Verken jeg eller noen av de jeg vanket sammen med på det sene 70-tallet forsto den gangen hvorfor jeg hadde “drag på damene” ut over det normale, men det virker mindre mystisk i ettertid: Jeg snakket til dem på en normal måte, uten noe sexpress. Den dag i dag vil jeg påstå at det beste sjekketrikset er å ikke bruke sjekketriks. Glem alt det der. Det er i virkeligheten nesten ingen forskjell på kvinner og menn. De har også lyst, men risikobildet ser helt annerledes ut for dem, ikke minst risikoen for å pådra seg en innpåsliten tosk som aldri siden lar dem være i fred om de så mye som smiler til dem, og enda mindre om de faktisk ligger med dem. Folk sier at forsmådde kvinner er nærmest demoniske i all sin hevngjerrighet, men det samme kan man definitivt også si om forsmådde menn.
Dette har ikke noe med “rettferdighet” å gjøre — som i en forklaringsmodell hvor det er urettferdig at enkelte individer er mer attraktive enn andre. Jeg vil påstå at stikkordet er realisme, nærmere bestemt at man ikke lyver, bløffer og gjør seg til, men bare presenterer seg som den man er, inkludert alle de “svakheter” man eventuelt har. De kommer uansett til å oppdage dem fort nok. Av naturlige årsaker følger jeg ikke med på kjønnsmarkedet som “aktiv interessent”, verken på tilbuds- eller etterspørselssiden – jeg er jo forlovet – men alt det jeg likevel plukker opp tyder på at ingenting har egentlig forandret seg på dette området i løpet av de siste femti år: Det kvinner først og fremst etterspør er ærlige menn. Det er ikke viktig om de er rike eller pene. Selvsagt en fordel, men dette er ikke utslagsgivende annet enn hos et mindretall av “gullgravere” som prøver å få noen som har det på stell til å “kjøre dem på tjukken” sånn at de havner i en posisjon hvor de blir forsørget.
Som alltid må man regne med at alle man møter er nærmest latterlig nevrotiske når det kommer til sin egen seksualitet. Kanskje er det noe der. Jeg har aldri selv oppfattet sex som særlig dramatisk — men heller ikke noe som er attraktivt uten at det er “personlig intimt” i forhold til den aktuelle partneren. Jeg er sannsynligvis litt “demiseksuell” sånn sett. Upersonlig sex med fremmede er en ekstrem turnoff. Det er noe jeg kan gjøre, i teknisk forstand, men tanken om å gjøre det fremkaller bare noen slags mild irritasjon, ikke ulikt tanken om å sitte i kø hos Biltilsynet. Det ironiske med dette er at mens “sjekking” er enkelt for meg, så har jeg ingen interesse av det. Det bryr meg midt i ryggen om jeg er “attraktiv” i andres øyne, men dette er ikke noe nytt. Jeg har alltid vært sånn. Igjen må vi kalle det ironisk, for det virker som om denne egenskapen i seg selv er attraktiv. Imidlertid vil jeg ikke si det har noe med selvtillit å gjøre. Jeg er ikke følelsene mine, ihvertfall ikke noe mer enn det stedet hvor jeg bor er det lokale været. Sånn sett er det ofte vanskelig for meg å forholde meg til menneskers nærmest uutholdelige følsomhet. Herregud for et drama. Sjelden møter jeg noen som har selvdisiplin sånn sett. Mer typisk er at de bare flyr rundt og skriker, som om de er barn, eller dyr, eller hva vet jeg. Nevrotisk er det uansett. Slitsomt å forholde seg til.
Egentlig hadde jeg tenkt å si noe om telefoner da jeg begynte å skrive dette. Stikkordet var “tilgjengelighet” som etter at mobil ble vanlig har vært regnet som en selvfølge. Alle har jo alltid telefonen med seg, enten de er hjemme eller ikke. Men så begynte jeg å pusse og file litt på begrepet tilgjengelighet, før alt ble helt freudiansk da det gikk sex i saken. Poenget er at folk jeg kjenner typisk stønner over at jeg legger igjen telefonen hjemme når jeg skal noe sted. Hvorfor har du ikke med deg telefonen? har overtatt for det gamle spørsmålet om hvorfor jeg ikke tar telefonen når den ringer selv om jeg er hjemme. Jeg forstår ikke spørsmålet. Svaret er åpenbart at jeg ikke har lyst. Hvorfor skal jeg gjøre noe jeg ikke har lyst til? Jamen man må jo være tilgjengelig sier folk. Jeg bare trekker på skuldrene. De vet jo allerede at jeg ikke akter å ta telefonen hvis jeg ikke har lyst til det, så hva fanden er det nå vi snakker om? Det virker veldig komplisert å være så følsom. Det må jo koste mye tid, energi og frustrasjon. Stakkars folk, de har det ikke greit med følsa si. Men det er jo ikke mitt problem. Mitt eneste aktuelle administrasjonsområde er de affærene som utgjør mitt eget liv. Er jeg en psykopat? Ikke innenfor noen klinisk definisjonshorisont, men jeg fremstår sikkert litt sånn for de som opplever det som normalt å la følelsene styre livet. Hvordan kan du være så rolig om disse tingene? De vil vite hva “trikset” mitt er. Svaret er naturligvis at hvis mitt engasjement uansett ikke utgjør noen forskjell, så engasjerer jeg meg ikke. Jeg er ikke “kald”, jeg har et helt normalt følelsesliv, men jeg er svært disiplinert. Det er noe annet.
