Det er litt uklart hvor frankerne kom fra, men det er definitivt sikkert at landet Frankrike er oppkalt etter dem. Noen sier at ordet “franker” betyr en fri mann, altså som i uttrykket “fri og frank”, mens andre mener at ordet henspiller på en type spyd som de foretrakk. (Vel, egentlig en lanse men la oss ikke være pertentlige.) Klovis — eller Hlodowig — var den første frankerkongen og det var han som innstiftet det vi nå kaller det merovingiske dynasti. Hans tid her på jorda varte fra år 466 til 511. Som de velinformerte umiddelbart legger merke til, dette var på den tid Roma var i ferd med å dø. Akademisk konsensus sier dette skjedde i år 476 – i september – men sannheten er at Romas død var en langdryg prosess som i prisippet begynte da Konstantin flyttet hovedstaden i romerriket til der Istanbul nå ligger, og ikke sluttet med krampetrekninger før langt innpå 700-tallet. Siden tilkommer det pikante element som består i pavekirkens politiske innflytelse fra Roma.
Det virker sannsynlig at frankerne opprinnelig var keltiske leiesoldater i Romas tjeneste som valgte å carpe diem da den romerske staten begynte å vakle for alvor. Uansett hvordan dette forholder seg var det de som formet den tidlige middelalderen i Vesteuropa. Frankerriket hadde sine turbulente perioder gjennom årenes løp men det ligger jo der ennå, så noe må de ha gjort riktig. Som våre egne vikinger noen hundre år senere var merovingerne noen riktige jålebukker som likte å sprade rundt med langt, velstelt hår og fine klær. Det lange håret var et tegn på deres manndomskraft så det var ikke uten grunn at Pepin den gamle raket håret av den siste merovingerkongen da han selv tok over som kongen av frankerne og den første i carolingerdynastiet, men det var hans sønn Karlamagnus – Karl den store – som innstiftet det hellige tysk-romerske riket og dermed mer eller mindre sluttet ringen.
Men nok om det. Alle vet allerede alt om europèisk middelalderhistorie … og det de ikke vet er ikke vanskelig å finne på nettet.
Det interessante er at mens Klovis var frankernes konge – altså det man innenfor antropologien kaller en big-man – så endret dette seg over tid til å bli “kongen av Frankrike”, som er en subtil men viktig forskjell. Om vår nåværende kong Harald kunne man si “nordmennenes konge” men dette lyder litt sært. Kongen av Norge er en konstitusjonell tittel som kommer med visse seremonielle funksjoner tilknyttet statens drift, men han har ingen politisk makt, ihvertfall ingen som han bruker. Man hører “oppfordringer” i for eksempel nyttårstaler og denslags men disse ligger mer på noe slags moralsk plan. Stå på. Hold ut. Heng i stroppen. Livet er verdt å leve. Den type ting. Jeg hører ytterst sjelden noe jeg er uenig i fra det norske kongehuset.
Noen akker seg over prinsessa og negeren. Hva skal man si? Han er åpenbart noen slags “magisk tenkende” individ med tildels eksentriske idèer om selvet og verden, men hun Märtha-Louise er også litt pling i pæra med disse englegreiene sine, så de har sikkert mye å snakke om. Sannsynligvis tenker begge at de har funnet et godt parti så da får det gå som det går. Det er ikke viktig. Hun er bare et medlem av kongefamilien, det er Haakon Magnus som er kronprins og han virker som om han er både kompetent og tar oppgaven sin seriøst, så jeg ser ingen grunn til bekymring i så måte. Det går an å reise gyldige argumenter om hvor “riktig” det er å ha et arvekongedømme som øverste statsbærende prinsipp, men så lenge ingen av dem blir revolusjonære finnes det ingen saklig grunn til å utsette seg for belastningen med å ha periodiske presidentvalg med alt sirkuset det innebærer. Det er en snål innretning men den fungerer.
Selve staten er etter min mening det filosofisk mest interessante aspekt av politikken. Når folk snakker om “Norge” er det ofte uklart hva de mener. Selve landskapet med fjell, fjord og furu? Eller mener de nasjonen, altså “folket”? Noen ganger mener de imidlertd helt klart den politiske innretningen som administreres av en demokratisk valgt regjering, utgått fra stortingsflertallet (i praksis som regel en styringsdyktig koalisjon av flere partier). Vi kan diskutere hvordan vi skal velge representanter til Stortinget og på hvilket grunnlag regjeringsdannelse skal skje, men vi kan aldri diskutere om vi skal ha en stat. I den grad man representerer en seriøs trussel i så måte begår man høyforræderi (eventuelt landsforræderi hvis det er til en fremmed makts fordel, jussen er mer nyansert enn i mange andre land). Dette er ingen spøk. Det lønner seg ikke å kødde med staten.
Begrepet nasjonalisme slik det ofte brukes politisk er nesten alltid rasistisk. “Nasjonalt sinnelag” er ikke et uttrykk som har hatt noen positiv betydning siden Den andre verdenskrig. De som hopper paradis rundt disse grensene må ta seg i akt så de ikke trår helt feil. Staten har i motsetning til oss mennesker evig liv og derfor nok av tid til å utmatte selv den mest entusiastiske revolusjonære. Det norske samfunnet av i dag har en multietnisk og multikulturell befolkning. Man behøver ikke å like dette men slik er det. Vi hadde en blåbrun regjering en stund. Erna Solberg vil bli husket av historien som den første norske statsleder siden Vidkun Quisling som tok fascister med seg i regjeringen sin. Dette kan skje igjen. God politisk håndhygiene er åpenbart mindre viktig for partiet Høyre enn regjeringsmakt. Imidlertid er det såkalte Fremskrittspartiet for det meste en uryddig forsamling av inkompetente fjøsnisser som ikke ville overlevd i noe normalt politisk parti, så det kan hende det går an å styre dem med litt kløktig bruk av sukkertøy og ridepisk, men jeg er ikke optimistisk. Vi får se. Ting skjer i Sverige som får norske nynazister fra Fremskrittspartiet og utover til å bli helt klamme i hakket sitt av fryd. Det er ennå noen dager igjen til de holder Riksdagsvalg. Er vi like dumme som amerikanerne? Det gjenstår å se. Svenskene har aldri vært helt gode sånn sett. Kung Klauwn (uttalt med Skånedialekt) kan komme til makten, inspirert av høyreekstreme bevegelser i andre land. Vi andre får dømme med den forstand vi har.
