I media fremkommer det en historie om hvordan en kjent skuespiller som selv har erfart “utbrenthet” nå skal portrettere en karakter på film som, hvis jeg har forstått det riktig, representerer samfunnskategorien “utbrente gamle menn” og greiene de har å forholde seg til. Livet er vanskelig og det ene med det andre. Du vet. Det eneste kjente alternativet frister jo heller ikke. Hva skal man liksom gjøre da? Det er bare å skrape sammen så mye pågangsmot som man behøver for å se den neste dagen i øynene. Og den neste. Og den etter der igjen. Og sånn går dagene. Etterhvert setter det seg apati i saken og slik venner man seg til det meste.
Ved enkelte anledninger har jeg blitt fortalt at jeg må være en bitter gammel mann, på grunn av tonen i ting jeg skriver. De liker ikke tonen. Jeg vet ikke noe om det, men jeg vet at folk kan se akkurat hva de vil. Det raker ikke meg. Jeg føler meg ikke forpliktet til å leve opp til de andres forventninger eller forlangender. Noen ganger har jeg sett folk nærmest be om unnskyldning for at de ikke har skrevet noe i bloggen sin på et par dager, men det har vært litt hektisk i privatlivet og så videre. Ting skjer. Og jeg tenker herregud. Hvor kravstore er egentlig det publikummet deres? Hvis jeg skal vurdere realistisk sannsynlighet ut fra det jeg vet om mennesker, så tipper jeg at sånt går helt greit. Litt avhengig av hvordan og hvor godt man kjenner folk, hva slags kommunikasjon man har og sånne ting, så kan det sikkert hende at noen føler litt uro fordi noen de “kjenner” – slik eller sånn – plutselig bryter med de vanlige vanene sine, men ellers passerer det sikkert uten dramatikk. Noen ganger har folk andre ting å bestille enn å “vanke på nett”. Alle skjønner dette.
Livet er jo som kjent en enveiskjørt blindvei hvor det bare går fortere og fortere før man møter veggen. Jeg har aldri før prøvd å være så gammel som jeg er nå, og det skal ikke forbause meg om jeg savner nåtidens relative sprekhet om enda tyve år, skulle det gå slik at jeg fortsatt er i live i året 2044. Herregud. Jeg kan tydelig huske at det var “spennede” da selveste året 1984 kom. Du vet. Skummelt på noe slags absurd vis, med Samveldet av Sovjet-Sosialistiske Republikker SSSR – eller bare Sovjetsamveldet blant venner – liksom stående der borte i skogkanten som en modernisert utgave av de nisser og troll folk fryktet i gamle dager. Russerne kommer snart, pleide folk å si. Nå sier de det dæven døtte meg igjen, men den gangen hadde det en helt annen aura av “dommedag”. Nå virker det mest som divanykkene hos en diktator som er i ferd med å brenne ut. Hvorfor ble ikke bare russerne stående i Norge i 1945 da? pleide jeg å spørre folk om på den tiden. Tror du virkelig Stalin var sjenert for å gjøre akkurat som han ville? Tenk over saken. Jeg mener, jeg er ikke akkurat noen Sun Tzu med militærstrategi, men til og med jeg klarer å se at det er en strategisk fordel for Russland å være flanket av “moderate vestlige land” på vestfronten — i motsetning til hva det hadde vært hvis de hadde en lang atlanterhavskyst. Herregud. Think you a little about, som nisser visstnok sier om sånt.
Fortjener “gretne gamle gubber” sin egen fjernsynsserie? Det spørs hvordan man griper det an. Jeg ser for eksempel en komisk gullgruve i “generasjonsproblematikk” selv om det ikke akkurat er verdens mest originale innfallsvinkel. Jeg mener, finnes det noe som er verre å håndtere enn en bestefar som slår seg vrang? Bare prøv. Jeg utfordrer deg. Få en bestefar til å gjøre noe han ikke vil. Særlig når han har hisset seg opp over noe ingen andre forstår. Og som de sier på nettet nå for tiden: Hvis ingen fanger det på film så har det ikke skjedd. Vi krever bedre bevis i sånne saker enn folks vitnesbyrd. Ikke ta det personlig, men vi er nødt til å ha standarder. Uansett er poenget at hvis man ikke gjør det morsomt så blir det automatisk tragisk. Alle jeg kjenner på min egen alder “finner seg i” alderen sin med realismens sunne sans – og oppfører seg for det meste deretter – men det er jo ingen som liker å miste ungdommens krefter og alt det der. Man har bare ikke noe man skulle ha sagt. Sånn er det for alle. Hvis man overlever all galskapen som skjer mens man ennå er fette dum så er belønningen for dette at man opplever “alderdommens mysterier” — som ofte kommer med en nyfunnet interesse for å ta vare på det man har igjen av kroppen så godt man kan og så lenge man kan. Det er jo alvor nå. En del av de foran nevnte ungdommens krefter består i at man får “tilgivelse” fra naturen hvis man gjør noe dumt og skader seg. Du vet. Den typen ting. Det er akkurat som om man bare kan “riste det av seg”, ta en dusj og fortsette som før mens man er ung. Men de godt voksne får aldri noen tilgivelse for noe. Hele smertespekteret skal gjennomleves ned til sin minste skrekkelige detalj, samtidig som man – ikke uten grunn – føler seg som en jævla idiot. Hvorfor gjorde jeg det der? Hva er galt med meg? Men ingen svarer. Det er jo ikke første gang man stiller det spørsmålet.
Gretne gamle gubber har sin sjarm. Du og.
Tror kanskje ikke du er så gretten, mer oppgitt over ting i samfunnet. Eller kanskje menneskene i det samfunnet.
Kanskje sånn jeg føler det noen ganger. Omgitt av idioter, og den eneste med vettet i behold. Veldig irriterende.
Hvem jeg? Jeg er et sjarmtroll til fingerspissene og vel så det. Ordet “oppgitt” er litt problematisk, fordi jeg vet ikke at jeg noensinne forsøkte å kurere menneskeheten for sin fatale stupiditet og senere måtte gi opp, fordi også jeg er jo stupid. Beviset ligger i at jeg engasjerer tåper til saklig debatt. Eller altså ikke. Dette er ikke ment som noen føljetong, men dagens skriftstykke – eller skal vi si det første blant dem – setter et lite lys på fenomenet “humor” som nesten alltid er det beste våpen vi har mot ondskap.