I utgangspunktet er nazisme et psykiatrisk problem, men så finner de sammen og starter politiske partier. Det maksimale potensialet til denne typen bevegelser har tradisjonelt ligget rundt 20-30% i en hvilken som helst gitt befolkning. Men det er nok til å få tilstrekkelig politisk makt til å bli invitert inn i en koalisjon av de mer “normale” høyrepartiene. Så begynner det. Først tar de dem som alle uansett hater. Så tar de dem som mange misliker. Siden jobber de seg gjennom befolkningen med utrenskningene sine inntil de enten har oppnådd slik grad av “renhet” som de kan leve med eller noen konfronterer dem med voldelige midler og fjerner dem fra makten.

Det norske Fremskrittspariet har kanskje blitt en stuegris som Erna Solberg kan bruke som fotskammel mens hun sitter der med popcorn og fjernkontroll og deler ut gilde gaver til de som allerede har mer enn de behøver og tvinger kronisk syke ut i meningsløs “aktivitet”, men det er fortsatt først og fremst en gris. De er fascister. De vil “ta” folk. Planen deres er å skaffe seg politisk makt. Punktum. Særlig mye lengre har de ikke tenkt, men makten er jo til for å brukes, så da begynner vi med det som “folket” er mest misfornøyd med. Siden får vi se hva som skjer. Men alskens uansvarlige og destruktive ting må definitivt bli billigere mens straffenivåene må høynes. Hevnen er søt.

Vi vet om mennesker at lynsjegjenger er noe som kan oppstå spontant når et tilstrekkelig antall mennesker er opphissede nok. Og det finnes så mange slags grunner til å være sint. Så mange som bærer på “rettmessig harme” som de ikke får noe utløp for. De vil bare at noen skal gi dem lov til å “ta” det de hater og frykter så sterkt. Banke opp de som ødelegger og forpester nabolaget. Gi strenge straffer til sånne som tror de kan gjøre som de vil. Vi vil ha hevn for all angst og uro som vi føler. Du skal ikke tro at du er noe. Du skal ikke tro at du er bedre enn oss. Vi er mange. Vi er sinte. Og snart kommer vi og tar deg.