Postfaktuell, postfaktuell politikk eller det postfaktuelle samfunn er en tilstand hvor samfunnsdebatt i stor grad er frakoblet hva som er fakta, og argumenter fremsettes ut fra hvorvidt de appellerer til følelser uavhengig av om de er sanne eller ikke. Postfaktuell debatt kjennetegnes av at påstander fortsetter å fremsettes selv om de er avsannet, og at store deler av velgere synes å være likegyldige til sannhetsgehalten i argumentasjonen.
(Wikipedia)
Noen ganger deltar jeg i quiz som medlem av laget til min forhenværende arbeidsgiver. Jeg er ikke særlig god, eller rettere sagt, jeg er god på noen få ganske smale ting, som internasjonal politikk, litteratur, historie, filosofi og rockeband fra 70-tallet, men jeg vet fette ingenting om sport, populære fjernsynsprogram, kjendisers romantiske liv og nyere musikk (utenom metal-genren). Det typiske mønsteret er at jeg klarer å besvare omtrent halvparten av spørsmålene mens jeg er fullstendig blank på den andre halvparten. Jeg antar at noe av poenget med å ha et lag er at det ofte blir sånn. Hvis folk er uinteressert i et tema bryr de seg ikke om å studere det.
For eksempel kan jeg forstå at folk er lite interessert i faget fysikk, som jo kan bli veldig teknisk og søvndyssende noen ganger, men det er vanskelig å forstå de som er uinteresserte i virkeligheten og ikke bryr seg om “verdensforklaringene” slik de fremkommer gjennom vitenskapelige studier av grunnleggende livsbetingelser for såvel oss mennesker som alle andre skapninger som lever på jorda og ellers. På det viset ligner de en stereotypisk idè om rike barn som ikke bryr seg om hvor pappas penger kommer fra, de vil bare ha privilegiene som kommer med det å ha et skitlass med penger som de bare kan strø rundt seg som sosial gjødsel slik at prosjektene deres kan gro. Vi lever i en dystopisk tid når det å ha “høye etiske standarder” ikke betyr annet enn at man anerkjenner virkeligheten og avstår fra usakligheter.
Jeg har en ganske konservativ idè om hva det betyr å “være smart”. Det er når du på forhånd kan se at noe kommer til å gå til helvete og derfor lar være å gjøre det. Prinsippet er enkelt men omstendighetene kan være komplekse. Alle som har erfart en vinter skjønner hva det betyr å pisse i buksa for å bli varm. Det er sant at du vil få noen sekunder med god varmefølelse men deretter kommer det opprinnelige problemet tilbake mange ganger sterkere enn det var. Men hva om du fikk ett års utsettelse med konsekvensene? En noe mindre realistisk tolkning av det å “være smart” er å hente ut belønningen her og nå mens man tenker “den tid, den sorg” om konsekvenser som ligger et godt stykke inn i fremtiden, la oss si et år eller mer. Dette minner om den typiske atferden hos småkriminelle av den typen som knapt rekker å komme ut etter endt soning av fengselsstraff før de stjeler en sykkel, nasker en sekspakning øl i butikken og begir seg til en nærliggende park for å feire livet og friheten på kjassisk småkriminelt vis, som ikke uofte ender med arrestasjon for beruselse på offentlig sted.
En samlebetegnelse på den typen luksus man lever med som basislinje i samfunnet, men på ubevisst og uengasjert vis, er dekadanse. Vi lever i dekadente tider når samfunnsprivilegiene tas som en selvfølge. Noen andre rydder opp. Det koster ganske betydelige mengder slit og organisering for å etablere en basislinje for offentlige tjenester som vann og avløp, renovasjon, kraftforsyning og veinett. Det er heller ikke noe skippertak vi tar èn gang for alle, det må vedlikeholdes med høy (og kostbar) intensitet. Mye arbeid må gjøres hver eneste dag for at standardene skal holde seg der de er uten å synke over tid på grunn av alminnelig forfall og menneskelige svakheter (si for eksempel grovt misbruk av budsjetter til ymse “champagneformål”). Da hjelper det ikke når befolkningen utvikler “Marie Antoinette-syndrom” og tar det som en selvfølge at et tjenerskap skal komme og ta seg av alt det harde, skitne og ubehagelige, slik at borgerskapet kan leve i sus og dus, uten engang å måtte forholde seg til hvordan ting virker, også kjent som virkeligheten.
Blant mye annet interessant som har fremkommet under den fortsatt pågående covid-pandemien er et bittelite såkorn av bevissthet rundt hva slags jobber som er de viktigste i samfunnet. Hvem som er de uunnværlige. Norge har hvor mye penger som helst. Vi kunne hatt full nedstengning av “økonomien” i ti år uten engang å merke det på bankkontoen, men hvis vi hadde gjort dette ville vi snart lagt merke til hvem som leverer ekte vare og hvem som bare lever som parasitter på systemet. Den siste gruppen består ikke av såkalte navere men av slike som lever av renter og avkastning på “investeringer” uten å levere et milligram nytteverdi til samfunnet. Det er ubegripelig for meg hvordan de samme evneveike åndsamøbene som på den ene hånd uttrykker nesegrus beundring for kapitalistene og deres mytologiske skaperkraft samtidig uttrykker klasseforakt for de som faktisk er på stedet og får jobbene gjort. Det er ikke fint å tømme søpla eller stake opp de tette kloakkledningene. Det er ikke fint å jobbe som sykepleier, portør eller rengjører. Herregud så klysete nordmenn har blitt.
