Vi må skille mellom vanlig salat – som typisk inneholder bare lette ingredienser – og middagssalat som godt kan tynges ned med kjøtt, fisk, egg, ost, bønner og så videre. Et eksempel på sistnevnte er den klassisk franske Salad Nicoise som skal ha både poteter, egg og tunfisk i tillegg til ymse grønnsaker. (De spesielt interesserte vil finne sikkert flere hundre varianter over temaet på nettet.) Poenget er uansett at mange synes det blir kleint med varm mat i varmt vær, deriblant altså jeg. Jeg er ingen “grillkonge” og kostholdet mitt er i hovedsak basert på grønnsaker uansett. Det finnes få synsinntrykk som er så frastøtende som feite folk når de dytter trynet fullt av dryppende kjøtt. Herregud. Jeg blir nødt til å forlate stedet når sånt skjer. Jeg er ikke vegetarianer men du kan godt kalle meg en “antikarnist” (søk på carnism hvis dette er et ukjent begrep for deg) på ideologisk grunnlag: Det handler om menneskers problematiske forhold til andre dyr, som forlenger seg inn i menneskers minst like problematiske forhold til andre mennesker (til en viss grad inkludert seg selv). Vi er i det store og hele noen svært sinnsforvirrede aper. Hvordan ble vi slik? Det kan jeg godt fortelle deg, men ikke her og nå.
Livets teater er noe man har oppdaget i det øyeblikk man “ikke vet om man skal le eller gråte” – under henvisning til de to klassiske greske teatermaskene som representerer henholdsvis komedien og tragedien – men selv velger jeg å le, simpelthen fordi dette er den beste – vi kan også si “mest styrkende” – energien å leve med. De som velger å gråte ender som regel med å bli narkomane asylpasienter. Det er jo faen ingen ende på hvor mye galt folk gjør mot seg selv, hverandre, naturen og hele sulamitten. Hvis man skal gå inn i sorg fordi vi kaster det hele bort på så toskete måter ender man jo som kataton. Man får aldri gjort noe. Fra latterens hjem bærer jeg diktet frem for å parafrasere Egil Skallagrimsson. Livet er en fest. Særlig når salaten er god, som ofte er en konsekvens av at planen var god da man handlet inn ingredienser, men det viser seg altså at jeg mangler løk. Men for faen. Hæ? Hva slags evneveik idiot mangler løk? Det er jo liksom sånt som man alltid har, fordi man bruker jo nesten alltid løk i alt man lager, gjør man ikke? Uansett, det er søndag. Ikke jakttid for løk. Jeg antar det blir å lage Salad Nicoise – salat fra byen Nice – uten løk denne gangen. Alt går an for en optimist. Nevnte jeg dette med å le av ting? Fra et filosofisk perspektiv betyr optimisme at man tror på sin egen evne til å håndtere uansett hva det skal være av oppkommende jævelskap, selv det å mangle løk på en søndag når man visste at man kom til å trenge det. Samt selvsagt alt annet som skjer.
Her er noe morsomt: Folk kan jo faen ikke engelsk. De snakker om kjønn enten man på engelsk benevner sex eller gender. Det er ingen som sier noe annet enn at kjønnet formering handler om masculinum og femininum i konteksten gameter – altså kjønnsceller – og deres forening som skaper zygoten; den encellede skapningen alle starter livet som. Også kjent som “den evolusjonære flaskehalsen” (det vil si èn av dem, for det er jo strengt tatt et begrep som brukes både her og der). Dette er hva man på engelsk kaller biological sex. Det finnes riktignok “mellomformer” – naturen er jo en upresis og sølete affære – men de er som regel ikke formeringsdyktige så det vil aldri finnes noe “tredje kjønn” slik sett. Enten produserer de ikke levedyktige gameter eller så mangler de “formeringsinstinktet” som er typisk for arten og som fremkommer gjennom ganske rituialiserte parringsspill. De er uansett ikke interessante innenfor genetikken. Imidlertid er de jo levende og vil søke å gjøre ting, ta til seg næring, ha opplevelser, og så videre — de typiske livsaktivitetene hos arten. Alle dyr har alle slags avvik på individnivå, også mennesker. Hva skjer med slike individer som oppfatter seg selv som “kjønnsvesener” men ikke som representanter for artens typiske formeringsmønster? Vel, de kommer jo først og fremst ikke til å formere seg; så der er det snipp, snapp, snute og kroken på døra for den slektslinjen. Men først skal de leve det livet de har. Det er dette woke pride handler om — det koker ned til at begrepet gender, som vi på norsk bør oversette med “psykologisk kjønnsrolle”, ikke overlapper med begrepet sex, altså biologisk kjønn.
Selv vil jeg dra dette tilbake til psykologen Wilhelm Reich og spørre: hvem er det man “presenterer kjønn” for? Det er lenge siden noen var helt sikre på hva det vil si å være for eksempel “en ekte mann” – kvinner avlegger jo sin eksistensielle eksamen gjennom å presse frem en skrikende skrevskapning ved et eller annet tidspunkt i livet, og dermed har de oppfylt sin raison d’etre slik sett – men det skrives sannsynligvis mer om emnet “mandighet” nå enn noensinne. Jeg er gammel nok til å huske at bare det å snakke om mandighet ble betraktet som umandig. Ekte menn praktiserer sin manndom uten å snakke om den. Et gryntende kremt nede i bassregisteret er mer enn nok. Hrm. Det ble regnet som veldig subversivt den gangen på 80-tallet da blant annet Jens Stoltenberg var med på å stifte Mannsrolleutvalget. Herregud. Folk holdt seg for øynene og stønnet. Nå for tiden har de sikkert et eget departement for denslags affærer. Kjønnsrolledepartementet. Hva vet jeg? Jeg holder meg unna politikken. Jeg er for lat, for vimsete, og jeg har alt for mange sære idèer som folk ikke klarer å forholde seg til. Ihvertfall er dette hva jeg tenker om meg selv. Politikere bør være vel avrundede, avbalanserte og ekstremt tålmodige individer. Det er ikke jeg. Uansett, det som har skjedd etter at internett ble en greie er at de som i gamle dager følte seg alene i verden med alle sine mistilpassede særheter nå har oppdaget at de er mange nok til å starte fagforening, så å si. Og nå krever de frihet til å leve med den legningen de har, uten å gjøre seg til og “presentere kjønn” på måter de ikke selv er komfortable med. Som Wilhelm Reich sa: Det er meningsløst å snakke om politisk frihet når man ikke har seksuell frihet.
Det er en pussig ting å henge seg opp i, dette med at folk må presentere kjønn i samsvar med artens forplantningsmekanikk, selv om de på ingen måte identifiserer seg med dette i sin personlige psykologi. Det anatomiske og det psykologiske henger jo ikke alltid sammen på noen helt A4-måte hos alle — eller nesten ikke hos noen, for å være helt eksakt. Man kan for eksempel føle seg vakker selv om man teknisk sett er stygg som juling – slik som for eksempel jeg selv gjør – og dermed blir man på magisk vis i det minste vakrere enn hva man ville ha vært hvis man følte seg stygg. Det er noe heroisk i det å trosse den gjeldende estetikken. Eller de gjeldende kjønnsrollene. Eller de for tiden gjeldende fordommene om hvordan man skal oppføre seg som “aldersgruppe” og det ene med det andre. Hva slags krefter er det som søker å plage, skremme og undertrykke andre? Det varierer mellom det hånflirende og det aggressivt voldelige overgrep. Hva er det som motiverer disse umenneskene? Det er noe jeg aldri har forstått selv om jeg har vært “våken” i forhold til menneskets ondskap siden jeg var liten. En teori kan være at de som minst forstår – og/eller aksepterer – at de er bare dyr er de som mest oppfører seg som om de er bare dyr. Dette mønsteret holder ofte stikk. De kaller seg siviliserte men de oppfører seg verre enn de verste villdyr.
