Som alle vet bestemte kongen av Teotihuacan – stedet hvor menn går for å bli guder – i år 378 at det var på tide å marsjere til Tikal – som den gangen het Yax Mutal – for å drepe kongen deres og gjøre alle innbyggerne til sine slaver. Og slik ble det, mer eller mindre. Han må ha vært veldig sint, for det er en drøy spasertur fra Teotihuacan, som ligger rett nord for Mexico City, og helt ned til Guatemala, hvor Tikal befinner seg. Sistnevnte var en gammel by ved denne tiden, men det var også en veldig stor by. Faktisk var hele mayasivilisasjonen svært mye større enn noen hadde trodd før de i 2015 begynte med LIDAR – “laser imaging, detection and ranging” – fra fly som krysset frem og tilbake i et rutemønster over det nærmest ugjennomtrengelige “jungeltaket” som nå dekker hele det gamle mayaområdet. Det som kom frem etter disse undesøkelsene sjokkerte alle. Det er jo for fanden millionbyer vi snakker om. Hele det området som nå er tett jungel var den gangen et velregulert nettverk av urbane sentre, med store oppdyrkede områder mellom. Hva skjedde med dem?
Det vi kaller mayasivilisasjonen varte i drøyt to tusen år, fra den eldste storbyen El Mirador til den yngste, Chichen Itza, som fortsatt var befolket, men i sterkt forfall da den spanske invasjonen kom fra rundt regnet år 1500. Conquistadorene gjorde slutt på det som fortsatt var igjen av bymessig organisering og hierarkiske maktstrukturer, men det var ikke de som utslettet mayasivilisasjonen — og slett ikke selve mayafolket, som fortsatt holder til i det samme området. Det var noe annet. Vi vet ikke hva, men minst ni av ti historikere som har studert disse tingene regner det som mest sannsynlig at de utarmet det lokale næringsgrunnlaget, med eller uten en periode med klimaendringer, uansett er det slik at når folk ikke får mat blir de ganske raskt ganske desperate, og når snøballen først begynner å rulle med borgerkrig og “no more mister nice guy” så baller det fort på seg med alle mulige slags komplikasjoner, slik at plutselig har ingen lenger oversikten over noe. Hver for seg og alle mot alle. Denne modellen støttes også av de historiene mayaene selv forteller. En dag forlot de bare byene og gikk ut i jungelen for å leve slik de gamle forfedrene hadde gjort, og sånn har det vært siden den gang.
Ingen visste noe om mayasivilisasjonen før på 1800-tallet da diverse eventyrere og “antikvarisk oppdagelsesreisende” – som stort sett betydde det samme den gangen – bega seg inn i jungelen for å sjekke ut rykter som gikk om glemte byer og fortapte sivilisasjoner. Det første de fant var Tikal. Siden ble det mer, veldig mye mer, og de holder fortsatt på. Blant alle de oldtidens sivilisasjoner som vi kjenner til er det vel håpløst å konkurrere med Egypt innenfor innenfor grenen “imponerende byggverk” men jeg vil personlig holde en knapp på mayaene som en god nummer to. Det som er sprøtt er at alle snakker – ofte litt for mye – om alle herlighetene i Egypt, men nesten ingen vet noe om mayaene, annet enn dette dusteopplegget med mayakalenderen som var en snakkis i 2012 — basert i at telleverket deres utløp på den datoen, dermed skulle verden forgå i flammer, flom og det ene med det andre. Disse amøbene kalte det Mayaprofetien og samlet seg for alt jeg vet på ymse steder for å se på showet. Herregud. Hvor ofte sier jeg at folk er fette kørka? Ikke ofte nok. Imidlertid kan vi faktisk lære noe av mayasivilisasjonens kollaps og undergang: Å drifte et samfunn – stort eller lite – handler mer om bærekraft enn om vekst i økonomien. De gamle mayaene opplevde jo en fabelaktig økonomisk vekst i mer enn tusen år før opplegget begynte å slå sprekker. Til sist gikk det til skogs, bokstavelig talt, og nå er det bare ruinene uti jungelen igjen etter dem; bortsett fra, som nevnt, at selve mayafolket aldri “forvant”, de bare la om livsstilen totalt. Hele mayaregionen – fra Mexico, via Belize og Guatemala, helt ned til Honduras – er et jækla stort område som i det vi kaller “den klassiske perioden” var sterkt urbanisert, med glimrende veiforbindelser, skysstasjoner og full pupp. Landbruket var intensivt og effektivt. De levde herrens glade dager — helt til hele faenskapet kollapset. Og nå er de gamle ruinene nasjonalparker og turistsentre, i den grad de er utgravd og rigget til for å ta imot besøkende, som kanskje bare en eller to prosent av alt der ute har blitt.
