Noe litt paradoksalt er at jeg fikk alltid gode karakterer i orden og oppførsel på folkeskolen, til tross for at jeg var en ganske infam drittsekk, noe jeg forsåvidt fortsatt er, bare at nå er jeg stor og vet mye mer om hva som foregår “bak kulissene” i vår verden. Da jeg var liten var jeg bare sint fordi jeg oppfattet verden som urettferdig. Nå skjønner jeg hvorfor det er slik. Er det et fremskritt? Jeg føler meg ikke lenger sint fordi ting er som de er — og ikke som de “kunne ha vært” gitt menneskehetens kunnskaps- og ressursgrunnlag. Det ordet jeg ville bruke for å beskrive min nåværende grunnholdning er “oppgitt”. Ikke fullstendig resignert men uten noe egentlig håp om at våre forbedringspotensialer noensinne vil bli realisert. Hva skal man liksom gjøre da? Ingen er interessert. Folk flest lever innenfor knappe tidshorisonter. Riktignok har de mange planer og ting som de snakker om, men hvis man skal dømme folk på atferden deres så er de motivert av kortsiktig vinning først og fremst. Attention Defeceit and Hyperactive Disorder – ADHD – er like mye et kulturfenomen som det er en personlighetsforstyrrelse hos enkelte individer. Ting skal gå fort i våre dager. Det er meningen at det skal være slik. En typisk privatøkonomi regnes fra lønning til lønning og følelsen av at pengene aldri helt strekker til er svært alminnelig ute blant folk i dagens Norge. Det henger en “hvileløs” atmosfære over hele smæla, egget frem av alskens selvhjelpsguruer som preker om budsjettering, effektivisering og personlig utvikling. Slik kan du få mer ut av hverdagen var en typisk magasintrend allerede i “den gamle verden” – altså før internettet kom – og ting har ikke blitt bedre siden da.
Ganske nylig har jeg oppdaget en “snakkis” blant fagøkonomer. Pead. Peak Advertising. En utbredt følelse av at vi har passert noe slags metningspunkt i forhold til hvor mye halvunyttig stash det egentlig er mulig å prakke på forbrukerøkonomien. Det virker som en av disse idèene som plutselig dukker opp – sannsynligvis fordi noen formulerte ut konseptet – og siden sprer seg på eksplosjonsartet vis, grunnet i det forhold at mange har observert det samme, men det har både vært litt vagt og de har manglet de rette ordene å sette på ting. Som alle vet skrev Marx om varefetisjisme – altså at bytteverdien som kjennetegner en vare i det kapitalistiske systemet (prisen) fremstår som en iboende egenskap ved selve varen – som i prinsippet er den illusjon som motiverer folk til å betale gode penger for alskens verdiløst skrot og deretter føle seg lurt av aggressive selgere samt ikke minst reklamebransjens markskrikere. Det er jo nettopp her skoen trykker. Jeg er på ingen måte ferdig med å etterforske disse ryktene om “peak advertising” men èn tidlig tanke som treffer meg er at folk har jo vært drit lei av reklame i flere tiår — ihvertfall til en sånn grad at de snakker om hvordan de føler seg både fysisk nedlesset av “uadressert post”, antastet av frekke telefonselgere og visuelt forurenset av gigantiske reklameplakater hvor enn de snur seg. Sånn er det på nettet også, bare at de nye reklametrendene handler om profilbasert segmentering av oppmerksomhetsmarkedet, det vil si at den reklamen du får på telefon og PC er mer eller mindre skreddersydd til den “profil” reklameagenturene har tildelt deg. Kundekategori Pimpelipim. Det mest sjarmerende med det hele er imidlertid det grunnleggende faktum at reklamen virker uansett hva vi ellers måtte mene om den. Det er “informasjon” som blir sett, oppfattet, assimilert og katalogisert av underbevisstheten helt uavhengig av hva som foregår i den våkne delen av tenkamentet. Dette har reklamebransjen alltid visst. Deres forbindelse til den politiske propagandaens verden har også vært en nisse på lasset hele veien. “Den moderne reklamens far” Edward Bernays (1891-1995) var faktisk en stor inspirasjonskilde for nazistenes propagandaminister Goebbels, særlig dette med at det spiller ingen rolle om en påstand i utgangspunktet er sann eller usann. Hvis den blir gjentatt ofte nok vil den bli akseptert som sannhet ute blant folk. De programmerte jo for eksempel tyskerne til å hate og frykte jødene.
Noe annet som jeg husker fra det sene 70-tallet er begrepet informasjonsmetning. Når man bombarderer folk med så mange inntrykk at hjernen deres går helt i stå. For mitt eget vedkommende plukket jeg opp dette begepet gjennom science fiction litteratur, men jeg antar man vil finne det også for eksempel i de mediekritiske arbeidene til Walter Benjamin (1892-1940). Det er uansett ment å være betegnelsen for når man er “full” — det vil si at man klarer ikke å ta til seg flere data. Hjernen spinner allerede i full tilt. Ved den tiden da jeg leste om dette gikk jeg fortsatt på ungdomsskolen og assosierte begrepet informasjonsmetning mest med såkalt skoletretthet, men i litteraturen handlet denne problemstillingen om kunsten å “oppdra en befolkning” til å tenke i èn bestemt bane heller enn en hvilken som helst annen, gjennom å gjenta og gjenta budskapet inntil det står fastspikret i “folkets bevissthet”. Vedtatt gjennom akklamasjon, så å si. Målet er å skape en følelse av at de som stiller seg kritisk til et budskap egentlig stiller seg kritisk til selveste “folkeviljen” — noe som skyldes “dårlig oppdragelse”. De nekter å spille på lag på grunn av sine antisosiale tendenser. Dette er klassisk retorikk hos alle autoritære politiske bevegelser, fra Nazi-Tyskland til Sovjetunionen. De som stiller spørsmål ved regimets ufeilbarlighet er å regne som folkefiender. De undergraver jo samfunnets stabilitet. I nyere tid hører vi denne typen argumentasjon brukt mot de som er kritiske til “vestlig kapitalisme” og nyliberalisme — hvor man griper etter hvilke halmstrå som helst, for eksempel kritikk mot politisk korrekthet eller det å være “woke” som om dette i seg selv er noe subversivt og samfunnsnedbrytende. Men bakom synger skogene – for å parafrasere Trygve Gulbranssen – og det begynner å bli vanskelig å opprettholde illusjonen om at “vesten” har ordnet seg med et særlig beundringsverdig politisk og økonomisk system som gjør alle rike og lykkelige. Som alle løgnere vet er langtidsproblemet med å leve på denne måten at det er veldig energikrevende. Man må til enhver tid oppdatere og forsterke “narrativet” som ligger i bunnen av en løgnaktig livsstil. Jeg vet ikke om dette er sant – det lyder jo litt underlig – men mange sier at haien aldri sover, for hvis den slutter å svømme vil den synke til bunns og dø. Sånn er det for løgnerne også. Hvis de slapper av og slutter å repetere budskapet sitt i eininga så vil hele opplegget kollapse og gå i oppløsning. Peak advertising? Vi får se.
