Av personlighetstype ligner jeg sannsynligvis mye mer på Rasputin enn på Lev Tolstoj, men det er den sistnevnte jeg identifiserer meg med som “politisk” aktør. Kodeordet som åpner denne døren er naturligvis antimodernisme — som ved første øyekast ligner postmodernisme i den forstand at ingen av oss støtter det modernistiske narrativet som postulerer at teknologi og fremskritt i seg selv er gode ting, men jeg er ikke “ironisk” om dette. Etter min mening bør det være åpenbart at begrepet sivilisasjon er et onde, og bare et onde. Sivilisasjonen gjør intet som er bra eller nyttig for menneskeheten som art. Riktignok kan vi si at fenomenet giør mange ting mer behagelige, men det samme kan vi si om morfinrus, som imidlertid har færre politiske støttespillere innenfor samfunnsdebatten.
Alt jeg skriver er naturligvis abstrakt og teoretisk – sånn er jo skrivingens natur – men ute i den analoge virkeligheten, hvor ting styres av tid, rom og gravitasjon, er jeg en utpreget praktiker. Det finnes ikke noe konvensjonelt håndverk jeg ikke får til å gjøre, selv om det er mye jeg ikke har formell godkjenningsmyndighet for, for eksempel rørleggeri og elektriske arbeider – man må jo ha forsikringspapirene i orden – og jeg har ingen respekt for “mennesker med bløte hender” som snakker stygt om materialisme eller som synes den fysiske kroppen – sin egen eller andres – er noe man skal skjemmes over og forme nevroser rundt. I min verden stiller de materielt inkompetente nederst på rangstigen. Hvis man behøver tjenerskap for å overleve – selv om man eventuelt befinner seg noen grader av separasjon unna tjenestefunksjonen – er man en netto kostnad som ikke på noe saklig grunnlag fortjener å bli lyttet til når viktige beslutninger skal fattes.
Hvis vi ser på en typisk familieøkonomi – eller la oss kalle det en “husholdning” for å få det korrekte perspektivet – så vil man typisk henfalle til en kommunistisk måte å organisere ting: Medlemmene av husholdningen yter det de kan og får det de behøver. Man samarbeider om å drifte husholdningen på en pragmatisk måte og det felles interessegrunnlaget oppleves som en selvfølgelighet. En for alle og alle for en er hva vi kan karakterisere som den typiske “familiefølelsen”, enten dette er den innstilling man har til sine slektninger av blodet eller til noen annen form for sosial organisasjon man har sluttet seg til, la oss si for eksempel en motorsykkelgjeng. De er jo kjent for å gå svært langt for å skille “det interne” fra resten av samfunnet og det sosiale liv i offentlige rom. Alt er veldig “privat” men ut fra hva som lar seg observere virker det som om samhold og solidaritet internt i klubben er verdier de setter svært høyt, kanskje høyere enn alt annet. Jeg tror ikke for eksempel det ville blitt godtatt av klubben dersom et enkeltmedlem av Hell’s Angels ruinerte forretningen til et annet medlem gjennom å gjøre noen slags snedige transaksjoner av den typen som er fullstendig lovlige men “brutale”, eller noe annet utålelig, la oss si innlede et hemmelig seksuelt forhold med kona til en annen av “brødrene”, mens ingen ville løfte et øyenbryn dersom de gjorde det mot noen utenforstående. Storsamfunnet er jo ikke typisk vennlig innstilt overfor motorsykkelgjenger, så hvorfor skal de være vennlige mot samfunnet og dets løgnaktige borgere? Uansett, poenget er ikke å dvele ved de etiske dimensjonene rundt subkulturelle gruppedannelser, men å fremme påstand om at hvis man ikke har en sterk følelse av “en for alle, alle for en” så vil neppe en “kommunistisk” organisert økonomi fungere. Psykologisk forskning antyder at det går en slags grense ved omtrent hundre personer. Det er så stor en gruppe kan bli bare basert i samhold og solidaritet, åpen ressursdeling og et internt tillitsforhold som oppleves som “selvfølgelig”. Det kommer en aggressiv egg av “konkurranse” inn i bildet når gruppen blir for stor, som i praksis betyr at det blir nødvendig å etablere noen slags tvangsmakt.
Til hvilken grad representerer mennesker en trussel mot hverandre? Jeg kan i teorien gå fra ulåst dør. Det er svært usannsynlig at noen skal rote seg bort dit hvor jeg bor ved en tilfeldighet. Man får en klar følelse av å ha kjørt seg vill og at dette kan utvikle seg til en ubehagelig situasjon lenge før man ser selve huset – som heller ikke akkurat ser “innbydende” ut – men jeg låser likevel. Det er jo ikke pent å lede folk inn i fristelsen. Jeg er usikker på om det er ulovlig å bare gå inn i et fremmed hus hvor man ikke har blitt invitert – hallo? – selv om døren er ulåst, eller engang om den står på vidt gap, men det er definitivt ulovlig å bryte opp en dør som er låst. Den grensen er krystallklar. Det jeg skal frem til er at dagens situasjon er slik at vi – menneskeheten – ikke egentlig har noe valg. Vi har arvet sivilisasjonen med alle sine goder og onder. Det finnes ikke noe realistisk alternativ til “den postmoderne tilstand” vi for øyeblikket befinner oss i, hvor vi forsåvidt har stor tro på alt man kan få til med teknologi og smarte planer, men vi er ikke så optimistiske som vi var for hundre år siden. Det er litt for enkelt å se alt som kan gå galt og føkke opp hele mannskiten for oss alle. Samtidig virker ikke samfunnets ledere og de som aksler stort ansvar ellers som om de alltid er helt i vater og rett vinkel oppi knotten sin. Er det for mye forlangt at bare kalde, kloke hoder får lov til å operere det farligste maskineriet? Helt oppriktig talt tror jeg mennesker oftere utgjør en fare for seg selv og andre fordi de er dumme og overvurderer hvor flinke og kompetente de er, hvor god oversikt de har og hvor gode planer de har for å håndtere alle konsekvenser av det de setter i gang med. Vi har allerede en ganske stor mengde “ting vi bør rydde opp i” og mer tilkommer hver dag. Selve den grunnleggende tanken bak sivilisasjon er jo å gjøre livet “enklere” gjennom å produsere økonomisk overskudd. Men i praksis handler utvikling om innvikling. Ting har ikke typisk blitt enklere, snarere tvert imot. Vi lever i svært komplekse samfunn hvor individer typisk føler seg fremmedgjorte og “paralyserte” i forhold til det sosiale feltet som helhet, så de søker tryggheten i små grupper som har sterkt indre samhold.
