Livet her i the matrix handler om å fange mat på supermarkedet. Blant mye annet, selvsagt, men akkurat nå er det dette som pågår. Eller strengt tatt sitter jeg jo og skriver på PCen, men minnene om middagens storhet er så levende på så mange plan samtidig at transcendens synes å stå for døren. Gud for noen herligheter. Min vakre kropp som danner tempelstrukturen rundt min enda vakrere sjel er selvlysende av tilfredshet. Mot et nominelt servicehonorar er min entusiasme aldeles til å ta og føle på. Min ånd stiger opp mot det endeløse universet som et flammende sverd. Jeg bærer vitnesbyrd om et mirakel. Halleluja.
Hva eksakt er svinebiff? Herregud noe så evneveikt. Biff kommer fra beef, som kommer fra boeuf, som kommer fra bov. Det er navnet på en helt annen slekt av dyr. Det som på norsk heter storfè, eventuelt naut. Den er sannsynligvis ikke koreansk engang. Hva er greia? Det er ikke seriøst å lyve, men sånn har verden blitt. Porc picante a la corean burde det stått på etiketten. Alle kan jo såpass kjøkkenfransk. Men det står altså “koreansk svinebiff”. Imidlertid skal det være beef i Bombay curry og siden dette er på tilbud så blir det slik. Saken er at de hadde også et glass med dette produktet – fra varemerket Sarita’s – til nedsatt pris, slik at jeg tok det ene med det andre og klæsja det med litt teknisk om og men sammen i stekepanna. Ugh. Jeg har talt. Det funker, sammen med en passende mengde ris.
Ellers heter byen Mumbai nå. Jeg har aldri vært der og skal nesten helt sikkert aldri dit heller, men jeg hører at India er et interessant land. Det kan godt hende. Verden er jo full av interessante ting. Det man gjerne har begrensede mengder av er tid og penger. Jeg er blant de mange som må tenke før jeg bruker noen av delene. For eksempel er det klokt å jakte på “tilbudsvarer” og tilpasse menyvalget til dette heller enn å gå den motsatte vei. Bare sier. Det er en balansegang å styre en typisk “singel” husholdning. Storkjøprfordeler kommer liksom aldri inn i bildet fordi jeg spiser for langsomt og for lite til at dette egentlig er smart. Sånt er nok mest for barnefamiliene. Å spise ute er heller ikke noe som er aktuelt særlig ofte — det handler like mye om geografi som økonomi. Restaurantlivet på bygda er begrenset. Dessuten gidder jeg ikke å betale dyrt – alt er dyrt her – for noe jeg selv kunne gjort bedre med ræva.
Mat må man uansett ha. Av flaks – eller andre årsaker – plages jeg ikke med tarmgass når jeg spiser bønner, linser og erter, så det blir en del av dette. Kjøttvarer har nærmest status som garnityr her i husholdningen. Jeg klarer for eksempel sjelden å spise meg gjennom en biff av normal størrelse, langt mindre de oppskalerte variantene. Det blir for mye. For massivt. Det er ikke bra for “kroppsfølelsen”. Jeg liker ikke å føle meg “mett”. Det er nesten like heslig som å være dritings. Uansett er saken at jeg må enten lage små mengder av gangen eller satse på noe jeg siden kan dele opp i porsjonspakninger og fryse ned for senere avbenyttelse. Sånn sett pleier jeg å lage min egen avart av fårikål, som preges mest av at jeg dropper kålen til fordel for squash, aubergine, løk og denslags, i hva man kanskje kan kalle “typisk middelhavsk og tomatbasert gryterett” med svært liberale mengder hvitløk og annet pikant materiale. Lammekjøtt egner seg jo ikke for hot mat, etter min mening, men det er perfekt for det pikante. Vi er allerede en uke inne i oktober og jeg har ennå ikke gjort det. Jeg vet ikke hvorfor. Haster det ikke? Jeg vet ikke når sesongen for billig lammekjøtt er over, men den varer da minst like lenge som de norske eplene. Altså i enda noen uker. I verste fall blir jeg å droppe hele greia, så får jeg ta det igjen til jul, eller noe.
