Nærmere deg min Gud

Ifølge de vanlige religiøse dogmer har mennesket en sjel som “havner et sted” etter at man er død. Detaljene i det hele er varierende, det finnes jo så mange religioner og alle har en historie å fortelle, men prinsippet er det samme. Noe skjer med deg etter at det jordiske livet har opphørt, man har forlatt kroppen og det ene med det andre. Jeg vet ikke selv noe om dette. Jeg lever under den antagelse at jeg vil finne det ut tidsnok. I mellomtiden fokuserer jeg på alt jeg ikke vet om livet, som er forbløffende mye. Jeg tror ikke det går an å vite noe om hva det vil si å være død før det skjer med deg også. “Rapporter fra det hinsidige” er noe jeg stiller meg så skeptisk til at man godt kan si jeg avviser det som sludder uten engang å avsette tid til å lytte til dem. Dette handler om å utnytte sørgende menneskers “behov for å vite” på skammelig vis. Det er alt jeg behøver å vite om saken.

Det er neppe korrekt å hevde at ateister er en ensartet gruppe. De fleste er av den typen som bare trekker på skuldrene. De har rett og slett ingen interesse av religion, men oppgir “ateist” hvis noen spør. Eventuelt “ikke-religiøs” hvis dette tilbys som kategori. Dette er den største gruppen og den glir sømløst over i det vi kaller agnostikere – det betyr “ikke-troende” – som ofte er tilbøyelige til litt metafysisk spekulasjon, for eksempel av typen “det kan jo være noe mer” – prikk prikk prikk – men siden lander de i hovedsak på den ateistiske posisjonen basert i at “det går ikke an å vite noe om slike ting”. Antireligiøs aktivisme er ikke en egenskap som kjennetegner ateisme som sådan, men jeg har møtt en og annen person som identifiserer seg som “ateistisk aktivist” og de har nesten uten unntak kommet fra en bakgrunn av streng religiøs tro, med tilhørende praksis i form av hierarkisk sosial undertrykkelse og så videre. Et knugende bibelmiljø, eller en “tradisjonell muslimsk familie”. De opplever seg sannsynligvis som varslere — individer med innsideinformasjon om lukkede strukturer som folk vanligvis ikke vet noe om. Sannheten er imidlertid at mens man kan tilby dem “sympati” så er ikke de fleste interessert i å engsjere seg verken for eller mot religiøse tiltak, det er liksom sånt som man enten joiner eller holder seg unna. Som en gategjeng, nesten. De slipper deg kanskje inn, men det er ikke sikkert at de slipper deg ut igjen.

Annonsørinnhold

GJØR ET KUPP: Opptil 50 prosent på Birkenstock-sandaler

Jeg ser et fundamentalt juridisk prinsipp – det vil si noe som er grunnlovsfestet – komme til anvendelse i denne saken. Religionsfrihet. Det betyr like så mye frihet fra religion – inkludert “religiøs påvirkningsaktivisme” som man ikke har samtykket til – som det betyr frihet til å tenke og tro hva man vil i religiøse spørsmål, inkludert å etterleve visse formelle krav til hva man kan og ikke kan gjøre som individ i henhold til vedkommende religions vedtekter, eller hva man skal kalle det. Hvilket jeg forsåvidt ikke har noe problem med. Hvis du vil være med i klubben så kan du jo bare gå og joine klubben. Verre er det ikke. På den annen side bør man jo være – minst – like fri til å avslutte forholdet som man var til å innlede det til å begynne med. Hvilken religion med selvrespekt vil ha medlemmer som ikke mener det? Jeg bare spør. Selv ser jeg ingen sjanse – verken jordisk eller himmelsk – for at jeg skal kunne bli religiøs, ihvertfall i konvensjonell forstand. Herregud. Det er uansett ingen av dem som vil ha sånne som meg. De vil ha følgere, ikke folk som stiller spørsmål. Så vidt jeg er i stand til å forstå må jo konseptet tro innebære “en frivillig oppgivelse av din kritiske sans” for hele det domènet som troen dekker. Hver gang tvilen kommer snikende er det meningen at man skal øke innsatsen i forhold til ulike religiøse aktiviteter som bønn, faste, og hva vet jeg. Alle har uansett et opplegg for å håndtere “den gnagende tvilen” slik at man kan hengi seg til den guddommelige herlighet uten friksjon. Der vi typisk ser flest religiøse mennesker er der vi typisk “alltid har sett sånt”. Bibelmiljøene går i arv — og både muslimer og jøder oppdrar sine barn “i troens ånd” som den naturligste ting av verden. Detox tar et par generasjoner uten systematisk undertrykkelse og ond angiverstemning. Når folk får velge selv velger de sjelden religion. Eller rettere sagt, de velger religionen som noe slags “etisk prisme” for livssynet sitt i alminnelighet heller enn en metafysisk tvangstrøye som de må bære.