Det første bud er å signalisere på forhånd om det er diktning eller reportasje man driver med. Eller for å rygge enda et skritt bakover: Du må bestemme deg for om du skal lyve eller snakke sant — og siden holde deg til det ene eller det andre gjennom resten av teksten. Det regnes som politisk svartekunst når man blander løgn og sannhet på en måte som gjør det vanskelig å skille de to fra hverandre. Sånt er i utgangspunktet en form for militærstrategi som forutsetter at de man henvender seg til er “fienden” og at hensikten er å skape forvirring slik at det blir enklere å beseire dem på slagmarken når ting kommer så langt. Du kan ikke bruke politisk svartekunst overfor folk du har tenkt å ha et vennligsinnet forhold til i ettertid. Det er viktig å være klar over disse tingene. Enhver løgn er jo en fornærmelse mot de man henvender seg til. Det eneste gyldige unntaket er dikterkunst — men selv da må man holde seg til det som er “moralsk sant”.
Når du dikter opp en karakter må du ikke være redd for å “ta det for langt” fordi verden er jo full av usannsynlige typer i virkeligheten også. Du kjenner sikkert allerede noen. Det leserne vil ha er interessante karakterer og det forfatteren må gjøre er å presentere disse på en ikke dømmende måte. Det spiller ingen rolle om du selv synes at karakteren er troverdig men det er viktig at den er konsistent i en tilstrekkelig grad til at leseren kan “bli kjent” med dem. Viktigst av alt er likevel at forfatteren “fjerner seg selv” fra teksten slik at det i størst mulig grad fremstår som en upersonlig skildring av noen ting som kan ha hendt i en verden som ligner på vår. Hvis du ikke desto mindre føler at du må preke evangeliet, så å si, vil det alltid være best å dikte opp en karakter – eventuelt flere – som målbærer de tingene du synes det er nødvendig å si. Selv når en forfatter skriver i jeg-form er det nødvendig å “fjerne seg selv” fra teksten og overlate styringen til de karakterene – inkludert jeg-karakteren – som driver handlingen (eller “plottet” om du heller vil) frem mot sin konklusjon. Ingen liker en forfatter som “ber om oppmerksomhet” ut over den man allerede implisitt gir dem når man leser det de har skrevet. Ingen liker sånne som lager et drama med seg selv som hovedperson, kan du også si.
Når det kommer til selveste språket støter vi på en vegg av smak. Hovedregelen er at man holder seg til et språk som man behersker i en tilstrekkelig grad. Ellers er jo “ordet fritt” som alle vet. Det koker kanskje ned til hva slags publikum man henvender seg til. Snakker du til barn eller voksne? Overforklaringer er jo aldri bra. Det er nok at du gir leseren et hint, så vil de i hovedsak greie å fylle inn resten selv. Nesten alle som deler ut gratis råd om disse tingene anbefaler at man skal være knapp i språkføringen, særlig når det kommer til bruk av adjektiver. Det er jo ikke sikkert at leseren er enig med deg. Kanskje de liker en karakter som du selv synes er litt ufyselig. Sånt har skjedd med mange litterære tekster og man kan til en viss grad spille på dette fenomenet. Vi kan her peke tilbake på dette med at forfatteren bør fjerne seg selv fra tekten og avstå fra å “fremføre meninger” på en belærende måte — annet enn gjennom å skape en karakter som bør være en parodi på forfatterens egne meninger og følelser for å virke optimalt. Det er ellers ikke viktig å ha et “korrekt” språk, men det er viktig at man er konsistent gjennom hele den foreliggende teksten. Leseren vil jo raskt nok oppdage hvordan ordene brukes og tilpasse seg dette. Den største kardinalsynden av alle er å være kjedelig. Så lenge man holder ting interessante kan man ellers slippe unna med nesten hva som helst av språklige vanskapninger. Siden handler et vellykket forfatterskap egentlig mest om å få jobben gjort. Ikke gi opp. Lykke til.
Vi avrunder med noen kommentarer om “ensomhetens vei” (som også er et navn på forfatterskap).
