Jeg kjøpte en porsjon ferdigmat. Mikrobøgeklare karbonader med tilbehør, inkludert en liten pakke tyttebærsyltetøy. Det var relativt åpenbart hva man måtte gjøre med opplegget, men jeg er som jeg er så jeg leste bruksanvisningen allikevel. Der sto akkurat hva jeg forventet, det vil si stikk hull på plastlokket og sett greia i mikroen på 700W i 7 minutter. Tyttebærsyltetøyet skal ikke varmes. Akkurat dette siste var en såpass aparte ting å si at jeg vurderte om saken kanskje har en dimensjon jeg ikke forstår. Men nei. Det virker som om de sier det åpenbare for sikkerhets skyld. Hvem er disse pakningene egentlig beregnet på?
Hvofor skulle noen finne på å varme opp tyttebærsyltetøyet? Og hvis de så gjorde, hva er det verste som kan skje?
Jeg føler meg litt usikker på om denne lille setningen er er konsekvens av våpenkappløpet mellom kapitalister og forbrukerorganisasjoner, hvor førstnevnte vil tyne så mye profitt som mulig ut av alt de tar i, mens sistnevnte er opptatt av tydelig merking, deklarasjon av innhold og næringsverdi, advarsler om stoffer som kan trigge allergier, det ene med det andre, folk ønsker jo å vite sånn noenlunde hva de spiser. Jeg har ikke høye forventninger til ferdigmat, så jeg satser på ting som er vanskelige å føkke opp, sånn som streite “karbonader med saus” og ikke coq-au-vin med ratatouille og pommes dauphinoise for å si det på den måten. Litt sånn veikro-mat og ikke noe som krever fagbrev.
Det har skjedd mye på matfronten i Norge siden 80-tallet. Da jeg gikk på kokkeskolen var det Le Grand Cuisine for alle penga, det vil si mer Schønberg Erken og Hulda Garborg enn Paul Bocuse og det tidsriktig postmoderne “le nouvelle cuisine”, som var det nye og dristige på den tiden. Bringebæreddik var i grunnen det ultimate symbolet på hele trenden. Sammen med en god olivenolje anretter man liksom noe slags yin-yang symbol på tallerkenen slik at gjesten kan mikse sin egen vinaigrette ved bordet, med en brødbit, mens man avnyter den korrekt tørre hvitvinen, helst Sauvignon Blanc, mens man venter på at forretten skal ankomme. Forventninger bygges via små hors d’ouvres med en coctailpinne spiddet gjennom seg. Småpraten går rundt bordet — men når verten presenterer rødvinen vet man at alvoret begynner.
Men ikke noe sånt i dag. Det blir karbonade, med tyttebærsyltetøy som ikke er varmet.
