Planen var egentlig bare å dra på en fest på Frogner i Oslo. Du vet. En sånn der bohemsk greie befolket av kunstnere, teaterfolk og resten av røkla. Journalister og rockere. Oslo er ingen stor by. Alle kjenner alle de andre byvankerne. Ihvertfall var det slik den gangen, det vil si lenge før noen hadde hørt om internett. Saken er at det finnes alltid mange som vil fortsette festen ut i de små timer, lenge etter at klubbene har stengt. Men så kommer jo den beryktede “dagen derpå”. Da havner man på cafè med en halvliter og lurer på hva meningen med det hele egentlig er. La oss dra til Paris var det noen som sa. Jeg husker ikke hvem. Det kan ha vært meg. Men de andre to var av den samme ulla så hvem vet. Jeg hadde storsjekker den gangen. Samme som vanlig sjekkhefte, bare lengre, bredere og høyere, dessuten femti sjekker i hver bok mot de vanlige ti. Firmakonto. Say no more. Jeg gikk i banken min og tok ut femti tusen i kontanter. Vi var på vei.
Etter litt knot & taxi med å finne passene og kjøpe billettene i et reisebyrå (som var vanlig den gangen) havnet vi omsider på Fornebu. Der hadde de selvfølgelig en dyr men elskverdig forsyningsordning for mer alkohol, som man vel fortsatt har på flyplasser. Dette var jo lenge før disiplinen ble stram så kravet var at du måtte kunne gå noenlunde rett og ellers ikke være frekk mot noen, så kom du med flyet. Ikke lenge etter at vi hadde landet kom vi kontakt med noen norske modeller som han ene kjente og ble med dem på fest i et rikt strøk. Det jeg husker best fra kvelden er at jeg fikk svingt i taklampa, som var en krystallkrone av imponerende størrelse. Festet dens holdt, men selv datt jeg ned oppå spisebordet. Det holdt mindre godt. Ikke lenge etter kom noen gendarmer og hentet oss. Vi ble imidlertid ikke arrestert, noe jeg den dag i dag hevder er fordi jeg sang en ganske bra fremføring av La Marseillaise da de spurte om noen av oss snakket fransk. Sangstemmen min er ikke på noe profesjonelt nivå men den er ikke “dårlig”. Og franskmenn er jo sentimentale. De kjørte oss til Gare d’Austerlitz. Så lenge vi forlot Paris var vi ikke lenger deres problem, må være hva de tenkte. Slik havnet vi i Bordeaux. Der driver de med vin.
Det hjelper nesten alltid at man er kledt i dress, men på den tredje dagen begynner alle å stinke og se fussete ut. Dessuten har som alle vet den tredje dagen på fylla en mye “mørkere” stemning enn de to første. Man begynner å bli grimt realitetsorientert. Det eneste man kan gjøre hvis man ikke kan gjøre noe annet enn å fortsette felttoget er imidlertid å skaffe mer alkohol. Vi gjorde det nødvendige og så bestemte oss for å ta toget videre til Lisboa, for der kjente vi noen. På veien havnet vi imidlertid i trøbbel med togpersonalet fordi de mente at vi ikke hadde riktig billett. De hadde sannsynligvis rett men vi var jo allerede på super-express-nattoget så hva kunne de gjøre? Stanse toget og kaste oss av, viste det seg. Midt på den spanske høysletta klokken tre om natta, under oppsyn av Guardia Civil. Der måtte vi vente i fem timer inntil det skranglete “krøttertoget” som stanser på alle stasjoner kom og tok oss med. Tre sjuskete unge menn som sitter og drikker billig vin rett fra flaska er ikke noe folk typisk har lyst til å forholde seg til så etter at konduktøren hadde sjekket billetene vare var det ingen som tok noen slags form for kontakt og etter langt om lenge havnet vi i Lisboa. Der ble vi i noen uker inntil vi fikk organisert en flyreise tilbake til Oslo. Der havnet vi nok en gang på den samme gamle nattklubben hvor ingen hadde sett oss på noen uker. Hvor vi har vært? Bare en tur ute på landsbygda. Ikke noe å snakke om. Hvem sin tur er det til å betale for neste runde?
