Mystiske ting skjer i Wales

Blant de som er opptatt av denslags finnes det mange som mener at Wales – Hen Wlad Fy Nhadau – har det kuleste av alle verdens flagg, med sin karakteristiske røde drage. Dette har jeg ingen mening om, men jeg ser poenget. Motivet på toppen er jo i en klasse for seg selv — mens bakgrunnen ligner en rekke andre land som har tofarget flagg, som Ukraina og Polen. Men nok om det, saken er at de nylig avholdt lokalvalg i Caerphilly hvor innbyggerne stemte inn et annet parti enn Labour (Arbeiderpartiet) for første gang på hundre år. Et bemerkelsesverdig resultat, med andre ord, som mange tar som et signal på hvor upopulær regjeringen hans Keir Starmer egentlig er. Valgets vinnere var Plaid Cymru – som tilsvarer omtrent det samme som SNP (“Scottish National Party”) i Wales – med 47% av stemmene, så kan jo folk tolke dette som de vil. Det passer inn i et mønster med saktegående, full oppløsning av “Det forente kongedømmet” etter at Brexit – som først og fremst var en engelsk greie – snudde opp og ned på hele virkeligheten der borte.

Som alle sikkert husker foregikk det er usedvanlig skittent spill for å bli kvitt den populære Jeremy Corbyn som leder for Labour, i regi av den machiavellistiske Morgan McSweeney, og erstatte ham med den sjarmløse teknokraten Starmer som vi kan si ligner på Tony Blair i de fleste henseender, bortsett fra at han har null karisma og heller ikke noe særlig bra politisk gangsyn. Hva som var den langsiktige strategien bak dette sjakktrekket kan man lure på, men “tilpasning til USA” er en nærliggende tanke, med særlig vekt på en nærmest ukritisk støtte til Israel. Komplottet mot Corbyn handlet jo om at han angivelig var så antisemittisk at han var uegnet som leder for Storbritannias største parti. De seilet uansett gjennom forrige nasjonalvalg med sterk medgang i forhold til det historisk upopulære Tory (“de konservative”) og sikret et gedigent flertall for Labour — som siden har gått fullstendig “opp i røyk” på meningsmålingene. Hvis det hadde blitt avholdt valg nå i dag ville sannsynligvis Reform UK – nazipartiet hans Nigel Farage – ha sikret rent flertall i parlamentet, noe som uten tvil ville ha betydd slutten for det vi kjenner som The United Kingdom of Great Britain and Northern Ireland.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Hva fremtiden vil bringe er notorisk vanskelig å spå om, men for øyeblikket ser det ut som om både Labour og Tory har blitt desimert ned til små tullepartier i kraft av sin egen fraværende evne til å forene britene rundt en fornuftig politikk som tar hensyn til hva befolkningen faktisk etterspør heller enn hva “eliten” – et antall av 20-30.000 rike individer – ønsker seg. Demokratiske valg henger jo på hva flertallet vil ha, uten hensyn til særinteressene. Flertallet trodde åpenbart at Labour under Keir Starmer ville snu den dødbringende innstrammingspolitikken (“austerity”) som kjennetegnet Tory gjennom de fjorten årene siden David Cameron ble statsminister i 2010. Landets institusjoner har jo forfalt i en nærmest katastrofal grad slik at i dag er det “ingenting som fungerer” i offentlig sektor mens det samtidig skapes stadig flere milliardærer. Det finnes med andre ord penger i Storbritannia, det er bare at de blir systematisk kanalisert inn i private hender, mens skoler, sykehus og politistasjoner bokstavelig talt faller ned over hodene på folk — og vannverkene betaler ut aksjeutbytte i stedet for å oppgradere infrastrukturen, slik at det nå flyter ekskrementer i britiske elver og vannveier på en daglig basis. Storbritannia er i praksis like konkurs nå som det gamle Sovjetunionen var i året 1990, men av den motsatte årsak. Det vil ta flere tiår å få ting på stell igjen. Hvem har lyst på jobben?

Vi avslutter med singelen fra Martröd sitt nye album, som slippes i desember. Genialt bra. Løp og kjøp.