Entrisme er en trotskistisk strategi, som opprinnelig ble anbefalt av Lenin da han foreslo for de engelske kommunistene å melde seg inn i Labour, som går ut på at medlemmene av et trotskistisk parti melder seg inn i en annen organisasjon, av enten kommunistisk, revolusjonær, sosialistisk eller reformistisk retning, og arbeider internt i partiet for å verve medlemmene til sitt eget parti. Strategien er som regel tidsbestemt ut fra en analyse av om trotskistene kan vinne flere medlemmer. Hvis de kommer frem til at de ikke kan, melder de seg ut av det andre partiet.
(Wikipedia)
Entrisme er med andre ord en typisk trojansk strategi som er tofoldig, idet den handler om å verve medlemmer til sitt eget parti mens man samtidig undergraver plattformen til en “politisk konkurrent”. Selv om entrisme opprinnelig kommer fra repertoaret av trotskistiske knep og tjuvtriks umiddelbart før, under og etter den russiske revolusjon appellerer det subversive elementet av “kontraspionasje” også til andre og kanskje litt uventede revolusjonære tiltak og bevegelser, jeg tenker spesifikt på dagens alternativhøyre (“alt-right”) og deres praksis med å jobbe målrettet for å få “sine” folk inn i så mange politiske samfunnsfunksjoner som mulig, fra det minste og mest lokale til det største og globalt internasjonale. Overalt hvor det finnes en åpning går de inn for å stille en representant til valg. Dessuten oppfordres folk til å starte blogger og registrere profiler i sosiale media, til og med etablere seg på Tik-Tok og denslags, for å jobbe med “påvirkning” av den politiske opinionen. Alle monner drar, som ordtaket sier. Alternativhøyre er – som navnet antyder – designet for å være “et alternativ til de tradisjonelle høyrepartiene” og begrepet alt-right ble enten lansert direkte av bevegelsen selv eller brukt som begrep om dem av en journalist og siden umiddelbart snappet opp og tatt i bruk blant annet av lederskikkelsene Richard Spencer og Steve Bannon. Det er ikke enighet om akkurat denne detaljen, men det er heller ikke viktig for noe annet enn akademisk flisespikkeri.
Leder og guru for alternativhøyre er for tiden Donald Trump, som av mystiske årsaker – jeg forstår dem ihvertfall ikke, og det tror jeg ikke de mange høyreradikale som ikke er “hypnotisert” av denne snåle karakteren forstår heller – har virket samlende og inspirerende på hele bevegelsen, inkludert også her i Norge, hvor “de vanlige synderne” selvsagt har omfavnet sjarlatanen Trump med nærmest kvalmende entusiasme. Jeg håper leppene mine føles myke mot ræva di, sjef. Jeg antar at “man tager hvad man haver” som Henriette Schønberg Erken sa, eller som i dette tilfelle; man må kaste seg på det toget som faktisk går, ikke det toget man skulle ønske gikk. Derfor har vi nå dette litt absurde karnevalsopptoget av riff raff som er villige til å drepe og dø for Donald Trump. De har allerede laget til et stort “Horst Wessel” aktig opplegg rundt det de nå kaller “gislene”, altså de som er dømt for skadeverk, vold mot politiet og forskjellig annet etter å ha vært med på å storme kongressen den 6. januar 2021. Det hele er ganske groteskt. Saken er uansett at de har et akutt naziproblem – en infeksjon, om du vil – i de engelsktalende landene (men særlig USA), med forgreninger også til Norge. For eksempel er det her på plattformen agitasjon til fordel for alternativhøyre – altså nazistene – så å si hver eneste dag, og ingen synes det er noe unormalt i det. Nettopp derfor gikk det så jævlig til helvete i Tyskland på 30-tallet; fordi folk enten ikke brydde seg – de “passet sine egne saker” – eller fordi de fikk tilfredsstilt sin egen sadisme på diverse smålig vis underveis, selv om alle etterpå forsikret om at ingen kunne ha skjønt hvor galt det kom til å gå. Ikke desto mindre var det mange som så “skriften på veggen” og sa fra både ofte og høyrøstet, uten at dette hjalp. Toget var allerede i bevegelse. Resten er som man sier historie. Eller ihvertfall har det vært det helt frem til nå, når folk igjen har begynt å omfavne “det autoritære”, drevet av mer eller mindre kamuflert rasisme og ellers det vanlige surriballet av paranoide vrangforestillinger.
Skal vi snakke om jøder? Jeg synes ikke det. Temaet er litt upassende i disse tider. Dessuten er det et poeng at selv om man overser hele holocaust med alle sine gasskammere og massegraver, så var – og er – nazistene ille nok som det er. Selv om vi kutter hele verdenskrigen ut av bildet var dette noen ordentlig onde jævler som ikke vek tilbake for noen slags ugjerninger og maktovergrep – opp til og inkludert drap – mot alt de oppfattet som “politiske motstandere” og øvrige uønskede elementer i samfunnet. I de første få årene etter at Hitler overtok som statssjef i Tyskland var han en “kontroversiell” figur i utlandet – inkludert Norge – som mange uttrykte beundring overfor, mens andre avviste ham som den livsfarlige galningen han senere så grundig dokumenterte at han faktisk var, men før kanonene begynte å drønne gikk det jo noen år med “gjenreisning av Tyskland” på tildels dramatisk vis, med flagg og hornorkester, begeistrede folkemasser og det ene med det andre. Opplegget til det tyske nazipartiet ble ivrig kopiert også i andre land. Bevegelsen hadde stor fremgang på 30-tallet. Sannsynligvis hadde de selv også en beruset følelse av “udødelighet” i perioden mellom overtagelse av regjeringsmakten i 1933 og frem til krigslykken begynte å snu mot slutten av 1941. Siden gikk det jo bare noen år før galskapen tok slutt “inntil videre”. Da ble det “oppgjør på kammerset” i forhold til alle de som hadde opprettet nazipartier i andre land, hvorav mange av dem hadde vært okkupert og temmelig dårlig behandlet av tyskerne. Det ble som det ble, først en periode preget av mange ganske stygge greier, før ting etterhvert roet seg ned. Foreløpig går det ikke an å si noe om hvordan det vil gå denne gangen. Alt vi kan si er man finner i det store og hele de samme typene i de samme rollene nå som på 30-tallet, enten vi snakker om tilhengerne eller motstanderne av politisk autoritære regimer og “samfunnsdisiplin”. Forbindelseslinjene mellom fascisme, nazisme, falangisme og så videre for hundre år siden og dagens “alternativhøyre” er så latterlig åpenbare at man skulle ikke tro det var nødvendig å peke på dem, men på den annen side så er jo “folk flest” minst like sløve nå som for hundre år siden. De sitter fast i sirupen, så å si. Jobb, familie og hverdagsliv. Alt føles helt normalt for dem helt til det plutselig ikke gjør det lenger, men da er det noen år for sent. Toget lar seg ikke stanse nå. Du skulle ha sagt noe mens det fortsatt var lov å si noe.
