I psykiatri og psykologi har begrepet narsissisme en viktig tilleggsdimensjon, nemlig at personen ikke bare er opptatt av seg selv, men også nyter seg selv, sine egenskaper, evner, suksesser og ytelser. Dermed skiller man narsissisme fra egoisme. Sistnevnte begrenser seg til tendensen til å bare tenke på seg selv og sin egen vinning. Egoismebegrepet forutsetter altså ikke det selvnytende og selvbeundrende aspektet som ligger i narsissismebegrepet.
(Store norske leksikon)
Etter å ha tilbrakt over tolv timer foran speilet “på syre” og i intens diskusjon med “mitt andre jeg” ble vi enige om en felles plattform for samarbeid og videre personlighetsutvikling. Vi bare later som om vi er en og ikke to (eller enda flere) som er den egentlige sannheten. Av praktiske årsaker medfører dette at “den verste blant oss” vinner, ikke minst fordi alle de andre er ganske sjenerte. Jeg vil jo ikke at folk skal vite sannheten om meg og de alternative utgavene av meg. Jeg vil at de skal tenke det jeg ønsker at de skal tenke. Det er best sånn. Det er mindre å forklare. Ingen kommer jo uansett til å se noen forskjell og enda mindre forstå det jeg sier.
Jeg har bestemt meg for å dele ut en pris.
Den ligner på visse andre priser som har blitt utdelt på blogg.no, bortsett fra at jeg ikke slikker noens rygg. Jeg er ikke opptatt av hva som er og ikke er “politisk korrekt” i forhold til nesten hva som helst som de evneveike bruker til å sortere og holde greie på tingene i verden. Jeg er jo bedre enn dem. Mer utviklet. Sterkere. Mer intelligent. Den typen ting. Du vet. De egenskapene man behøver for å overleve og formere seg som biologisk art i denne verden. Hva kan jeg si? Ting blir jo bare veldig kleine når folk skal til med å liksom bevise at de tilhører en høyerestående art. De ender som regel med å bevise det motsatte. Jeg har – riktignok uten interesse – fulgt med på Gryxen, Axen og Buxen. De gir hverandre priser som om det var kjønnssykdommer i et hippiekollektiv. Jeg var selv nominert som “meningsblogger” — hvilket er noe bortimot den verste fornærmelse man kan gi en filosof: “det og det er bare meninger”. Herregud. Hvem bryr seg om meninger?
Mer følger etterhvert som juryen blir ferdig med arbeidet sitt.
