Det er mange fortellinger gjennom historien om synskhet for å få informasjon om framtida og det skjulte. Tidligere regnet en klarsyn og spådomskunster som del av «de hemmelige vitenskapene», lærer som bygde på at er finnes usynlige, fysiske og åndelige krefter utenfor den etablerte vestlige vitenskapen. På samme vis har en rekke personer selv hevdet å være synske, eller blitt ansett av andre å ha slike evner. Det gjelder religiøse profeter, astrologer, mystikere og sjamaner i gammel tid såvel som lokale klarsynte og internasjonale kjendiser innen moderne okkultisme, alternativ nyreligiøsitet og kommersiell overtro.
(Wikipedia)
Det har vært litt diskusjon rundt fenomenet intuisjon. Først og fremst må vi avvise den tanke at “intuisjon eksisterer ikke” fordi det er jo et navn man har satt på en ting som stadig blir observert av folk. Deretter må vi avvise at intuisjon har noen slags “overnaturlig” forklaring. Det er ingen tvil om at verden kryr av evneveike troll som er fylt til randen av alskens overtro og fantasier, men disse driter vi i, eller gjerne på også, dersom de står lagelig til. De er jo avskum. De fortjener ikke bedre. Overtro er faktisk et psykiatrisk syndrom, det vil si en svært sammensatt tilstand av mentale funksjonshemninger som – når de forblir ubehandlet – medfører at pasienten mister kontakten med den fysiske virkeligheten og forsvinner inn en tilstand av dementia praecox som i verste fall varer livet ut. Imidlertid er slike individer som regel bare “lett irriterende” å forholde seg til, fordi hovedproblemet er jo den allestedsnærværende Dunning-Kruger-effekten (som man kan slå opp i leksikon hvis man ikke allerede har hørt om), som i dette tilfelle inntreffer fordi pasienten har en naiv tro på at de oppfatter tingene rundt seg på korrekt vis, eller altså en mangel på disiplin og selvkritikk i sitt forhold til “informasjon”.
Intuisjon handler i praksis om at man “får en følelse av noe” eller eventuelt en “fornemmelse” av at det er noe man “skjønner” selv om man ikke helt vet hvorfor – eller hvorfra – denne følelsen kommer. Senere viser det seg at man hadde rett, enten man festet tillit til intuisjonen sin eller ikke, men man er fortsatt litt bekymret fordi man ikke kan gjøre rede for hvorfor man “visste” noe som ikke var umiddelbart tydelig i de omstendighetene det gjelder. Folk snakker noen ganger om en sjette sans, andre ganger om “klarsyn”. Vi har vardøger på norsk, som betyr en følgeånd – fylgje – som vandrer sammen med folk og varsler dem om ting før tingene rekker å skje — men det viser seg at selve ordet vardøger er utledet fra det norrøne vardhug, som betyr “et sinn i alarmberedskap”, eller en våken bevissthet om du vil. Det betyr at man er sensitiv overfor informasjon i omgivelsene også når den er vag og utydelig. Ser man rasjonelt på saken må man konkludere med at det er den beryktede underbevisstheten – et ord som ikke fantes før på 1800-tallet – som er ute med revestrekene sine. Har du noen gang hørt noen si at mennesker bruker bare ti prosent av hjernen? Det er ikke helt sant, men vi kan godt si at det bevisste selvet hos folk bruker typisk bare ti prosent av den totale kapasiteten sin, rett og slett fordi noe mer ikke behøves for å overleve i dagens verden.
Så hva skjer med de andre nitti prosentene? Det er jo det interessante spørsmålet. Populærpsykologien pleier å bruke isfjell som standard metafor for forholdet mellom bevisstheten og underbevisstheten, hvor ti prosent er “over” og nitti prosent “under” vannflaten, eller i dette tilfelle det vi kaller “horisonten” for individets virkelighetsoppfatning. Generelt sett kan vi si at vi slukker lyset i bevisstheten når vi legger oss for å sove, men så opplever vi jo en helt annen form for mental tilstand når drømmesøvn inntreffer — som den gjør hos alle, selv om ikke alle “husker” dette når de våkner igjen. Hva er dette? Det korte svaret er at vi vet ikke. Menneskesinnet lar seg så langt ikke forklare. Imidlertid lar det seg bruke. Akkurat som kroppen er sinnet en del av organismen som har blitt formet gjennom mange millioner år med utviklingshistorie og akkurat som kroppen kan sinnet “trenes” til å utføre alskens akrobatiske sirkuskunster, en evne man kan opparbeide seg – med omtrent den samme vanskelighetsgrad – akkurat som man kan bøye, tøye og forme kroppen (innenfor visse grenser) i retning av den beste fysiske representasjon av seg selv som man har kapasitet for. “Egentlig” bør man ikke skille mellom kroppen og sinnet, men dette er en så vanlig ting å gjøre i vår kultur at det nærmest vil oppfattes som ukorrekt hvis man ikke gjør det; så la oss bare si at trening og “forming” av begge deler – i henhold til et disiplinert program – er noe man kan gjøre (kroppsbyggere og filosofer ligner på hverandre i den forstand), men flertallet av alle mennesker velger en slags makelig middelvei, hvor man – helst – holder seg sånn noenlunde i form, men man driver ikke og løper maraton eller andre slike ytterligheter, enten i direkte fysisk forstand eller som metafor for det mentale.
Det ultimate mål i de fleste menneskers liv er å oppnå “hverdagsnirvana” i form av kos eller trivsel. Du vet. “Det gode liv”, hvordan man nå enn ser for seg dette i teori og praksis. Standardene er svært variable. Noen ser ut til å trives nærmest uansett, mens andre har flere og mer detaljerte krav for at tilstanden “trivsel” skal inntreffe for dem. Prinsessen på erten og det ene med det andre. Du kjenner sikkert noen som er mer “vanskelige” enn de fleste andre slik sett. Det generelle råd man får uansett i hvilken retning man henvender seg er at man bør fokusere på “positive ting” som å glede seg over “det man har” heller enn å sørge over alt man ikke har, og jeg har heller ikke tenkt å si noe annet. Livet tar tidsnok slutt. De såkalte hagefilosofene – også kjent som epikurèere, oppkalt etter Epikur – fastholdt at livet har ingen “mening” i og for seg selv, annet enn å nyte de gode tingene og unngå de onde, så godt man får til. Det neste spørsmål blir da selvsagt hvilke som er de “gode tingene” og hvordan man kan skille dem fra de onde. Dette feltet av spekulasjon kalles etikk og hvis du tror det er enkelt eller “åpenbart” er dette bare fordi du ikke har undersøkt saken ordentlig. Det å jakte på nytelse er for eksempel ikke nødvendigvis noen god ting. Alle har selv opplevd eller i det minste hørt om ganger da dette ikke endte særlig bra for vedkommende jeger. Ikke desto mindre kan vi stille opp noen generelle prinsipper som for eksempel at det er bra å ha “en sunn sjel i et sunt legeme”, dersom dette er et aktuelt alternativ. Hvis ikke får man bare leve som best man kan med de lidelser man har. Det er også bra å “leve i sannhet” med seg selv og omverdenen. Fra gammelt av stammer hele filosofien fra ønsket om å “kjenne seg selv” slik at man forstår hva slags muligheter og begrensninger man har i forhold til livet i denne verden. Dette lar seg selvsagt ikke gjøre hvis man lyver og fantaserer. Alle vet også at man raskt vil forfalle og miste både sin bevegelsesfrihet og sin evne til å tenke klart hvis man spiser dårlig, mosjonerer lite og ellers ligger under for det vi kan kalle “negativ fokus” både på seg selv – for eksempel selvforakt – og på verden i sin alminnelighet; for eksempel at man er henfallen til dommedagsfantasier og “det nytter ikke uansett” mentalitet.
Hvis jeg skal gi noen et gratis råd – gitt at dette er noe de etterspør – så vil jeg si at hvis man behøver å pisse og har en helt grei mulighet til å få dette gjort så bør man iverksette umiddelbart. Hvis man velger å vente vet man to ting. Om litt tid, la oss si en halvtime, så kommer man fortsatt til å behøve å pisse – og ikke i noen mindre grad – mens mulighetene til å få det gjort er ukjente. De kan ha blitt bedre, de kan ha blitt dårligere, det kommer an på hva som skjer i mellomtiden. Dette er selvsagt en metafor som handler om spillet mellom kjente og ukjente størrelser. Har man en oppgave man uansett må gjøre og det åpner seg en helt grei mulighet til å få det gjort så bør man gripe fatt i saken og ekspedere den sporenstreks. Dette er en sunn vane å legge seg til. Faktisk er det et vesentlig element i alle treningsprogram for utvikling av “bedre kommunikasjon med sin egen underbevissthet”. Se muligheten. Grip muligheten. Fullfør jobben. Værsågod neste. Og stort enklere kan det vanskelig sies. Under henvisning til de tidligere nevnte epikurèiske idealer vil jeg fremsette påstand om at “det alle ønsker” er den oseaniske flytfølelsen som normaltilstand i livet sitt. Det som nazibuddhistene – altså zen-tradisjonen – kaller mushin, eller “mushin no shin”, som betyr omtrent noe sånt som “sinnets tilstedeværelse gjennom sinnets fravær” — forsåvidt det samme som en danser prøver å manifestere gjennom kroppsebevegelser. Eller i japansk tradisjon den beste mentale tilstand å ha for en samurai, særlig når man flyr rundt på en slagmark hvor folk prøver å drepe deg med halvannen meter lange barberblader. Da er det ikke bra å “overtenke” ting, og enda mindre bra å “vente og se”. Man må bare holde seg i bevegelse og “oppfatte omgivelsene” på en umiddelbar måte.
