Nøyaktig hvordan rettferdighet bør defineres, er svært omstridt, og det finnes ulike tilnærminger til forståelsen av begrepet. Det er spesielt to tilnærminger som er sentrale. En vanlig og generell måte å forstå rettferdighet på er som den type forhold der mennesker behandles på en rimelig måte og i overensstemmelse med moralske prinsipper. En annen innflytelsesrik måte å forstå rettferdighet på, som går tilbake til antikken, er som den type forhold der alle mottar det de fortjener.
(Store norske leksikon)
Engelsk er et tøysespråk som er ubrukelig i forhold til å trekke opp stringente definisjoner av filosofiske objekter. Tysk er mye bedre, derfor også norsk (som på mange måter er en variant av tysk). Dette er imidlertid ikke noe man vil legge merke til før man er konfrontert med det å ordlegge seg presist på engelsk. Etterhvert som man bakser med dette problemet får man en følelse av at det er meningen at det skal være slik. Omtrentligheten er et grunnleggende formål, ikke en utilsiktet bivirkning. Å skifte til tysk er som å skifte til en tommestokk som også har millimetre merket opp, ikke bare centimetre, noe som imidlertid ikke er viktig før det å være mer presis blir et poeng.
Alle skjønner at justis betyr noe annet enn rettferdighet. Det ene er et moralsk prinsipp, det andre er håndhevelsen av dette prinsippet (som kan skje både innenfor og utenfor det offentlige rettssystemet). På engelsk bruker man imidlertid ordet “justice” om begge deler. Det interessante spørsmålet er hva denne lille detaljen betyr for “alminnelig rettfølelse” i de engelskspråklige samfunn. Min egen erfaring med temaet antyder at de engelske forventer at “rettferdighet skal/må skje” på en helt annen måte enn de norske, som riktignok vil foretrekke at ting er rettferdige, men som kanskje ikke alltid forventer at dette er hva som skal skje og derfor opplever mindre personlig skuffelse og vonbrotne følelser når justisen blir distribuert på en urettferdig måte.
Justis betyr det samme som rettspleie, altså håndhevelse av lov og rett gjennom domstolene. Justis brukes om person(er) eller myndighet som utøver rettspleien. Justis kan bety domfellelse, avstraffelse. Når en person er funnet skyldig i å ha begått en straffbar handling av en domstol, avgjøres dette ved en domfellelse. Justis kan mer generelt brukes om orden og disiplin. Eksempel: å holde justis.
(Store norske leksikon)
Når Venn-diagrammene for rettferdighet og justis ikke overlapper hverandre innenfor rettssystemet oppfatter man i Norge vanligvis dette som et saklig problem som kan (og bør) korrigeres gjennom omformulering av loven, omlegging av gjeldende rettspraksis, eller andre aktuelle tiltak, det er ikke noe metafysisk som utgår fra mystiske eller guddommelige kilder. Rettssystemet her i landet opplever ikke seg selv som noe mer enn mennesker som etterstreber prinsipiell konsistens – rettferdighet – ikke som jordiske stedfortredere for overnaturlige makter (får man for det meste håpe). Nettopp fordi rettferdighet og justis er to ganske forskjellige ting har man en dommer som har til oppgave å se på detaljer og omstendigheter fra sak til sak, hvis ikke kunne man bare ha en liste med sjekkpunkter og en datamaskin til å utstede dommen.
Ifølge rettspositivismen avhenger spørsmålet om det overhodet finnes et rettssystem i et samfunn, og hvilke rettsregler som eventuelt inngår i det, utelukkende av hvordan samfunnsforholdene (især makt- og myndighetsforholdene) der faktisk er. Sagt med litt andre ord: Spørsmålet om hvorvidt en gitt regel er å anse som gjeldende rett i et samfunn må besvares kun ved å se på regelens samfunnsmessige kilder. Det kommer altså ene og alene an på om regelen blir, eller har blitt, fremmet, håndhevet, eller anerkjent, stilltiende eller uttrykkelig, på visse nærmere bestemte, sosialt aksepterte måter. I den forstand er lov og rett simpelthen et sosialt faktum. Dette omtales gjerne som rettspositivismens «sosiale faktum-tese».
(Store norske leksikon)
I den grad vi kan snakke om noen slags “høyere justis” sammenfaller dette som regel med hvordan ordet karma typisk blir brukt på norsk (forsåvidt også på engelsk), selv om dette er en misoppfatning av hva karma betyr innenfor indisk filosofi. “Skjebnens rettferdighet” er ikke (og kan aldri bli) noe sosialt faktum. Hva folk “fortjener” er en annen type spørsmål enn hva retten kan bevise at de har gjort seg skyldige i og hva slags straff som skal utmåles på dette grunnlag. Vi forventer justis selv om det ikke bringer noe fullt mål av rettferdighet fra sak til sak. Dette er alt vi kan gjøre. Vi er ikke perfekte skapninger. Vi lever ikke i en perfekt verden. Hacemos lo que podemos con lo que tenemos. Vi gjør det vi kan med det vi har. Spørsmålet om rettferdighet er alt for abstrakt. Det er et filosofisk problem mer enn et juridisk.
Det er så mange variabler, men interessant tematikk…for hva er rettferdighet… Uansett hvordan det snus på er det lærdom på ett eller anna hold. En slags kontroll vil det sannsynlig alltid være behov for ut fra den menneskelige natur. Og ikke minst det de forskjellige språk tilfører av betydning og tolkning.
Det er veldig interessant hvordan ulike språk har subtilt annerledes oppstilte rammebetingelser for virkelighetsoppfatningen blant folk flest.