Sans for humor handler om en måte å tenke om hendelser og sosiale fenomener på. Et menneske med sans for humor har evnen til å tenke artig og tvetydig, og på en måte som har karakter av lek. Evnen til denne typen lek er utgangspunktet for humoristisk sans. Alle er født med muligheten til å utvikle humoristisk sans.
(Den norske tannlegeforening)
Etterhvert som folk vokser til og opparbeider seg livserfaring legger de typisk merke til at både humor uten alvor og alvor uten humor fungerer sånn omtrent like dårlig. Det er jo ulidelig å forholde seg til folk som totalt mangler humoristisk sans, men det er ikke stort bedre med de som bare tøyser og fjaser heller. Generelt sett er det så mye som går skjevt og på tverka i forhold til hva man hadde sett for seg på forhånd i denne verden at jeg har egentlig litt vanskelig for å se for meg hvordan man i det hele tatt får til å leve hvis man ikke har evnen til å le av ting, først og fremst seg selv. Ikke desto mindre møter man noen ganger hardkokte alvorstyper av ymse slag. Bør man kødde med sånne? Det kommer vel an på situasjonen og hva man ønsker å oppnå. Jeg ville for eksempel vært forsiktig med å innta en “spøkefull tone” hvis jeg snakket med politiet, tollen, skattemyndighetene og den kategorien av problematiske typer som man noen ganger må forholde seg til, fordi dette kan jo medføre at situasjonen drar seg ut i både tid og kompleksitet.
Når det er sagt så er antagelig de fleste enige om at det går an å se på geopolitikken, verdensøkonomien og slike ting en stund før man erklærer at “jeg vet ikke om jeg skal le eller gråte” fordi det er så mye dumt som skjer der ute. Du vet. Helt unødvendige konflikter og politiske beslutninger som ikke gir noen mening. Hvordan skal man tolke ting? Det virker ikke rimelig å gå rundt og bekymre seg for ting som man uansett ikke får gjort noe med, men samtidig er det vanskelig å la være. Føler man uro så føler man uro. Spørsmålet er heller på hvilket nivå man bør sette inn kreftene sine. Hvor mye makt har du til å bevirke meningsfulle forandringer i verden? Min erfaring er at jeg klarer å holde ganske god orden og styring på min egen gårdplass, men jeg har ingen kapasitet til å administrere naboens affærer. Ihvertfall ikke uten at vi bringer penger inn i bildet. Hva slags lønn skal du ha for å stille deg midt oppi andre folks problemer? Dette er noe vi må ha klarlagt i god tid før det blir aktuelt å engasjere seg på noe vis. Mennesker er jo “transaksjonelle” skapninger, i den forstand at det virker temmelig instinktivt at man forventer å få noe igjen for det man gjør, selv om dette ofte kan være i form av indirekte opplegg. For eksempel er jeg skeptisk til altruisme (definert som en uselvisk og offervillig holdning og handling overfor andre) som selvstendig fenomen, fordi “giveren” får alltid noen slags lønn, om så bare fra seg selv i form av selvnytelse fordi man er så snill og god. Tjenesteiver er bare en god egenskap hvis den er disiplinert.
Begrepet intelligens handler i utgangspunktet bare om “prosessorkapasitet” – altså hvor raskt man kan behandle hvor store datamengder i hodet – men hvis vi sier at noen er smart så mener vi noe annet. Det går an å være hvor intelligent som helst uten å noensinne fatte en eneste smart beslutning i løpet av livet. Sånt skjer. Alt dette er temmelig vage ting, men jeg vedder på at de fleste vil, hvis de ser nøye på sakene, erkjenne at de smarteste tingene de har gjort i løpet av sin egen tid her på jorda ikke egentlig handlet om intelligens. Det var helt andre krefter inne i bildet. “Rett handling til riktig tid” – i den grad dette er et vanemønster – handler enten om vedvarende griseflaks eller om jernhard selvdisiplin. Jeg er skeptisk til det første men jeg vet at det andre alternativet er noe som går an. Tenk selv. Hva er de mest usmarte tingene du noensinne har gjort? Jeg vedder på at de nesten utelukkende lar seg spore tilbake til impulsive påfunn. Du vet. Den berømte magefølelsen. Jeg føler at dette er veien å gå. Gambling, om du vil. Noen ganger “satser” vi jo bare på at det ene alternativet er bedre enn det andre når vi står foran et tvilsspørsmål og uansett er nødt til å velge noe. Det kan gå bra eller mindre bra, alt ettersom, men det betyr ikke nødvendigvis at det andre alternativet ville ha spilt seg ut bedre, verre eller engang annerledes. Vi kan uansett ikke hevde at det var smart bare fordi det gikk bra, hvis utkommet henger sammen med at vi bare satset på noe uten å ha peiling på konsekvensene. Da kaller vi det flaks. Har du flaks ofte? Det har ikke jeg. Jeg er han typen som leser hele instruksjonsmanualen svært nøye før jeg i det hele tatt pakker ut selve greia. Hvis jeg siden føkker opp ting så vet jeg at årsaken var kløning. Det var ikke uflaks.
Gitt at man har intelligens, hvordan skal den brukes? Som alle vet er det smart å tenke før man handler, men enda smartere å tenke mens man handler, i tilfelle planen ikke spiller seg ut slik man hadde sett for seg (noe de nesten aldri gjør). Et ord jeg stadig nevner er beredskap. Som speiderbevegelsen sier: Vær beredt. (Når jeg tenker meg om så tror jeg faktisk det finnes et eget beredskapsdirektorat i Norge og de sier omtrent det samme.) Når var de situasjonene i livet da du følte deg minst smart noensinne? Sannsynligheten er stor for at det handlet om å være dårlig forberedt. Det er jo dessverre slik i menneskelivet at “ting bare skjer” mye oftere enn noen kan forutsi, enda mindre kontrollere. Imidlertid er man nødt til å reagere og “gjøre noe” enten man var forberedt eller ikke. Det er da de interessante tingene skjer. De man husker og snakker om etterpå. Som vi ser er intelligensen bare en statist i denne musicalen. Intelligens forholder seg til beredskap som beredskap forholder seg til handling. “Ren intelligens” og handling går ikke særlig godt sammen. Alle intelligente mennesker vet dette. Det må være “noe mer” før man rykker frem til smart. Dette er den korte fortellingen: Du kan velge mellom gambling og spådomskunst. Det handler uansett om sannsynlighetsberegning. Du vet. Oddsen. Hva er for eksempel oddsen for at du skal bli stående fast uti huttiheita et sted hvis du punkterer en vakker dag du er ute og kjører med bilen din? Du forbedrer den hvis du har utstyr og reservehjul. Har du ikke dette hjelper det også å ha mobil og medlemsskap i NAF eller noe. Dette er et banalt men likevel saklig eksempel. Djevelen bor jo – som folk sier – i detaljene. Selv har jeg min egen toppliste over usmarte episoder i livet nesten utelukkende tilknyttet diverse tekniske affærer hvor jeg samtidig vet at jeg vet bedre enn å sette meg i en sånn situasjon. Ergelige saker, ikke sant?
Saken er at jeg ergrer meg nesten aldri over mennesker og alle de kørka tingene de sier og gjør. Jeg forventer jo ikke noe bedre. Jeg opplever det ikke som usmart å erfare “et romantisk forhold som ender dårlig” for eksempel. Da må man bare trekke på skuldrene, pakke sakene sine og bevege seg videre i verden. Sånt skjer. Det er ikke noe å sippe over. Verden er tjokk full av “ting som kunne ha vært” men man har liten tid til å fordype seg i dem. Det smarte er å bruke den lille tiden man har på ting man kan gjøre noe med. Eller hva tenker du? Jeg så en kis på nettet som agiterte for at det bør være ulovlig å ta ut skilsmisse “uten saklig grunn”. Er det ikke saklig nok at man bare ikke har lyst til å stå i forholdet noe mer? Jeg synes det. Inntrykket mitt var at han hadde “fått sparken” av kjerringa og opplevde dette som urettferdig. Hva skal man si? Herregud. Skaff deg baller, mann. Vil hun ikke så vil hun ikke. Såpass må man tåle. På den annen side må man bemerke at det er ikke “urettferdig” hvis dette er noe man opplever flere ganger på rad. Da er det deg det er noe galt med. Kanskje du er en molefonken sofagris, runkefut og sutrekopp? Kvinnfolka liker ikke sånt. Sannheten er at de speider minst like mye etter “en dugelig partner” som mannfolka. Det følger av dette at “de gode” derfor raskt vil forsvinne fra markedet. Alt som blir igjen er de som forener egenskapene kravstorhet og intoleranse. Du vet. De forlanger for mye og tilbyr for lite. Ofte skjønner de ikke dette selv engang — eller blir det litt for mye “stating the bloody obvious” å si dette? Uansett er dette en gruve som aldri går tom for komisk gull. Jeg vet ikke hvor mange bøker og filmer som har blitt laget om forviklinger i den romantiske dimensjon. Man skulle nesten tro at vi mennesker har svære læringsvansker når det kommer til diverse velkjente historiske fenomener, enten vi snakker om romantikk eller politikk. Det går alltid dårlig når noen av de involverte bare lyver og bløffer om hvem de er og hva de driver med.
Vi avslutter med klassisk Judas Priest. De lyver ikke.
