Jeg vet ikke om vi noensinne har hatt egen kongelig rumpetjener i Norge – de diagnostiske funksjonene har antagelig påfalt medisinere mens selve håndarbeidet ble utført av majesteten selv – men fra og med Henry VII, den første av de såkalte Tudorkongene, var stillingen Groom of the King’s Close Stool i kraft av sin intime karakter betraktet som en av de fremste og mest direkte maktstillingene ved det engelske hoffet. Jobben består kort fortalt i å “assistere” kongen under gjennomføring av den daglige toalettfunksjonen, inkludert det å holde et øye med ekskrementenes kvalitet, for om mulig å oppdage eventuelle sykdomstegn på et så tidlig tidspunkt som mulig. Hvordan foregår sånt i praksis?
Det skal vi overlate til leserens fantasi, eventuelt deres kompetanse i bruk av nettbasert søkemotor, men uansett hva man lander på av “bilder i hodet” er det ikke til å komme forbi at stillingen innebærer stor “nærhet” og fortrolighet, fordi man slipper jo ikke hvem som helst helt oppi den nakne rumpa si. Eller gjør man det? Jeg er ingen ekspert på moderne skikk og bruk, men jeg er ihvertfall skeptisk til å ha fremmedfolk oppi skrevet. Såpass konservativ må man ha lov til å være uten å bli beskyldt for å være urimelig prippen av seg. Rumpevask kan sikkert ellers gå litt sånn på kryss og tvers av den majestetiske verdighet, men selv i dag føler jo folk seg bedre og mer presentable hvis rumperegionen er rimelig ren og luktfri, så vi må anta at dette ble betraktet som en av de berømte “livets nødvendigheter” som bare må godtas for hva de er. Vask, stell og hygiene i en større forstand er det beste grunnlaget for å fremstå som stilig, noe som selvsagt er ekstra viktig hvis man har en høy regjeringsfunksjon. Tanken er at hvis folk skal “ta deg på noe” så skal det ihvertfall ikke være så banale ting som at man har flekker i bukseræva samtidig som man lukter bæsj.
Nå i våre dager betraktes det som en selvfølge at folk viser en viss grad av dekorum i sin generelle fremferd når diverse affærer tilknyttet statens drift, internasjonale avtaler og annen “høypolitikk” skal drøftes. Menn skal være kledd i diskret farget dress og kvinner i en “lite oppsiktsvekkende” drakt av noe slag (både skjørt og bukser fungerer). Poenget er at ikke noe av dette skal bli til et samtalegrunnlag, verken der og da på stedet eller i media etterpå. Et vellykket antrekk skal være slik at folk bare trekker på skuldrene. Ingen kommentar. En politiker har rett og slett gjort noe galt – enten med vilje eller fordi de er en jævla kløne – hvis folk fokuserer mer på antrekket deres enn på det de prøver å si. Er vi enige om det? Vi fortsetter uansett. Alle vet at folk henfaller til posisjonen “evneveik fjott” hvis de oppnår full frihet og alt gratis, av den enkle grunn at når ingen lenger “utfordrer dem” på noe slags plan og noe slags vis, så behøver de jo ikke skjerpings og klar tenkning. Alt fungerer til deres fordel uansett. Dette er det postmoderne luksuslivets skjulte forbannelse. Jeg har selv møtt folk som – i godt voksen alder – ikke angang aner hvordan man skifter en jævla lyspære. Konsekvensen av at livet blir gjort enkelt er at folk henfaller til materiell inkompetanse. Hvor “farlig” er dette? Det kommer an på hva slags forhold man er nødt til å leve under. Hvis man aldri i livet har behøvd å løfte en finger for å løse noe slags praktisk problem som helst så vil det vel følge naturlig av dette at man ikke aner “hvordan ting gjøres” hvis forholdene endrer seg.
Uten at jeg skal trekke frem noen eksempler så finnes det et antall filmer, bøker og annet hvor dette temaet blir tatt opp til komisk behandling. Si for eksempel temaet “byfolk som må tilpasse seg gårdslivet” og den typen ting. Du vet. Full frontal kulturkræsj på den ene eller den andre måten. Handler dette om klasse og klasseskiller? Kanskje. Jeg vet ikke. Men alle som tilhører “de arbeidende klasser” liker typisk eventyr og fortellinger om hvordan “overklassen” kløner og sliter hvis de brått og uventet må forholde seg til vanlige folks livsstil. Dette er klassiske moralhistorier om hvordan folk får som fortjent i kraft av sin egen etferd og tilpasningsdyktighet. Dessuten er det ofte litt sosial sadisme involvert, for eksempel som når en arrogant person fra øvrigheta “møter veggen” på en latterlig måte. Når de så å si blir “kledd nakne” i den brutale og banale virkeligheten hvor flesteparten av alle mennesker lever og dør. Finnes det klassehat i dagens Norge? Det vet jeg ikke noe om, men man hører jo noen ganger snakk om denne mystiske “eliten” som liksom styrer alt sammen, eller noe. Jeg vet ikke engang hva det betyr. Hvem er eliten? Kronprinsen? Jens Stoltenberg? Freddy Kalas? Gudene vet. Det er vel kanskje også noe av poenget, er det ikke? Hvis man vet hvem de er så blir jo ting mer “personlige”. Fyren har et fjes. Det er ikke bare en skyggeaktig maktinstitusjon som befinner seg et sted langt borte fra deg.
Selv kjenner jeg ingen som i fullt alvor hater overklassen, eliten, eller hva man skal kalle det. Alt jeg registrerer er vanlig mobbing og vitsing når noen driter på draget, som verken er her eller der. De går jo løs på hverandre også når det er noe i den kategorien av hendelser. Sånt må man bare utholde, særlig hvis man selv har valgt “å stille seg lagelig til for hogg” med høy profil i den offentlige interessesfæren. Jeg mener, det er jo begrenset hvor interessant det er når en eller annen vanlig kødd gjør noe dustete, men vi kan smi komedie i mange dager etterpå når folk i høye stillinger leverer en blemme. Etter min mening er det rimelig å si at Norge i det store og hele er et jevnt samfunn. Vi driver ikke med svære ritualer for å poengtere at noen er viktigere enn andre, ihvertfall ikke ut over det enhver dust forstår som praktiske nødvendigheter tilknyttet stillingens funksjon. Tenk over saken. Det er ikke sensasjonelt hvis “noen på jobben” havner på fylla og sier mange dumme ting på nettet og ellers, men det er litt skandaløst når stortingspolitikere viser slik atferd. Man får liksom litt mindre respekt både for det aktuelle individet og partiet/stillingen de representerer. Igjen henviser vi til dekorum, eller om du vil; verdighet. Hvis man har en høy stilling må man oppføre seg deretter. Selv om du “bare” er formann for et arbeidslag som er på et sted for å gjøre en jobb så forventes det at du må være “den voksne i situasjonen” og fatte slike beslutninger som er nødvendige for generell fremdrift av hva det enn er dere driver med. Du kan aldri være “en av gutta” hvis du er sjefen, fordi det ligger i sakens natur at alle vil snu seg og peke på deg hvis det oppstår “spørsmål” etterpå. Det er dette som kalles “å ta ansvar”. Før, under og etter “det som skjer”. Hvis alle har akseptert at du er den som styrer så må du for fanden også styre, ikke bare prate og tøyse. Roret er ditt. Vis at du skjønner hva du driver med.
Jeg vet ikke hvorfor, men det virker passende å avslutte med litt skranglete reggae:
