Med kjønnsidentitet forstår man individets personlige og subjektive opplevelse av seg selv som henholdsvis mann eller kvinne, trans, intersex, ukjønnet eller noe annet. Opplevelsen av kjønnsidentitet har ikke sete i kjønnsorganene, men i hjernen. Forskning på utvikling av kjønnsidentitet viser at subjektiv opplevelse av å være ett kjønn kan være forskjellig fra kroppen (kjønnsinkongruens), og den subjektive opplevelsen kan gå i flere retninger: mann, kvinne, flytende kjønn, avvisning av kjønn, transkjønn, ikke-binært kjønn eller andre personlige opplevelser av kjønn. Kjønnsidentitet synes for de alle fleste å være varig. Selv ved store hjerneskader, svulster, hjerneblødninger eller demens er det ikke påvist endring av kjønnsidentitetsopplevelsen. Hvordan vi kler oss og ter oss avspeiler hvordan den enkelte «forhandler» med omverdenen for å finne bekreftelse for sin opplevelse av kjønn. Gjennom hvordan vi står fram i verden, forteller vi om vi opplever oss som menn, kvinner eller noe annet. Atferden speiler identitetsopplevelsen.
Altså, jeg vet jo godt hva seksualitet er; som seksti år gammel cis-het mannhore med mye og tungt kroppslig erfaringsmateriale fra den internasjonale sadomasochismens surrealistiske pornoverden. Spørsmålet er bare om jeg klarer å formulere det på en måte som ikke drar alt for mye i retning av verbal motorsagmassakre. Folk blir jo skremt og holder seg for både øyne, ører og nese med alle sine seks mentale armer. Det jeg typisk gjør for å etablere en “objektiv referanseramme” er å google begrepene og lete meg frem til en “skolebokdefinisjon” av det temaet jeg ønsker å ta opp. Det første som kom opp som søkeresultat for ordet “seksualitet” var – som det ofte er – Wikipedia. For ordens skyld: Jeg er klar over de mange metodiske svakhetene tilknyttet Wikipedia, slik at man bør være måteholden med entusiasmen, men min erfaring er at “på det jevne” så er Wikipedia en god ressurs i forhold til å etablere hva ordene egentlig betyr. Enda bedre er imidlertid Store norske leksikon som derfor er de jeg bruker mest — her, linket ovenfor, i sitt underbruk Store medisinske leksikon. Artikkelen deres om seksualitet var ganske lang og – som jeg oppdaget etterhvert – ganske imponerende. Før jeg kom til slutten tenkte jeg at dette må være skrevet av Elsa Almås, og det var det. Imidlertid var også Berthold Grünfeld oppført som forfatter, så da tenkte jeg jøss lever han ennå? men artikkelen kan jo være hvor gammel som helst, eventuelt med noen senere oppdateringer. Seksualitet er jo ikke akkurat noe nytt fenomen.
La oss vende blikket mot den femte romerkeiseren; Nero. Som alle vet ble han i det herrens år 68 drept – eller rettere sagt “oppfordret til å begå selvmord” men det gjør jo samme nytten – og deretter fulgte den første borgerkrigen i Roma siden Marcus Antonius og alt styret med Cæsar, Cleopatra og det ene med det andre. Perioden etter Neros død kalles “året med fire keisere” — først Otho, Galba og Vitellus i rask rekkefølge, før Titus Flavius Vespasian tok roret og etablerte det andre romerske keiserdynasti, Flavianerne, etter at den siste Augustiner, altså Nero, avrundet den delen av imperiet som folk flest typisk vet mest om. Du vet. Caligula, Claudius og de der. Blant Flavianerne fantes det en jødisk adoptivsønn, Flavius Josefus, som opprinnelig kjempet mot Vespasian mens han ennå var en general i Neros tjeneste, gitt det oppdrag å overvinne og underkaste seg jødenes rike. Josefus ble imidlertid tatt til fange og gjort til husslave hos Vespasian etter at han påsto at keiserverdigheten tilhørte ham, slik at da han faktisk ble tilbakekalt til Roma og tilbudt keiserjobben så ga Vespasian Josefus frihet som romersk statsborger og “venn av keiseren”. Deretter levde han formodentlig lykkelig resten av sine dager, det vet vi ikke noe om, det vi vet er at han brukte tiden til å skrive. Josefus er jo en av klassikerne som tilhører pensumet for klassisk dannelse. Nå finnes det imidlertid så mye slags lesestoff her i verden. Hvem kan si hva folk “bør” lese? De har uansett ikke tid til alt, men jeg vil likevel oppfordre folk til å legge bibelen til sin obligatoriske leseliste. Selv om mye – for ikke å si størstedelen – bare er rohypnotisk vrøvl og forbannet dikt så bør man likevel kjenne de kulturelle referansepunktene. Du vet hvordan det er. “Der Gud bygger en kirke bygger Fanden et kapell” som folk sier. Det som skal nevnes her er imidlertid at Josefus nevnes ofte som forfatter av Det nye testamentet, med all sin romervennlige propaganda, og dette betraktes som en konspirasjonsteori på linje med den om at Edward de Vere “egentlig var Shakespeake” — fordi jo mer man studerer saken jo vanskeligere blir det å motbevise påstanden, selv om den selvsagt heller ikke lar seg bevise i noen akseptabel forstand. Det blir bare hengende. Ja det er mulig men er det sannsynlig? Der står saken.
Hvilket bringer oss til alles største nettfavoritt, konspirasjonsteoriene. Folk flest er like lykkelig uvitende om “det parareligiøse feltet” som de er til parafilier, altså “avvikende seksuelt objektsvalg” som det heter på teknisk språk. Da jeg googlet ordet seksualitet ble jeg først litt deprimert over hvor infantil Wikipedias artikkel var – herregud disse evneveike trollene vet jo ingenting om noenting – men etterpå ble jeg desto mer optimistisk av Elsa Almås sitt verk, faktisk til en slik grad at jeg linket det opp for å sette støttehjul på leserens metaforiske sykkel, noe jeg vanligvis ikke gjør. Som regel bryr jeg meg lite om hvorvidt folk selv gjør søk etter “flere data” eller ikke. Men dette var bra på en svært saklig og ryddig måte. Som alle vet befinner mesteparten av folks idèer om seksualitet seg innenfor rammene av barnerimet “kuk og fitte skal sammen sitte” slik at hvis en situasjon ikke inneholder “penisaktivitet” så kan den per definisjon heller ikke være seksuell. Sånn er det jo bare. Du vet. Biologi og forplantning. Seksualaktens formål er jo å plassere et kvantum ejakulat tilstrekkelig nært hunnens livmorsåpning til at befruktning kan finne sted. Halleluja. Livets mysterium ligger i kroppsvæskenes logistikk. Enhver form for “ideologi” som ikke støtter prinsippet om kjønnet formering – med tilhørende parringsritualer – må være å betrakte som subversiv, enten den eksisterer i objektiv forstand eller den bare er en fantasi hos noen som lider av paranoide tvangsforstyrrelser. Søkeordet man bør begynne med i dagens seksuelle virkelighet er imidlertid BDSM. God tur, forsåvidt. Akronymet ble konstruert som et ledd i strategiene mot AIDS, da man av åpenbare årsaker følte et behov for å kartlegge “hva som egentlig finnes der ute” i forhold til seksuell varians og den relative smitterisiko som følger av de respektive aktiviteter. Du kan si at BDSM omfatter sekkeposten “annet” etter at man har gjort seg ferdig alt man kan komme på av “normale” måter å forholde seg til sin egen og andres seksualitet. Alt du kan forestille deg finnes der, samt enda mer som du slett ikke kan – eller engang vil – forestille deg. Seriøst. Det eneste formalkravet er at det skal være samtykkende/frivillige aktiviteter mellom voksne og myndige individer som forstår hva de gjør. Altså ingen uskyldsfrø, ingen evneveike, ingen rusa personer og ikke noen slags syk jævelskap som medfører permanente fysiske og psykologiske skader. Resten er et forhandlingsspørsmål. What’s your pleasure, Sir? som cenobittene sa så innsmigrende i filmen Hellraiser, som forresten var diktet opp av en praktiserende sadomasochist.
På samme måte som det ikke egentlig finnes noen grenser for hva slags sprø ting som gir folk et seksuelt kick så finnes det heller ingen grenser for hva slags “forklaringer” folk klarer å komme opp med i forhold til livet, verden, menneskeheten, kulturen og det ene med det andre. Vår art er jo i det store og hele en slags ganske interessant form for sinnssyke aper. Vi oppfører oss temmelig snålt sammenlignet med de normale dyra. Vi vet ikke hvorfor det er slik, men de fleste antar at det handler om seksuell seleksjon, det vil si at hunnene innenfor vår art gjennom lang tid har foretrukket å formere seg med de mest “interessante” hannene — altså ikke de sterkeste, vakreste, rikeste eller hva det nå skal være, men de som har oppvartet hunnene på fantasifulle måter og fått dem til å føle seg vakre og lykkelige. Siden kan vi observere det samme som i mange andre dyrearter, det vil si at hunnen foretrekker å la seg befrukte av de “spennende” hannene, men hun velger å bygge rede sammen med de som er “stabile”. Dette var vel mer eller mindre hva Darwin så for seg, og jeg har ikke oppdaget noe gjennom livet som på en overbevisende måte antyder at det er noe annet som foregår. Det eneste saklige vi kan innvende er at de som på individuelt nivå har tatt en stor grad av bevisst kontroll over sine egne livsfunksjoner vil også typisk havne “utenfor programmet”, eller bli avvikere om du vil. De ønsker seg noe “mer” enn bare mekanisk jukking i misjonærstillingen (og bare for å avle barn), så de prøver som best de kan å gjøre seksuallivet sitt mer interessant med alskens leketøy og hjelpemidler, hva vet jeg, saken er uansett at det selges mye sånt både på nettet og i mer eller mindre kleine butikker hvor folk sniker seg rundt med blikket lavt og skuldrene høyt. Uansett, for de som ønsker en – passende eller upassende – bibelsk referanse så kan jeg henvise til Bernhard de Clairvaux og hans avhandling om Salomos høysang, hvor han begynner med ordene veien til Guds kjærlighet går gjennom kjødets fysiske kjærlighet som man kan tolke fritt. Jeg tror ikke han mente å “oppfordre til utukt” men på den annen side så sier han jo det han sier, som betyr at han forstår det han forstår. Mange hevder jo at det finnes en egen dedikert “sex-energi” i menneskekroppen som man kan ta kontroll over og utvikle i den eller den retningen, hvilket mer eller mindre korresponderer med det gamle begrepet seksualmagi.
Saken er uansett at hjernen er vårt største og mest dominante kjønnsorgan. Det er et velkjent fenomen at hvordan folk tenker kan gjøre dem sexy eller usexy, alt ettersom, slik at uansett hvor tiltrukket man eventuelt følte seg i utgangspunktet; så snart noen slipper en sosial gigablemme i løpet av parringsspillet så klarer man bare ikke å komme seg forbi dette punktet senere. Kjeftens glød, lystens død. Dette er ikke et etablert ordtak, det er bare noe jeg fant opp her og nå. Men alle vet at det er sant. Det mest effektive prevensjonsmiddel er en fem minutter lang samtale om politikk, religion eller noe annet slags kontroversielt tema med den aktuelle kandidaten. “Informasjonsbomber” har kverket mye lyst mellom mennesker, det er ihvertfall sikkert. Men noe skal man jo ha å snakke om i de tidlige stadiene av “utforskning” mellom partene, man kan jo ikke bare sitte der og holde kjeft som en annen tosk, man må vise noe, dokumentere at man forstår seg på liv, lyst og lek, ellers kommer aldri i verden dette opplegget til å føre noe sted. Alle vet hvordan dette virker. Å være kjedelig er den verste måte å avvikle de første stevnemøtene. Da er sjansen stor for at det ikke blir noe mer utav dette prosjektet. Ser du hvor dette bærer hen? Darwin hadde sannsynligvis rett i at menneskesinnet er et produkt av seksuell seleksjon. Anstrengelsene med å gjøre seg tiltrekkende for attraktive partnere har over tid medført dette organet som så ofte er så håpløst ute av kontroll, men hva kan man gjøre? Vel, det skal jeg fortelle deg her og nå. De smarte blant oss skjønner at hjernen er et øverflødighetshorn med begrenset praktisk nytteverdi, så de bruker den til å skape vakre ting som ikke har andre formål enn å feire lysten og gleden — mens de evneveike henfaller til dyster fantasering rundt “meningen med livet” og annet sånt fjas, som invariabelt har en tendens til å ende i konspirasjonsfantasering. Du vet. Leting etter de som har skylda for all jævelskapen i verden og den typen ting. Sånt som livets tapere gjør mens de venter på at døden skal komme og hente dem.
