Les Claypool – på bildet ovenfor – er en slags superhelt blant alle som spiller bassgitar. Han gjør sine egne greier, for å si det slik, som gjør at alle må høre det en gang til så å si umiddelbart etter at de hørte det første gang. Hva er det der? Og greia er både stabil og kontinuerlig. Det er rett og slett sånn han gjør jobben. Bandet Primus dukket opp på en tid da rock og metall begynte å bevege seg i en mer åpen og “progressiv” retning igjen, etter det formalistisk strenge 80-tallet. For eksempel kom bandet Red Hot Chili Peppers med sin eksepsjonelle funkybassist Flea og satte noen nye mål og standarder for hvordan det er lov å spille rockebass, men selv om Claypool er veldig “perkusjonistisk” i stilen sin så vil jeg ikke kalle ham utpreget “funky”. Det er mye mer avant-garde og sært enn som så. Uten musikalsk sammenligning forøvrig var Les Claypools rolle i Primus lik den til Ian Frasier “Lemmy” Kilmister i Motörhead; det vil si at bassen er selve motoren i lydbildet mens gitaren ligger bakpå og spiller fills, og trommene holder det hele sammen i bunnen.
Dette er veldig nerdete, ikke sant? Folk bryr seg ikke typisk om detaljene i lydbildet selv om det fleste får med seg at ting kan lyde mer eller mindre fett eller groovy eller hva slags ord man ønsker å bruke, og at dette ofte henger sammen med hvor dyktige musikere som befolker den aktuelle gruppen. Det finnes selvsagt grenser for alt, men hovedregelen er at de flinkere musikantene “får til noe” selv om låtmaterialet ikke er tipp-topp, mens de som jobber mer “amatørmessig” er avhengig av at låta er bra for at det skal lyde bra. Amatørmessige musikere som spiller middelmådige sanger har nesten aldri noen sjanse til å “gå noe sted” bortsett kanskje for litt lokalpatriotisk entusiasme når de spiller til fest. Uansett, poenget jeg skal frem til er at folk som selv spiller et instrument lytter sannsynligvis til musikk med et annet øre enn de som bare digger det ferdige produktet (eller ikke) basert i rent estetiske standarder. Selv har jeg spilt gitar siden jeg var en guttunge, med enkelte ekskursjoner over på bassgitar, syntesizer og “diverse perkusjon” (men aldri trommesett i den forstand, mere “lydeffekter”). Imidlertid aldri profesjonelt. Jeg har verken den rette typen talent eller den rette typen ambisjon for slikt. Instrumentet er bare et leketøy, som det ikke desto mindre er gøy å klimpre litt på av og til. Teknisk sett er jeg sikkert god nok til å spille rytmegitar – og til nød synge – i et middels bra rockeband, men jeg er ellers ikke “den rette typen” for en sånn jobb. Jeg er mer av en “studiobasert lydforsker” enn en musiker som trives med å spille et fast repertoar omatt og omattatt foran et mer eller mindre dritings publikum.
Hvis jeg selv skulle komponert og gitt ut musikk ville det følgelig vært av den typen hvor èn person spiller alt og får det til ved å legge spor oppå spor i studioet. Det finnes en del sånt der ute, men den subjektive musikalske erfaringen ligner overhodet ikke på det å spille i band, hvor alt handler om å få ensemblet til å “svinge” som en helhet mer enn om at de enkelte musikerne kaster seg ut i mer eller mindre bra fungerende soloeventyr. Uansett, det at man er noenlunde kjent med hvordan visse instrumenter fungerer i praksis medfører – tror jeg – at man lytter til musikk på en annen måte. Det blir mindre sjangerorientert fordi man er jo i stand til å gjenkjenne bra håndverk også innenfor andre stilarter enn de man i utgangspunktet trives best med. Alt i alt tenker jeg nok mer som en komponist enn som en musiker, i den forstand at det er mer gøy å lage riff, løp, melodilinjer og sanger enn det er å fremføre dem foran et publikum. Det er i så måte også mer lærerikt å lytte til “ukjent” materiale enn sånt som man allerede har sittende i rockefoten, eller hva enn slags legemsdel man lagrer de musikalske minnene sine i. Dessuten skjønner jeg hvordan dans fungerer, også på høyt nivå. Dette har også noe å si for den helhetlige “musikksansen”. Ikke så mye “rytmesans” – selv om dette også er viktig – som det mye større konseptet bevegelighet innenfor rammebetingelsene av komposisjonen. Hvilket bringer oss tilbake til Les Claypool. Første gang jeg hørte ham jobbe var imponerende på samme vis som første gang jeg hørte Eddie Van Halen gjøre spennende ting på gitaren. Er dette lov? Det finnes jo visse oppfatninger om “hva som fungerer” – det vi generelt sett kaller fagmessige konvensjoner – og det er spennende når noen sprenger rammen og får ting til å fungere på noe slags “alternativt” vis. Spør hvilke ti tusen tilfeldig utvalgte gitarister av en viss alder du vil. Alle vil si det samme. De opplevde et øyeblikk av wow da det litt horete og glorete bandet Van Halen kom på markedet i 1978. Den gitaren. De hyret da også Eddie Van Halen inn for å dekorere den mildt sagt storselgende plata til Michael Jackson, Thriller, hvor han hadde samme funksjon som Robert Fripp på David Bowie sitt legendariske album Scary Monsters. De har til og med en viss tematisk likhet i valg av albumtittel. Historiene gjentar seg til stadighet.