For meg personlig går det en skarp skillelinje gjennom året 1982. Jeg sorterer ting i før og etter, fordi jeg tilbrakte årene 82-83 i marinen og hvert år teller når man er mellom 15 og 20 år gammel. Alt er dramatisk. Alt er viktig. Alt skjer for første gang for deg. En av omgangsvennene mine fra perioden 78-82 var Joachim “Jokke” Nielsen. Vi beholdt naturligvis kontakten senere også, men han var interessert i dette med å være rockestjerne mens jeg var mer hypp på å være kriminell. Vi var begge like seriøse i forhold til karrièrevalget. Noen ganger møttes vi for å drikke øl og mobbe borgerne, som regel i Studenterlunden på Karl Johans gate i Oslo. Sluskesentralen. Men i hovedsak hadde vi våre egne liv som ikke harmonerte godt oversens. Vi var ikke “nære” utover 80-tallet. Vi bare hang sammen av og til.
Det er ikke sant at jeg savner Joachim Nielsen “punktum” fordi det er visse forbehold. Jeg savner alderen. På den tiden da han døde hadde vi nesten ingen kontakt. Vi ville sikkert ha hilst og pratet litt hvis vi traff hverandre tilfeldig, men ved dette tidspunktet var vi ikke egentlig “kompatible”, vi ville ikke ha hengt sammen og gått på byen eller noe sånt, vi ville bare ha pratet litt. Vi var forsåvidt “brødre” men det var i 1979, mens folk var minst like imponerte av Joy Division og Tubeway Army som av The Clash (veldig oppskrytte). Vi var en gjeng med fjortiser som hang sammen en stund sent på 70-tallet — og noen av dem lever ennå. Vi hadde det ikke bra. Alle var veldig misfornøyde. Alt var vanskelig.
Hvorfor døde Joachim? Teknisk sett fordi han feilvurderte hvor sterk den aktuelle dosen med heroin var, men realistisk sett fordi han hadde mistet interessen for å leve. Det er ihvertfall hva jeg tenker. Han var aldri særlig “optimistisk” som type. De som ikke kan se den mørke siden ved hele komponistgjerningen hans kan ikke se Joachim Nielsen. Han var ikke den festsangeren han ofte blir i muntre forsamlinger nå for tiden, med øl og hei og hå, han var en vedig ettertenksom fyr — og han var veldig bevisst på “skillet melleom de to verdenene”. Det var ikke heroin som tok livet av Jokke, det var trangen til å stadig gå enda et skritt lengre. Plutselig kommer stupet.
